Fruen fra havet

Stormfull start på nytt seilår!
Fra Malta til Påske i Hellas
Mars 2004

Tirsdag 22 mars 04 klokken 06.30 forlot vi Malta! Uvanlig tidlig å stå opp for oss, men vi hadde 55 nm foran oss, og det var greit å komme i gang. Vel ute på åpent hav var det rolig sjø, vinden var svak og skiftet retning omtrent en gang i halvtimen! Vi motret oss av gårde med litt støtteseil. Så utpå formiddagen kom vinden stadig sterkere, og vi så store, mørke skyer i horisonten. Vi revet storseilet og rullet ut den selvslående fokka (mindre og sterkere enn genoaen.) Det var lurt, for i løpet av kort tid blåste det opp til stiv kuling og så til full storm. Bølgene vokste, og ble krappe og ubehagelige. Det var min første stormopplevelse, og etter hvert satt jeg veldig stille ute i cocpit og håpet at kvalmen skulle gi seg! Heldigvis hadde vi vinden inn fra siden, og vi seilte friskt i 8 knop. De siste timene frem til Porto Palo på Sicilia valgte Svein Erik å håndstyre for å avlaste "Otto", han ble nok vel sliten av å bakse rundt i bølgene. Etter 8,5 timer kunne vi seile inn i havnen i Porto Palo. Dette var den siste havnen vi hadde ligget i før vi seilte over til Malta før jul, så for en gang skyld visste vi hva vi gikk til. Vel rundet moloen kastet vi anker i flatt vann men fremdeles vind av kulings styrke – 35 meter på 4 m dybde. Ankeret satt som limt fast! Det var en god følelse å ligge trygt inne i havnen med godt ankerfeste og rolig vann. Vinden blåste fortsatt kraftig, men hva gjør vel det når man vet at ankeret holder! Vi tok en velfortjent ankerdram, og en rolig kveld.

Dagen etter var det sol, men like kraftig vind, så vi besluttet å bli en dag til. Vi startet generatoren, dro fram symaskinen, og fikk reparert en "vinsjehåndtakholder" av stoff, som hadde røket i stormen dagen før, og når vi først var i gang fikk vi justert ankervinsjtrekket slik at den passet bedre til vår nye ankervinsj, samtidig som vi fikk laget bedre festeanordning for dem.

Så fant vi et gammelt seiltrekk, og laget likså godt to trekk til påhengsmotorene for å beskytte dem mot sollys. Det ble en produktiv dag der vi lå for anker! Så planla vi videre reise. Vi har som mål å treffe Jon Jørstad (tidligere kollega) og kone på øya Skopelos. De kommer dit 30 mars og Jon blir der hele april, men det hadde vært gøy å komme frem før påske, og se hvordan den arter seg her i Hellas. Derfor fant vi ut at vi tar en 2 dagers seilas direkte fra Porto Palo og over til Hellas – derfra satser vi på dagsturer.

Som sagt så gjort! Dagen etter sjekket vi værmeldingen som sa at det skulle være en del vind, men avtagende, og at på slutten ville den komme østfra, dvs rett i nesa vår. Vi tok sjansen på at det skulle gå greit å motre det siste stykket. Torsdag la vi derfor i vei i 8-tiden om morgenen, i lett overskyet vær og relativt grei vind. Opp med storseilet og genoa. Etter en stund inn med genoa, vinden stilnet, så ut med genoa – vinden kom igjen. Slik holdt vi på hele formiddagen! Så etter hvert tiltok vinden, og det ble sendt ut kuligvarsel på navtex (værmeldingssystemet vårt). Vinden kom i en ok retning, så vi var ikke så veldig bekymret, men tok et rev i storseilet. Sjøen begynte å bli skikkelig ekkel, med krappe bølger fra alle kanter, båten rullet både sideveis og opp og ned. Jeg begynte å bli ordentlig kvalm og uvel. Alt som var en anelse løst pakket i båten flyttet på seg og det klirret og dirret i alle skap! Vi har jo en stor fordel her i båten, og det er at vi kan sitte inne og følge med. Det gjør det litt mer varmt og behagelig (behagelig er et relativt begrep!). Det første døgnet greide jeg meg ok når jeg kunne sitte rolig og se fremover. Den første natten gikk sakte men sikkert, vi kjørte vanlige nattevakter, og det var lite båter å se. Vinden varierte i styrke, men sjøen var like urolig. Dag 2 fortsatte med like ekkel sjø, og kraftigere vind. Jeg ble enda kvalmere og tilbrakte mesteparten av dagen i sengen der jeg lå på ryggen, lukket øynene og prøvde å sove så mye som mulig. Svein Erik tok nesten hele ansvaret den dagen, jeg var kun oppe for å lage litt mat. Natt nr 2 mannet jeg meg opp og tok mine nattevakter, mens jeg tenkte på hvorfor i all verden vi sitter her i en båt som beveger seg verre enn de mest utspekulerte innretninger på tivoli! I tillegg hadde nok de som er ansvarlig for værmeldingene på navtex ligget litt tynt an hvis jeg hadde truffet dem den natten!! Natten gikk sakte, med noen få store lastebåter som passerte, noen regnbyger og fortsatt vind og bølger!

Endelig etter 49 timer kunne vi tøffe inn i havnen i byen Argostoli på øya Cepalonia .

Vi fortøyde longside langs en lang steinbrygge midt i byen, og etter å ha ryddet litt opp i båten gikk Svein Erik av gårde for å sjekke oss inn i Hellas. Her i Hellas må man betale en såkalt Cruising permit , for oss 45 euro, og vi ble utstyrt med et digert hefte der vi må stemple oss inn og ut av alle havner i Hellas. Veldig mye mer byråkratisk her enn i Italia og Spania.

Etter at pliktene var gjennomført feiret vi overfarten, 278 nm, endelig var gjennomført og at vi nå var i Hellas, med en skikkelig frokost og en Fernet Branca! Så var det tid for en dusj og litt hvile. Vi tok det litt piano utover formiddagen, men puslet litt rund, vasket av litt av salt/sandblandingen som lå på alle vinduer og sjekket litt rundt på båten. Det var ikke vann på kaia, så den store båtspylingen måtte vente til en annen gang. I Norge er vi vant til at et skikkelig regnskyll gjør båten ren, her ser den ut som en sandkasse etterpå!

Mens vi drev der og småpuslet greide Svein Erik å miste sine ny innkjøpte Maltabriller med progressive glass osv.. over bord. Vi lå på 3 meters dybde, så Svein Erik besluttet å prøve å hente dem opp igjen. På med snorket og dykkermaske, samt våtdrakt (15 grader i vannet). Etter gjentatte forsøk gav han opp, og besluttet å prøve dagen etter med fullt dykkerutstyr.

Så om ettermiddagen gikk vi en tur rundt i byen for å kjøpe ferskt brød, og kom forbi et kjempefint grønnsaksmarked – det er det beste jeg har sett så langt. Det endte selvsagt med at vi måtte slepe med oss flere bæreposer tilbake til båten, med ferske appelsiner, tomater, paprika osv. Byen var liten og enkel å gå igjennom, og siden vi hadde bestemt oss for å bli her over søndagen var planen å ta en grundigere tur da. Så tilbake til båten for å hvile. Svein Erik går fortsatt på antibiotika for å bli kvitt en urinveisinfeksjon, og bør ta det litt med ro!

Søndag opprant med gråvær og regn. Etter frokost var det tid for den store dykkeroperasjonen. Som den lovlydige personen Svein Erik er hadde han gått bort til havnekontoret for å si fra at han skulle dykke for å finne brillene sine. Her i Hellas er det jo så strenge regler når det gjelder dykking at de oppgir steder der det er lov å dykke, det er enklere enn å fortelle hvor du ikke kan dykke! Etter litt om og men fikk han tillatelse, og ut i vannet bar det. Da viste det seg at bunnen besto av illeluktende mudder, og brillene var sporløst borte (antagelig sunket ned i mudderet), men det var jo et forsøk verd. Operasjonen med å grave frem dykkerutstyret, rigge det på, selve dykket, og spyling i ferskvann etterpå tok omtrent halve dagen, i tillegg til at vi oppdaget at det var blitt sommertid, og en time ble "borte". Det ble derfor lite turgåing den dagen – egentlig ikke så farlig siden været var som det var.

Så var det tid for å sjekke ut og reise videre på ferden mot Skopelos. Mandag morgen var det vindstille og helt flatt vann – stor kontrast fra da vi kom hit. Vi motret oss pent av gårde til den andre siden av øya, til en liten by som heter Poros. Her la vi oss longside i den lille havna, ikke en seilbåt å se, og god plass til oss! Her var det tilgang på vann, så hele båten ble grundig spylt for salt og sand. Så gikk vi en tur inn til byen for å se oss omkring. Stille og fredelig, det er tydelig at turistsesongen ikke er i gang enda. Vi har enda til gode å se andre seilbåter, både underveis og i havn. Vi lå i Poros den natten, det kom en del ferger innom som laget litt svell, men ellers ok å ligge her for en natt. Dagen etter sa navtex at det skulle bli vindstyrke 4 (beaufort, ca 7m/s), og gradvis komme fra øst. Siden vi skulle rett østover var ikke det det beste, så vi regnet med en motortur videre. Nå hadde vi en overfart over åpent hav på ca 20nm foran oss, før vi kom i langs land igjen de siste 12 nm. Vi satte av gårde, og igjen møtte vi kraftige bølger, denne gangen rett i nesa. Det ble tungt for båten, med mye vann på dekk, men jeg ble ikke kvalm. Det er enklere å takle slike bølger, enn de rullende, urolige bølgene vi har hatt tidligere. Etter hvert måte motoren jobbe vel hardt for å holde farten oppe i bølgene, slik at de siste tre timene satte vi opp mesanen og fokka som støttesegl. Vinden gikk opp i 20 m/s, dvs vindstyrke 8-9. Siden vi måtte vi krysse ble turen 10 nm lenger enn beregnet, og vi begynte å bli lei voldsomt vær! Vi begynner å skjønne de som sier at problemet med å seile her er at det er enten for lite eller alt for mye vind!

Etter 7 timer fant vi munningen til kanalen som går opp til byen Missalongi. Her døde den britiske forfatteren lord Georg Byron i 1824. Han kom hit for å hjelpe grekerne i uavhengighetskampen i 1820-årene, og døde av feber (og den lokale legens forsøk på å kurere den!)*

Vel inne i havna var det flatt vann, og vi fikk lurt oss inn på en plass mellom to fiskebåter.

Igjen var det deilig å komme i havn, og ligge stille og trygt fortøyd. Det vi kan konkludere med så langt er at vi nå har fått testet båten i røft vær, og også fått prøvd ut ulike seilkombinasjoner. Vi er godt fornøyd, båten klarer seg fint, og takler godt både kuling, storm og krappe bølger, og det er en betryggelse – det blir nok ikke siste gang vi opplever det!!

* Siden vi ikke er mest kjent for å være kunstneriske vil vi rette på det nå, og siterer et dikt av lord Byron!!
"De greske øyer, de greske øyer!

Der brennende Sapfo elsket og sang
Der krigskunsten og fredskunsten vokste frem
Der Delos steg opp, og Phoebus sprang!
Evig sommer forgyller dem fremdeles
Men alt, bortsett fra solen; er gått ned"

Etter 2 dager i Missalongi bestemte vi oss for å prøve å komme en etappe videre. Nå skulle vi gå innover gulf of Patras og gulf of Corinth, dvs "fjorden" mellom fastlandshellas og den store øya Peloponnisos. Rett øst for byen Patras er det kort avstand mellom fastlandet og øya, og de er nå er i ferd med å bygge en bro over her – et 6 års prosjekt som etter planen skal være ferdig i år. Fra Missalongi og fram til brua var det veldig urolig sjø, med krappe bølger og motvind opp i 20m/s. Vi hadde motoren i gang, med fokk og mesanen oppe for å holde farten på båten. Det førte til at vi måtte krysse, og det gikk relativt sakte. Siden brua ikke var ferdig enda var det en strøm av ferger som gikk mellom øya og fastlandet, men vi greide å krysse oss pent forbi. Senere har vi hørt fra andre seilere at man skal kalle opp "brosjefen" og be om tillatelse til å passere brua – det visste vi ikke, men det gikk bra! Antagelig blåste det alt for kraftig den dagen til å kunne jobbe på brua, derfor var det ingen som brydde seg!

Etter å ha passert brua ble det roligere sjø, og vi kunne stoppe motoren og krysse oss videre med seil. Etter 7 timer seilte vi inn i havnen på en liten øy som heter Nisis Trizonia, med 100 innbyggere. Her lå det en del seilbåter, det var gratis å ligge der, og en del båter hadde overvintret her, fin og beskyttet havn. Her ble vi en ekstra dag i påvente av at vinden skulle skifte retning! Øya var liten, men hadde kjempefint turterreng, og vi benyttet sjansen til å strekke på beina. Det er lenge siden vi har vært i områder med turterreng. Malta er jo som en stor by, det er hus overalt, og lite turterreng. Det er vår her nå, og det var fullt av blomster overalt. Jeg begynte samtidig å bli litt deprimert – når skulle vinden snu, og skulle vi klare å nå Skopelos før påske?

Dagen etter tok vi sjansen på å ta neste strekk, dvs gå inn til munningen av Korintkanalen- et strekk på ca 50nm. Vinden hadde løyet, og det ble meldt at den skulle snu fra NØ til V i løpet av dagen, dvs medvind for oss. Det ble en grei tur, lite vind, men fortsatt en del bølger. Så om kvelden ankom vi Korint Harbour, la oss inn som eneste seilbåt i en liten båthavn. Neste morgen kalte Svein Erik opp kanalsjefen og meldte at vi ønsket å gå gjennom. Vi fikk beskjed om å vente utenfor inngangen til kanalen klokken 08.00, og der lå vi og ventet sammen med en diger fraktebåt, en mindre fraktebåt og to andre seilbåter. Etter 20 min fikk vi beskjed om å følge fraktebåtene inn gjennom kanalen. Korintkanalen er 3.5 nm lang, 28 meter bred, og 6 m dyp. På det høyeste er det 78 meter fjellside opp på hver side av kanalen, og man får følelsen av å gå gjennom en trangt slukt. Vi holdt god avstand til båten foran, og etter ca 30 minutter var vi igjennom på andre siden!! Der måtte vi legge til for å betale, 162 euro, ca 1.400 kr - Korintkanalen er sagt å være den dyreste kanalen i verden man kan gå gjennom, når man tenker på hvor kort den er!

Men nå var vi igjennom, og vinden hadde snudd, derfor bestemte vi oss for å ta en nattseilas og prøve å gå direkte til Skopelos. Etter ca 4 timers motring fra Korintkanalen hørte vi noen lyder fra motoren som vi ikke likte, og etter kort tid døde den! Hell i uhell var at det var nesten vindstille og flatt hav, og vi var på utsiden av skipsleden inn til Athen. Dermed kunne vi ligge og drive mens vi prøvde å finne ut hva som var feil med motoren. Først ble dieselfiltrene sjekket og motoren luftet, da startet motoren igjen – i to minutter!! Så sjekket vi at vi hadde diesel på tanken – det hadde vi! Deretter mente Svein Erik at det måtte være feil med dieselpumpa. Heldigvis hadde vi en ny pumpe med oss, og dermed var det å begynne å demontere den gamle pumpa. Det gikk nesten greit, skruene løsnet og pumpen var løs, men vi fikk den ikke ut! Dermed var gode råd dyre! Svein Erik tok mobiltelefonen, ringte til en spesialist i Norge (som heldigvis ikke hadde reist på påskeferie enda) og fikk beskjed om å dreie på motoren. Som sagt så gjort, og vips så var den løs! Da var vi lykkelige, og vi kunne sette i gang med å montere den nye. Etter tre timers jobbing var vi "back in business", og vi kunne fortsette reisen glade for at vi for en gang skyld hadde flaks ved vær, vind, sted, gode råd osv. Tenk om det hadde skjedd mens vi var midt i Korintkanalen!!

Etter 32 timers seilas med vekslende vindstyrke, en del båter, men ellers svært behagelig forhold seilte vi inn i havnen på Skopelos på tirsdag før påske. Den første vi møter på kaia er en norsk dame, Tina, som bor fast her nede og som gav oss en kort orientering om byen, butikker, internett, spisesteder osv. Så etter et par timer kommer våre venner Jon og Tone på besøk. Jon er også tidligere kollega fra Felleskjøpet, og skal være med oss og seile fra Panama og ut i Stillehavet til neste år. Begge er på ferie her nede, Tone reiser hjem påskeaften, mens Jon skal være her ut april. De har vært på Skopelos i åresvis, og er godt kjent. I tillegg kjenner de mange på øya, og bor hos gode venner; Vangelis og Lisa, som vi også etter hvert blir kjent med. De driver Romantica taverna og har 5 små leiligheter for utleie. Jon og Tone har hjulpet dem med en del vedlikehold, og Jon skal fortsette å jobbe der etter påske. Eneste "aber" er at de bor ca 30 min utenfor byen, og det blir en del mosjon for å komme frem og tilbake på besøk.

Den første kvelden spiser vi middag på "byens beste spisested" – vårt første møte med ordentlig gresk kjøkken. Dagen etter jobber Jon og Tone, mens vi vasker klær og rydder opp i båten. Uheldigvis er det ingen vannkraner lett tilgjengelig, så den utvendige båtvasken blir enkel. Vi henter vann i bøtter fra en kran 50 meter unna – god trening for armmusklene!

Om ettermiddagen flytter Tone og Jon inn på et pensjonat i byen for lettere å kunne delta i påskefeiringen, samtidig er jo det veldig koselig for oss. Skjærtorsdag er det sol og varmt, fint vær. Vi går en lang tur, med Tone og Jon som guider. Harfunnet ulike krydderurter som salvie, timian og oregano (henger masse til tørk i båten nå!), jeg vet hvordan fikentrær, mandeltrær, artiskokkplanter, judastre osv ser ut – veldig nyttig og lærerikt. Totalt gikk vi en 5 timers tur, ikke dårlig for oss som er vant til å kun sette sjøbein!, og den kalde pilsen vi drakk da vi kom tilbake til byen var nesten ubeskrivelig god! Skopelos har en del høye åser og fjell, og selve byen er lagt i en åsside, så hvis man vil kan det bli en del bratte bakker å gå i.

Om kvelden gikk vi en tur rundt i byen, hilste på en del av vennene til Tone og Jon og spiste en koselig middag sammen. Langfredag var 9 april, og min bursdag! Dagen startet med at Svein Erik lagde frokost, så møtte vi Jon og Tone for en ny oppdagelsestur på øya. Denne gangen gikk vi tvers over øya til en badestrand. Vannet er kaldt, og det fristet ikke til en dukkert, men det er deilig å bevege seg. Det er vakkert her nå, med blomsterenger overalt, og grønt og frodig. Etter en lang og fin tur spiste vi lunch i byen og deretter kaffe og greske kaker i båten. Svein Erik hadde kjøpt inn "testkaker" dagen før, og prøve- smakt ulike typer for å sjekke ut "de beste kakene"! Det finnes mange veldig søte kaker, men også en del som er "bedre tilpasset norske ganer". Etter kake og kaffe fikk jeg presang, dvs små keramikkskåler som vi hadde sett på, og kjøpt dagen før, til å ha oliven etc på. Søte, nyttige og passe stor presang til å ha i båten. Så var det siestatid, før vi møttes for å spise bursdagsmiddag. Fredag kveld startet påskefeiringen, og kl 21.00 stilte vi opp i kirken med brune lys (som er vanlig kirkelysfarge her). Der møtte vi Vangelis og Lisa. Vi kom til kirken på slutten av seremonien, og så var det tid for "vandring". Alle i og utenfor kirken hadde tente lys, og gikk "i tog" fra kirken over til neste kirke, og derfra videre til neste kirke, til sammen innom tre andre kirker før man gikk nedenom havnen for så å ende opp tilbake i kirken igjen for videre gudstjeneste. Hensikten med prosesjonen var å symbolisere Jesus gravferd. Vi fulgte med frem til 2. Kirke, så tok vi en shortcut ned til havnen, og drakk kaffe mens vi ventet på at de skulle komme forbi. Ganske stemningsfullt, og en annerledes vri på langfredag og bursdagsfeiring enn det vi er vant med.

Lørdag reiste dessverre Tone hjem til Norge. Jon, Svein Erik og jeg ble hentet av Vangelis kl 12 for å bidra til forberedelser til 1. Påskedags geitegrilling. Det er visst en tradisjon at hele familien samles og griller geit eller sau på første påskedag. Vi var så heldige at vi var invitert til Lisa og Vangelis. Først reiste vi innom ulike butikker for å hente diverse matvarer og geiteslaktet, så var det å bære det opp til huset som ligger i en bratt skråning uten bilvei! Deretter ordnet vi med ved til bålet. Jon er en kløpper med motorsag, og etter noen timer var det en brukbar haug med ved. Vi andre bar frem stokker og stablet ved! Så gravde vi hull til grillen og det meste var klart for morgendagen! Vangelis har nyresteinproblemer, samt en dårlig arm, Lisa har ryggproblemer, så det var greit med litt innsats fra spreke nordmenn! Lisa er opprinnelig fra Nederland, og er verdens snilleste og hyggeligste dame, Vangelis er greker, har jobbet lenge i Tyskland, snakker godt tysk, men ikke så godt engelsk, og har et temperament som er ganske hissig. Han elsker å fortelle andre hvordan man skal gjøre ting, men det er ikke så enkelt å forstå hva han mener. I tillegg har han et relativt gammeldags syn på likestilling!

Så ruslet vi tilbake til båten, fornøyd med dagens fysiske innsats. Jon hadde sjekket ut fra pensjonatet, og skulle "prøveligge" en natt i båten. Vi tok en rolig ettermiddag og kveld i båten før vi gikk ut for å spise pizza. Litt før klokken 24.00 skulle vi nemlig møte opp i kirken igjen – denne gangen for å feire Jesus oppstandelse. Vi stilte med hvite lys denne gangen og hørte slutten av seremonien, og så kom presten ut, det ble sunget og holdt en preken ute på plassen foran kirken. Så var det masse bråk fra fyrverkeri før seremonien fortsatte igjen inne i kirken. Der fortsatte den i flere timer! Det var nok kun de mest ihuga kirkegjengerne som ble igjen, resten av forsamlingen stimet ned i sentrum for å spise suppe! Lisa og Vangelis hadde bestilt bord til oss alle 5, og sammen spiste vi en tradisjonell suppe bestående av innvoller (masse lever! – ikke min favoritt) og en del "grønt" oppi! Morsomt å få være med, og oppleve dette.

I 2-tiden om natten krøp vi i seng, trøtte, og vel vitende om at vi skulle stille opp kl 09 neste morgen for å starte grillingen av geita!

Jon hadde kjørt Lisa og Vangelis hjem om natten og dermed hadde vi deres bil til disposisjon neste morgen – vi fikk 30 min ekstra søvn!

Litt over 9 stilte vi opp, fikk fyr på bålet, og Jon og Vangelis satte i gang med å feste geita på spydet, og krydre med ulike krydderurter. Selve grillingen gikk på omgang. I tillegg til Jon, SE, Vangelis, Lisa og meg deltok det en familie med to barn, venner av Vangelis og Lisa. Alle de voksne ble satt til 15-20 min økter med å sveive "grillspydet". Etter hvert fikk jeg kjøkkentjeneste, og har nå lært å lage gresk salat og tzatziki! I tillegg til geitekjøttet ble det laget en rett bestående av all innmaten på geita, skåret i passe store biter, tredd på et lite grillspyd og surret sammen med vaskede tarmer! Dette ble så plassert i en grill på kjøkkenet og stod der og surret i mange timer. Denne retten ble servert først sammen med salat, potetsalat og tzatzikien. For meg som ikke er så glad i innmat var det ikke dagens høydepunkt, men Svein Erik var overraskende godt fornøyd! Så etter 4 timers grilling var geita klar - den ble lagt på et bord full av grønne grener og salvie, og ble servert med en enkel grønn salat. Smakte veldig godt – rart at vi spiser så lite geit hjemme i Norge. Geita var i utgangspunktet på over 13 kilo, vi var 7 voksne og to barn – det ble en del kjøtt til overs!

Så var det tid for oppvask og kaffe med kake. I tillegg har de en tradisjon med å male hardkokte egg med rød farge. Alle får tildelt et egg, så klinker man egget med hverandre, og håpet er at det ikke brister. Når man klinker egget sier man en frase om at Jesus er oppstanden – gresk tradisjon.

I 17-tiden begynte de fleste å bli litt sigen etter all den gode maten, og vi takket pent for oss og ruslet hjem til båten. Der la vi oss nedpå en time, leste en bok, og slappet av. Det ble ikke mer mat den dagen! Så 2. Påskedag kom Jon til båten, vi tok en ny tur rundt på øya før vi kl 14 atter møtte opp hjemme hos Lisa og Vangelis. Denne gangen for å spise spagetti med geitekjøtt! Det var kjempegodt, men jeg er redd Jon kommer til å spise ulike "geiteresteretter" resten av uken!!

Så ruslet vi atter hjem til båten og oppsummerte påsken. Vi er utrolig glade for at vi rakk å komme hit til påske, både for å treffe Jon og Tone, og ikke minst fordi vi på denne måten fikk anledning til å delta på en ordentlig gresk påskefeiring. Det har vært en helt spesiell opplevelse, både å treffe Lisa og Vangelis som har tatt så godt i mot oss og latt oss få være med på feiringen, og å få føle litt av den greske påskestemningen.

Fortsatt på Malta
Mars 2004

Nå har vi funnet kino på Malta. Det finnes flere, men inne i Valletta har de et tipp topp moderne kinosenter, med 6 ulike saler og gode stoler! Vi startet med å se Den siste Samurai, med Tom Cruise. Filmene på Malta er ikke tekstet eller dubbet, alt går på engelsk – enkelt.

Filmen varte i 3 timer, og det var innlagt 15 minutter tisse- og røykepause. Ett par dager senere ble vi invitert til Carla og Peter på Gourmet. Man får utlevert hver sin ministekepanne og et parafinbluss på et stativ, og på bordet står det skåler fulle av oppskåret kjøttbiter og grønnsaker. Så er det bare å sette i gang å steke sin egen middag. Litt samme følelse som fondue og raclette, og maten smakte meget bra! Gourmet er visstnok veldig vanlig i Nederland. Det ble servert rikelig med rødvin til maten, og til dessert var det en skikkelig god Irish Coffee - det ble en livat kveld, og en litt tung morgen deretter!

Siden vi var så godt i gang med filmtitting, bestemte vi oss for å se Something gotta give, med Jack Nicholson. Carla og Peter bestemte seg for å bli med, og det var en morsom film. Jack Nicholson er en utrolig skuespiller – filmen kan anbefales!

Søndag var vi atter en gang på grillparty med alle seilerne fra nabomarinaen. Litt lavere fremmøte denne gangen, en del var fortsatt på besøk i "hjemlandet". Ingen har planer om å forlate Malta før ut i april, så vi blir nok blant de første båtene som sier farvel til Malta, med unntak av hollenderne. De skal reise hjem til Holland i 2 ½ uke, og så forlater de også Malta, men det blir noe senere enn oss.

Så begynner forberedelsene til avreise. Da vi kom til Malta demonterte vi både genoaen og fokka for å spare dem for vær og sol. Fokka var grei å sette opp, vi trenger ikke vindstille for å montere den, men vi måtte vente flere dager før vi fikk opp genoaen.

I mellomtiden tok vi en heldagstur til Gozo, naboøya. Vi meldte oss på hos Oasis Tours, og ble fraktet rundt i en liten minibuss sammen med 9 andre turister. Alle var eldre, og ganske slappe. Det var så vidt de orket å bevege seg rundt på de ulike turistattraksjonene. Men hva gjør vel det – Svein Erik og jeg hadde det hyggelig, og vi stoppet og spiste lunch på et lite sted som heter Xlendi Bay. Her bodde vi for 12 år siden da vi lærte å dykke, og her spiste vi den gang (og fortsatt) vår aller beste Calsone. Lunchmenyen var derfor klar – vi måtte sjekke om calsonen var like god nå som den gang – og det var den!! Så gikk vi en tur rundt for å finne huset med leiligheten vi hadde bodd i, og ingenting hadde forandret seg på 12 år. Leiligheten så ut som før, de samme påstartede leilighetskompleksene i nabolaget stod der like halvferdige og tomme, de samme gatene var fortsatt delvis asfaltert og delvis grus,osv!

Turen tok 10 timer, og da vi kom hjem var vi passe slitne, men fornøyde.

Dagen etter våknet vi tidlig og så at det var vindstille – dermed startet dagen med å få heist opp genoaen - nå er vi bortimot seilklare!

Før vi kan reise skal Svein Erik en tur til Norge igjen. Han blir borte en uke og skal en tur på sykehuset for å få "frest opp urinsystemet". Laseroperasjon, så det er et enkelt inngrep.

I mellomtiden er jeg igjen i båten. Planene er klare, jeg skal fullføre den siste lakkeringsjobben, nemlig å lakkere begge gjestelugarene. Ingen stor jobb, men det tar sin tid, og det er greit å vite at hele båten nå er lakkert innvendig – har ingen planer om å gjøre det flere ganger i løpet av turen vår!

Været her på Malta er fortsatt ustabilt, og vi har hatt dager med skikkelig kraftig vind, og enkelte regnbyger. Temperaturen veksler mellom 10-20 grader, men om natten er det fortsatt så kaldt at vi fyrer i dieselovnen. Vi lot jo være å demontere den fordi vi trodde at det kunne bli kjølig i Middelhavet – så slik sett er det jo greit at det er kaldt!!

Vi får håpe været stabiliserer seg litt, gjør det enklere å seile av gårde.

Svein Erik er nå tilbake fra Norge, laseroperasjonen gikk greit, men da han ankom marinaen i drosje virket ikke adgangkortet til marinaen, og drosjen måtte stoppe ved bommen, ca 250 meter fra båten. Så der stod Svein Erik, klokken ett på natten, med 50 kg bagasje fordelt på to store bager og en tung ryggsekk! Han begynte å bære bagasjen mot båten ett stykke før jeg fikk kommet ut for å hjelpe til – det å bære tungt er det man absolutt ikke skal gjøre etter en slik operasjon! Det var selvsagt fint å se Svein Erik igjen – jeg hadde riktignok jobbet jevnt og trutt hver dag med lakkering og rundvasking av båten, samt sett på dvd-filmer hver kveld, men det ble litt ensomt allikevel!

Dagen etter Svein Erik kom til båten ble han satt til å reparere varmtvannstanken, dvs skifte termostaten og varmekolben, den hadde gått lekk, og dermed ble det problemer med overledning og jordfeilbryteren slo ut. Jeg hadde vært uten varmtvann i tre dager, men det gikk greit nok. Så var det tid for å pakke ut de 50 kg med bagasje som Svein Erik hadde slept med seg, båten begynner nå å bli temmelig full av ting og tang!

En av de tingene som han hadde med seg var nye ringer til beslaget på fokkeskjøtet til den selvslående fokka. De gamle hadde allerede etter 4 mnd bruk sprukket, og en ring hadde falt av. Vi fikk en seilmaker til å fikse jobben, men det førte til at vi måtte vente noen ekstra dager her på Malta

All aktivitet og bæring satte sine spor, og Svein Erik begynte å føle seg dårlig, og fikk en infeksjon. Dermed gikk aktivitetsnivået noe ned, og det var i grunnen helt greit at vi har måttet bli noen ekstra dager her.

Carla og Peter har også kommet tilbake fra sin "ferie" hjemme i Holland, og vi har hatt noen hyggelige kvelder sammen.

I morgen, tirsdag 23.mars reiser vi fra Malta. Vi tar en dagsetappe over til Porto Palo, på Sicilia, og derfra videre nordover og over til "støvelen" av fastlands-italia. Pga Svein Eriks problemer dropper vi turen opp på vulkanen Etna i denne omgang, og satser på å ta den turen på vei ut igjen senere i sommer.

Oslo - Malta
Februar 2004

Den 6.februar var det tid for avreise hjem til båten. Dagene før avreisen hadde vært hektiske, nesten hver time på dagen var opptatt med besøk og avskjeder, siste innkjøp og pakking. Apropos pakking, vi ankom Norge med tre store bager fulle av klær og ting vi hadde skjønt vi ikke kommer til å få bruk for videre, og når vi reiste hadde vi de tre samme bagene stappfulle av ting og tang som vi hadde kjøpt inn, og nesten ingen klær! Det var verktøy, oljefilter (ikke mulig å få tak i her på Malta), nysydde fendertrekk og vindtunneler, snus, cd`er, pocketbøker, geitost osv…… Når vi sjekket inn på flyplassen hadde vi 48 kg bagasje, og vi hadde hver vår tunge ryggsekk med pc`er og tunge bøker som håndbagasje!! Air Malta var snille – vi slapp betaling av overvekt!

Det var litt vemodig å reise igjen. Berits mor og far som hadde huset oss i nesten to måneder "oppførte" seg bra og vi tok avskjed uten for mange tårer – vi sees jo forhåpentligvis i løpet av 2004 ett eller annet sted! Berits far skal bli med over Atlanterhavet i november.

Flyturen gikk fort – 4 timer er akkurat passe, og vi gikk gjennom tollen uten å bli stoppet – vi hadde 60 bokser med snus med oss – ikke helt etter reglene, tror jeg!!

Så ut i drosje og 20 minutter senere var vi utenfor båten. Båten var helt pakket inn i nye båter som var plassert foran vår båt, og sperret alle muligheter for å få den ut – vi lurte litt på hvordan verftet hadde planlagt dette – vi hadde en avtale om å komme ut neste fredag!

Det var blitt mørkt, men heldigvis er det fullt av lyskastere på verftsområdet slik at vi kunne se nok til å komme om bord. Så var det bare å begynne å jobbe; finne nøkler, koble batteriene, koble til landstrøm, få heist opp de tunge bagene ved hjelp av bommen, få på lys og komme litt i orden. Siden båten var skrapet for spiselige ting gikk vi en kjapp tur på byen for å spise en pizza. Verftet båten ligger på har 24 timer vakt, og vi har fått utlevert hvert vårt kort med bilde på som må vises hver gang vi skal inn på verftet. Da vi var på vei inn på verftet etter pizzaspisingen hørte vi en norsk stemme som pratet til oss. Det viste seg å være en nordmann som sammen med sin far har kjøpt en 30 år gammel 60 fots ferrosementbåt som de nå holdt på å pusse opp. Vi ble enige om å titte på den senere i uken. Så var det bare å legge seg i relativt klamt sengetøy – vi hadde en travel uke foran oss for å bli ferdige til neste fredag.

Lørdag var vi oppe relativt tidlig, og gikk ut for å spise frokost på en kafe på vei til butikken for å gjøre de mest nødvendige matinnkjøpene for helgen. Så tilbake til båten for å få ryddet ut alt utstyr som var lagt inn i båten mens vi var borte, fendere, redningsbøyer, bord osv. Resten av bagasjen fra Norge ble også ryddet vekk. Så startet planleggingen og letingen etter utstyr vi kunne bruke for å lage stillas, samt stiger og vannslanger. Etter en stund hadde vi rigget til et enkelt stillas, og vannslange var montert. Så begynte vi å vaske, rubbe og polere båten. Vi monterte polerskive på drillen, og det fungerte relativt greit, det ble i hvert fall blankere enn med kun håndpolering. Det tok tid, for båten var seig av skitt og vanntrykket var nesten ikkeeksisterende, så da det nærmet seg kvelden, (ca 17.30 er det for mørkt til å jobbe) hadde vi gjort ferdig ¼ av båten. Søndag fortsatte vi rengjøringen av båten, samtidig som vi startet med andre småting som å rense baugpropellen etc. Søndag kveld kom våre hollandske venner på besøk, de hadde akkurat kommet hjem fra en måneds besøk i Florida for å besøke Peters datter som arbeider der. Hyggelig gjensyn, og praten gikk livlig. Peters drøm er å selge deres 50 fot stålbåt, og kjøpe en katamaran, og i Florida hadde de sett mange, og sjekket at prisene var lave (siden dollaren er så svak i forhold til euroen). Nå var han ivrig på å prøve å få solgt båten, og vi ble enige om at vi skulle hjelpe dem med å få tatt bilder av båten innvendig slik at den kunne legges ut på internett for salg! Så hvis noen er interessert i en hollandsk stålbåt – si i fra!

Mandag fortsatte arbeidet med rengjøring av båten, og kjøpe bunnstoff, det siste var ikke så enkelt for ingen butikker hadde tatt inn årets beholdning, og nå var det kun 0,75-liters bokser tilgjengelig. Ergelig, men så viste det seg at verftet vi lå på hadde plenty på lager, både 2,5 og 5 liters spann – problemet løst! Jeg dro på butikken for å gjøre nye matinnkjøp, utstyrt med vår kjekke trillevogn og ryggsekk! Det er ca 15 minutters gåtur til butikken, og på vei dit går vi igjennom områdets klare horegate. Uansett når på døgnet er det fullt av damer med svarte lakkstøvler og minikorte plastskjørt plassert på alle gatehjørner og i døråpningene. Litt kontrast til mine olabukser, fleecejakke, seilersko og trillebag!! Når man endelig kommer til butikken går man gjennom døren til Skoda-forhandleren, går forbi alle bilene som er til salgs og opp en rulletrapp bakerst i lokalet, og vips så er man i butikken!! Underlig system, men butikken har bra utvalg av det meste vi trenger, og litt til! Noen få dager i uken er slaktedisken åpen (ikke hver dag!) og da er de bemannet med 4 mann bak disken – ikke noe tull!

Det var kort om nærbutikken vår!

Tilbake til båten – tirsdag var det fridag på Malta – de feiret St. Pauls day, med masse fyrverkeri og festivitas. Vi jobbet videre på båten, og frem til torsdag hadde vi vasket og polert båten, stoffet skroget to strøk, vannlinjen hadde fått tre strøk, propellen og baugpropellen var malt med 4 strøk spesialmaling for å unngå groing. I tillegg hadde verftet montert på vår nye rope-cutter på akslingen foran propellen. Den skal hjelpe oss til å unngå flere tau viklet rundt propellen! Til og med loggen var demontert og malt med antigroingsmaling, den hadde en tendens til å virke dårlig i fjor høst fordi den grodde fast, og det vil vi unngå nå. Parallelt med vår jobbing på båten jobbet verftet med å flytte alle båtene som stod i veien for oss. Noen på verftet må ha planlagt usedvanlig dårlig – veldig mye arbeid kunne vært unngått hvis noen hadde tenkt mer enn en uke fremover! Torsdag kveld var det klar bane ut. Vi tok oss en tur for å se på nordmennenes ferrosementbåt. Det er et svært prosjekt. Det er mange vesentlige ting som må repareres og fikses på, og det er mye arbeid som gjenstår for å få den i ok stand. Målet deres er å ha den seilklar i juni – da skal de seile til Norge, hvor innvendig finish skal foregå.

Fredag blåste det friskt, og ut på formiddagen ble det klart at det var for mye svell til at verftet tok sjansen på å sette ut båter. Vi ble derfor liggende til mandag. Hva gjør vi nå, tenkte vi. Skal vi ta en skikkelig frihelg, mon tro? Vi diskuterte litt frem og tilbake, og kom frem til at nå hadde vi en fin anledning til å male opp vår blå stripe nede på skroget, over vannlinjen, samtidig som vi maler de grønne pyntestripene lenger oppe på skutesiden i samme farge. Den blå stripen nederst var opprinnelig grønn den også, men noen tidligere eiere hadde malt den blå en gang, og nå var den i ferd med å slites av og den grønne fargen syntes igjennom. Ikke noe stort problem, men når vi nå hadde sjansen så kunne vi lik så godt fikse på det. Som sagt så gjort – ut å handle maling og maleruller! Lørdag satte Svein Erik i gang med maskeringstape. Jeg stakk over til hollenderne og tok bilder av båten deres, som avtalt tidligere. Vel tilbake malte vi 1. strøk med maling. Det ble ikke helt perfekt, men brukbart!

Søndag var det på med 2. strøk, og når vi dro av maskeringstapen så det bra ut, litt mer helhetlig farge på båten. Søndag kveld fikk vi besøk av Peter og Carla, som hadde med seg to av sine gamle seilervenner fra holland, som var på feriebesøk en uke. Livlige venner, og hyggelig selskap.

Mandag morgen var vi endelig i gang med å sette ut båten. Verftet heiste opp båten, og vi fikk malt under kjølen. Så var det en varsom utsettelse i vannet, og vi kunne starte motoren og tøffe rundt til marinaen på andre siden av øya. Underveis til marinaen begynte det å regne, og da vi skulle fortøye striregnet det – det ble en våt fornøyelse, men vi fikk sikret båten og gikk under dekk for å vente til det verste var over! Så begynte sjølivet igjen, uvant etter 2 mnd på fast grunn, med båten i konstant bevegelse og klukkelyder når man skal sove, men mye enklere å gå på toalettet! Mens vi lå på land var det å bruke bøtte, eller løpe 100 meter til en sliten, møkkete gammel do!

Nå ligger vi her, og vil gjøre det de neste 4 ukene. Vi har planer om å se litt mer av Malta og Valetta, samtidig som vi småfikser litt på båten slik at den er klar for nye eventyr! Vi har fått bestilt og montert 2 nye forbruksbatterier (Vartabatterier på 220 A), og Svein Erik er i gang med å finpusse på rekkverket rundt båten. Jeg vasker klær og lager middag, bl.a så inviterte vi nordmennene på middag, og fikk en interessant middagskonversasjon om bl.a kristendom. Både far og sønn er aktivt kristne. Hyggelig besøk var det, og sønnen er i ferd med å etablere en seilskole i Oslo, så hvis noen er interessert i å lære å seile kan de se på www.yatch-master.no.

Helgen har gått rolig for seg. Vi ble invitert ut på middag på lørdag, for å si farvel til tidligere nevnte hollandske feriegjester som var på besøk hos Carla og Peter. Det var et hyggelig måltid, og maten var ok. Tror ikke malteserne er spesielt opptatt av å lage gourmet-måltider, til det er de altfor sparsommelige med krydder og smaker!

En hel uke har det vært karneval på Malta, og vi stilte opp på avslutningen på tirsdag inne i Valletta. Der var det danseoppvisning med dundrende musikk og folk utkledd i merkelige kreasjoner (biler, hus osv) som snurret rundt, eller så var det små piker som danset mens skoleorkesteret gikk rundt dem og spilte! Alle var utkledde i glorete farger, her var det tydeligvis om å gjøre å bruke mest mulig selvlysende farger, rosa, grønt gult og lyseblått!

Så var det paraden med fullt av merkelig dekorerte farkoster, alle i samme selvlysende farger. Noen var svært så imponerende å se på, og musikkanleggene som var påmontert kan ingen klage over, det dundret i bakken og i kroppen når de kjørte forbi! Inne i mellom alt dette så vi små jenter kledd ut som prinsesser, og små gutter kledd ut som batman og superman. Tror nok at hele karnevalet var mest spennende for alle under 12 år!

Avslutter denne "rapporten" fra Malta nå, neste brev blir vel like før vi tar farvel med Malta.

Norge
Januar 2004

Vi har nå ca 3 uker igjen av oppholdet her i Norge. Utrolig hvor fort tiden går. Nå når vi er i Norge merker vi også mer til at vi har det privilegiet at vi ikke trenger å gå på jobb hver dag - den tanken er fjern når vi er på seilturen vår.
Vi har det fint. Turen på fjellet sammen med Truels var god. Svein Erik fikk løpt av seg en del av skiiveren, vi kappet og kløyvet ved, spiste god mat og koste oss veldig. Snømengden var akkurat nok til at vi kunne gå omtrent overalt, og vi hadde flere dager med sol og klart vær. Vi har fått besøkt mange og gjort unna en del praktiske oppgaver. Samtidig begynner vi å tenke fremover til returen til Malta og hjem til båten. Vi har fått meldinger fra våre hollandske venner at båten ligger trygt på land fortsatt, de hadde tatt en sjekk etter at det hadde vært en storm på Malta! Temperaturen der nede har ikke vært helt topp, med 7-8 grader og mye regn. Håper det endrer seg snart slik at det blir greit å få stoffet og vasket båten! Januar og februar er "vintermånedene" på Malta. I mars starter våren.

Vi reiser ned 6 februar og har en uke på oss til å få klargjort båten før den igjen blir satt på sjøen. Vi blir nok værende på Malta frem til i midten av mars, men hva som skjer i denne tiden vil vi skrive om i nytt reisebrev når den tid kommer!!

Tilbake til reisebrev Tilbake til toppen

Italia
Juni 04

Ok, hva har skjedd siden forrige reisebrev? Ikke så veldig mye, kun lange seilaser, nye havner, nye øyer, fotballkamper, ny motorstopp, drivgarnhelvete, bading og soling!

Vi kom til Crotone på en lørdag, og ingen jaget oss vekk den kvelden, og heller ikke på søndag. Vi bestemte oss for å bli værende på mandag for å gjøre en del innkjøp, men allerede om morgenen kom den første uniformerte mannen fra Guardia Financa , og forklarte noe på beste italiensk – vi antok at han ville at vi skulle forlate kaia, men vi la an vårt beste uforstående ansiktsuttrykk, og snakket engelsk tilbake. Da gav ham opp og forsvant. Vi rømte raskt til byen og foretok våre første innkjøp. På veien tilbake til båten gikk vi forbi en butikk som solgte vin i løsvekt, dvs det stod tre store tanker med vin der, hvit, rosè og rød. Så var det å prøvesmake og kjøpe det antall liter man måtte finne passende – vi satset på 2 liter rød vin, ikke topp klasse, men like god som mye annet vi har smakt! Vel tilbake ved båten så vi at rett bak oss hadde det ankommet en Guardia Costiera – båt, og det var fullt av uniformerte menn på brygga. Ja vel, tenkte vi, nå er det vel på tide å forlate Crotone, men den gang ei. De ville gjerne se alle papirene våre, men så kunne vi få bli så lenge vi ville, det var tydelig at de bestemte mer enn de ansatte i Guardia Financa - i tillegg snakket de utmerket engelsk, noe som gjør kommunikasjonen uendelig mye enklere!

Selv om vi nå kunne bli så lenge vi ønsket forlot vi Crotone neste morgen, og tok fatt på en ny lang etappe til Rocella Ionica, omtrent på "tåballen" av Italia. Etter omtrent 11 timer i strålende solskinn og lite vind kom vi frem til en ganske stor, delvis ferdig marina, dvs alt var på plass, vann, strømtilkoblinger og et skikkelig fint anlegg med flytebrygger og flytepontonger mellom båtene. Det eneste som ikke var gjennomført var å koble på strømmen! Dermed lå vi gratis der, med full tilgang på vann, men uten strøm, utrolig! Marinaen lå ca 3 km utenfor byen, og ca 1,5 km unna nærmeste butikk, men det var en liten pizzeria der, og masse tomme kontorlokaler! Vi måtte bli der noen dager i påvente av at vinden skulle bli gunstig, og at den skulle blåse i "vår" retning. Vi fant oss en fin plass helt i ytterenden av marinaen sammen med en fiskebåt der fiskerne kunne litt engelsk, og ønsket oss velkommen og viste oss hvor vannet var - hyggelig velkomst.

Dagen etter snakket Svein Erik med et svensk par i en båt som lå litt bortenfor oss. Det viste seg at de hadde båten liggende der om vinteren, men når de kom ned fra Sverige for en uke siden hadde de funnet båten robbet, det hadde vært tyver der som hadde tatt med seg alt løsøre av verdi, og i tillegg tatt med seg sleiden på løygangen til bommen! Utrolig, og nå lå de der og ventet på å motta alle delene som var satt i bestilling,veldig frustrerende, særlig når de kun hadde 8 ukers ferie!

Resten av dagen gikk med til å gjøre litt vasking av båten, klesvask og motorvedlikehold. Om ettermiddagen gikk vi litt lenger ut på moloen, der hadde vi funnet en liten strand, og der tok vi oss en svømmetur, ikke et menneske å se, ikke dårlig å ha sin "private" lille strand 200 meter fra båten! Om kvelden gikk vi til pizzeriaen, og der kunne vi velge mellom en ½ eller 1 meter pizza! Vi valgte en ½ meter, og det var mer enn nok. I tillegg fant vi ut at det var fotball EM, det var satt ut TV slik at alle fikk gleden av å følge med at Spania og Hellas spilte 1-1!!

Så dagen etter tok vi frem handletrillen vår, og belaget oss på en langtur til butikken, vi brukte ca 45 minutter frem langs en kjempefin strandpromenade uten særlig med biler, og omtrent 30 minutter hjem igjen langs en trafikkert motorvei slepende på masse matvarer! Om ettermiddagen inviterte vi det svenske paret på en drink før maten, litt for å få selskap og litt for å muntre dem opp der de satt og ventet på alle delene sine. De kom i 18-tiden, og da klokken var nærmere 22 fant de ut at de kanskje var på tide at de gikk for å lage middag, tiden går fort i godt selskap! (det ble dårlig med middag den kvelden!) Neste dag hadde vi gjort en avtale om å se fotballkamp sammen, Sverige skulle spille mot Italia – topp kamp med andre ord!

Vi møtte opp på Pizzeriaen med vårt svenske gjesteflagg, og gjorde stor lykke blant alle italienerne, i hvertfall før kampen begynte – vi delte 1 meter pizza, drakk litt vin og var ekte svenskepatrioter for en gang skyld. Svenskene spilte en ganske dårlig kamp, og som kjent ble det 1-1, heldigvis for oss, våre nye svenske venner var fornøyde med resultatet, mens det var en del frustrerte italienere rundt oss og etter kampen ble det en del høyrøstede diskusjoner på intens italiensk rundt bordene, mens vi tok en rolig retrett til båten! Der ble vi invitert på en night-cup i svenskebåten før vi sa farvel. Da vi kom tilbake til vår egen båt, fant vi ut at vi likså godt kunne kaste fortøyning og seile videre. Som sagt så gjort – klokken 01.30 putret vi ut av marinaen på vei til Messinastredet, et strekk på rundt 60nm. De første timene hadde vi fin seilvind, men så døde vinden og jernseilet måtte trå til. Da vi rundet langs land og gikk nordover Messinastredet fikk vi frisk motvind, men bølgene var moderate. I 12 – tiden kom vi til Reggio de Calabria. Der hadde vi fått et tips om en kai der det var gratis å ligge, men den var opptatt, så vi dro inn i den store kommersielle havnen, og fant oss en plass mellom de store lastebåtene og fergene. Heldigvis for oss er jo Fruen en relativt høy båt, og det gjør det mye enklere å legge til i de store havnene, der det ofte er høye kaikanter. Vi sov noen timer og tok en slapp ettermiddag. Rett før vi skulle legge oss kom havnesjefen og ba oss om å flytte fordi en stor båt trenge plassen, dermed var det på med klærne igjen, kaste fortøyningene og flytte til nytt, anvist sted. Det er aldri kjedelig å være på tur!

Neste morgen dro vi videre gjennom Messinastredet. I begynnelsen hadde vi to knops medstrøm, og suste av gårde i 8 knop, men rett før vi kom til den trangeste passasjen ble det motstrøm og strømvirvler, da gikk vi plutselig i 5 knop. Vi fikk også se de spesielle fiskebåtene de har der i området. Det er sverdfiskbåter, ca 15 meter lange, med nesten like lange spesielle baugspyd, og en høy mast. I masten sitter det to personer i en spesiell kurv, og de kan styre båten derfra. På baugspydet har de harpun, og så farter de rundt og ser etter sverdfisk, og når de får øye på en, skyter de etter den med harpunen! Det sier seg selv at en slik båt kun kan brukes når det er rolig sjø, og det var det denne morgenen!

Vi fikk en rolig overfart til Vulkano, en av øyene som ligger nord for Sicilia. Vulkano har en "levende" vulkan som ruver knapt 500 m.o.h. Vi tok på oss de beste turskoene våre, og la i vei. Det var laget en fin og bred sti, og etter å ha betalt 3 euro hver i "inngangspenger" tok vi fatt på turen, det var til tider ganske bratt, og våre lett ubrukte lårmuskler fikk en hard påkjenning opp mot toppen. Etter en god time nådde vi kraterkanten og kunne nyte en flott utsikt samtidig som vi inhalerte masse "godlukt" i form av svovelgass, lukter akkurat som skikkelig råtne egg! Vi gikk videre opp på den andre kraterkanten og fulgte krateret helt rundt. Turen nedover var nesten like tung for musklene, og neste morgen oppdaget i hvert fall jeg mange "nye, ubrukte" støle muskler! Båtlivet gir alt for lite mosjon, stort sett består dagene i å gå til diverse mat,-og båt - butikker, og se støvete bygater, eller svømme rundt båten, så denne vulkanturen var en kjærkommen forandring. På Vulkano lå vi for anker i to idylliske bukter, alt avhengig av hvilken vei vinden blåste. Det fineste med å ligge for anker er at vi kan bade, og det er stort sett alltid litt bris. For nå har sommeren kommet, det er 23 grader i vannet, 30 grader i luften, stabil sol og stort sett skyfri himmel. Det har vært nesten vindstille om natten og frisk vind midt på dagen. I tillegg er det relativt kjølig om natten enda, slik at det er enkelt å sove. Dette er akkurat som vi har drømt om!

Etter 3 dager på Vulkano tok vi en sightseeingtur rundt de to nærmeste øyene, og så gikk vi videre til neste øy vestover, Islas Filicudi. Der lå vi i en bøye resten av dagen, og badet og koste oss. I 5-tiden om ettermiddagen dro vi videre for å ta en nattseilas til øya Ustica, ca 70 nm unna.

Da vi forlot Filicudi ble vi oppmerksomme på en fiskebåt som blunket med lysene til oss. Vi gransket sjøen nøye, og så plutselig en masse bøyer som lå foran oss. Mellom disse bøyene fløt det et garn på mange hundre meter. Vi gikk langsetter garnet og til fiskebåten, og fikk rundet denne for å komme forbi garnet, samtidig som vi tenkte at det var jammen bra det var lyst, slik at vi ble oppmerksomme på garnet, Det var nemlig ikke merket med lys, og ville vært umulig å se om natten.

Nattevaktene var som vanlig, Svein Erik hadde vakt fra kl 21 til 24, og jeg overtok neste vakt frem til kl 03. Under min vakt forsvant månen, og det var stup mørkt. Radaren var på, siden det var nesten vindstille og vi gikk for motor. Klokken 02 så jeg plutselig masse små lys overalt så langt jeg kunne se i horisonten. Jeg ble veldig usikker på hva det var, ikke så jeg noe på radaren heller, så kapteinen ble purret fra skjønnhetssøvnen sin.

Vi måtte ta et valg i hvilken retning vi skulle gå – vi begynte å bli temmelig sikker på at her hadde vi med drivgarn å gjøre. Svein Erik prøvde å kalle opp eventuelle fiskebåter på vhf, men ingen svarte unntatt en annen seiler som også var i området. Han ble akkurat da geleidet rundt et garn av fiskebåten som eide garnet, men vi greide ikke å se verken seilbåten eller fiskebåten. Etter noe som føltes som en evighet (kanskje en times tid!) så vi en fiskebåt i det fjerne, og tok en beslutning på å endre retning, det skulle vi aldri ha gjort, for etter noen få minutter så vi plutselig en liten stake og drivgarn. Vi fikk slått av propellen like før vi drev over garnet, og la over roret så godt vi kunne, dermed lå vi med "hekken" inne i garnet, og baugen utover. Der lå vi! Vi fikk tatt ned mesanseilet, som stort sett står oppe som støtteseil. Deretter analyserte vi situasjonen, fiskebåten som tydeligvis eide dette umerkede, og ikke opplyste garnet lå et stykke unna, han svarte ikke på vhf, og ikke reagerte han da vi prøvde å signalisere med en 1000.meter – kaster. Da tok kapteinen en sjefsbeslutning, kastet av seg klærne og stupte i sjøen. Garnet hadde heldigvis ikke festet seg hardt i propellen, så der gikk det greit, Det var litt verre med rorstammen, der hadde garnet kilt seg, men etter diverse dykk greide Svein Erik å få garnet løs – nattens helt! Vi kom oss så fort vi kunne vekk fra garnet, klokken begynte å nærme seg 05, og vi kunne ane daggry. Igjen virret vi litt rundt, helt til vi fikk øye på en fiskebåt som holdt på å ta opp drivgarnene igjen. Dermed gikk vi rett bak ham helt til vi kunne passere uten fare for å gå i nye garn, og endelig kunne vi puste lettet ut, og håpe at det ikke dukket opp flere overraskelser den natten!

Noen timer senere ankom vi Ustica, vi gikk en tur inn i havnen, den var full av seil,- og fiskebåter og ikke veldig innbydende, og vi bestemte oss for å dra videre mot Sardinia. Vi seilte langs øya for å få et lite inntrykk av den før vi la ut på de neste 200 nm over til Sardinia. Turen over gikk mer eller mindre fredelig for seg, natten var stille og ikke en fiskebåt eller drivgarn å se! Dag nr 2 startet med at motoren fusket, vi var ikke veldig overrasket og Svein Erik gikk likså godt rett ned i motorrommet og skiftet dieselfilter igjen – resultatet av vårt uheldige dieselkjøp på Korfu. Denne gangen luftet han grundig, og så gikk motoren som en klokke igjen!

Om ettermiddagen, etter 49 timers seilas, seilte vi inn i marinaen La Caletta på Sardinia. Vi fikk ryddet litt opp i båten, tatt oss hver vår lange og gode dusj, spist litt mat og rett i køya for en god natt søvn!

Så var det "jobbedager" siden vi hadde tilgang på strøm og vann. Klær og sengetøy ble vasket og tørket, fryser og kjøleboks ble rengjort, båten støvsugd, og fikk en "kattevask" utvendig.

Vi fikk også tid til en liten pub-runde om kvelden, og så Holland vant over Sverige i straffekonkurranse!

Så fylte vi opp vanntankene igjen og dro videre nordover langs vestkysten av Sardinia. Ikke så veldig langt, kun et par timers tur til en fin bukt med sandstrand og god plass. Så fulgte et par dager der vi dro videre til en ny uthavn, kastet anker, badet og tok livet helt med ro.

Det er forbausende få seilbåter som ligger for anker her i dette området, kanskje blir det annerledes i juli og august når sesongen virkelig starter?

Etter noe avslappende dager for anker mannet vi oss opp og dro inn til Olbia, en relativt stor og støvete by med internasjonal flyplass. Her skal vi om litt over en uke hente våre venner Truels og Ellen, med sønnen Thomas og kamerat Sondre. De kommer fra Oslo, og skal seile med oss i 4 uker, det gleder vi oss til. I Olbia kan man enten legge seg ved den gamle kaia gratis, eller legge seg i en marina til 50 euro/døgn. Det sier seg selv at man velger kaia! Her var det fullt da vi kom, men vi fikk lagt oss utenpå en hollandsk seilbåt, og her ligger vi fortsatt to dager etter ankomst.

Hovedmålet med besøket i Olbia nå var å få ordnet med gass. Vi har to plastflasker, en 11 kg og en 6 kg, med industrikobling. Det gikk greit å få fylt flaskene på Malta, og nå var vi litt spent på hvordan vi kunne løse problemet her. Det endte med at vi kjøpte en stor 15 kg butanflaske, hang den på hodet, og ved hjelp av en spesialkobling som Svein Erik ordnet i Norge før vi reiste, fikk vi fylt begge flaskene – hurra. Det betyr at vi er selvhjulpne når det gjelder gasspåfylling senere også.

Ellers har vi brukt tiden på å proviantere og skrive reisebrev. Nå skal vi gå en tur på internettkafe, og handle inn litt fersk brød, så går vi ut og legger oss i en idyllisk liten bukt igjen – livet er herlig!

Farvel Hellas og chio Italia
Juni 2004

Etter turen til Olympia forlot vi Katakolon, og seilte videre nordover til Øya Zakintos. Her la vi oss inn i havnen i byen Zakintos. Carla og Peter, våre nederlandske venner var fortsatt sammen med oss. Vi hadde innført et system med middag annen hver dag i hverandres båt, dermed slapp vi enklere unna alle sammen, "fri annenhver kveld"!!

Carla og Peter hadde vært i Zakintos tidligere, og hadde sett en katamaran som var til salgs der. Siden de er i ferd med å selge sin egen seilbåt for å kjøpe katamaran, så var dette selvsagt interessant! Dermed ble det avtalt prøveseilas med katamaranen dagen etter, og det var gøy. Vi har aldri seilt med en katamaran før, dessverre var det relativt lite vind, men vi seilte 5-6 knop på 4-5 m/s vind, ikke dårlig! Dette var riktignok på lens og slør, den seilte ganske dårlig på kryssen, og gikk ikke høyere enn 50 grader – ikke ideelt for en langturseilbåt! I tillegg synes både Svein Erik og jeg at båten var relativt stygg, både designmessig utvendig, og innvendig, den var en typisk selvlaget båt, i aluminium, og masse dårlig sveisearbeid. Konklusjonen etter seilturen var at den ikke var interessant å kjøpe for Carla og Peter, for mange negative ting sammenlignet med positive ting, men vi hadde hatt en fin dag på sjøen!

Vi ble i Zakintos i to dager. Havnen vi lå i var gratis, dvs det dukket ikke opp noen fra havnevesenet før siste kvelden for å be oss om å komme til kontoret deres, men det droppet vi siden vi dro tidlig neste morgen. Generelt er det billig å være i Hellas med tanke på havnekostnader, de fleste steder vi er nødt til å betale koster det 3-4 euro pr natt, billig sammenlignet med dyre marinaer i Italia og Spania der det koster 30-40 euro/natt! Riktig nok har vi ikke sett elektrisitet siden vi forlot Malta, men vi har stort sett funnet ok vannkraner (med godt drikkevann) såpass ofte at vi ikke har lidd av vannmangel!!

Etter Zakintos dro vi videre nordover til en liten øy, Ithaca, og byen Vathi. Her leide vi atter en gang moped, og fartet rundt på øya. Vathi lå inne i en fjord omgitt av høye fjell, og når vi kjørte rundt på øya var det som å være i Norge, høye fjell, med karrig natur, hårnålsvinger, fjorder og nåletrær langs kysten! Vi fikk sett både natur, "gamle steiner" og et museum med en bit av en terrakottamaske med inngravert "dedisert til Odyssevs", et arkeologisk belegg for at Odyssevs kom fra Ithaka ! Peter og Carla var med oss, og midtveis spiste vi lunch på en typisk gresk taverna, og på typisk gresk maner. Vi betiller mange små retter og så deler vi disse, alle sitter og forsyner seg og vi bruker god tid på måltidet – perfekt! En annen liten pussighet er at vi bestiller vin i kilo i stedet for liter – " en kilo vin takk"!!

Vi har også lært oss en del greske ord som vi ser blir satt pris på, alle blir mer imøtekommende når vi hilser; enten jassas, eller kalimera (hei, god dag) eller efharisto (takk).

Så bærer det videre nordover til øya Levkas, der vi ankrer opp i en liten by, Sivota. På vei dit seiler vi, men akkurat når vi skal heise storseilet greier jeg å sparke høyrefoten, dvs den midterste tåen, bort i en "duppedings" på dekket, og det gjør forferdelig vondt. Etter en liten stund med hvile får vi satt storseilet, mens jeg ser tåa blir hoven og øm. Det er vanskelig å bevege seg, utrolig hvor satt ut man blir av en tå! Om ettermiddagen slenger vi ut anker, og det er tid for årets første bad, det er 21 grader i vannet og strålende sol. Svein Erik bader og koser seg – tar en liten inspeksjon rundt på alle vannut-/inntakene for å sjekke groing, mens jeg svømmer rundt båten noen runder. Etterpå angrer jeg som en hund – tåa verker mer enn noen gang – tror den er forstuet! Om kvelden ser vi minst 40 charterbåter i flottilje kommer inn i havnen, heldigvis legger de seg til kaia, men det er et underholdende syn å se så mange båter med mannskap med varierende erfaring legge til kai! Dagen etter tar vi en kort tur på 2 timer opp til en liten by, Nidri på samme øy. Vi kaster anker igjen og mens vi er i ferd med dette, dukker det opp en jolle med norsk flagg og en kar som snakket engelsk. Etter hvert viser det seg at det er en nordmann som har seilt fra Sørlandet for 15 år siden, jobbet med diverse engelsktalende arbeidsgivere og gift med en New Zealands dame. Han forstod godt norsk, men det var hørbart at han ikke praktiserte norsk tale daglig! Selvsagt måtte vi prate litt om været, og han kunne fortelle at de ikke har hatt så dårlig og sen vår i Hellas på 15 år, og at været fortsatt ikke hadde stabilisert seg – så det er ikke bare vi som i blant klager på kulde og gråvær!!

Etter to dager her bar det rett opp til Levkas by. Her la vi oss inn i en marina, mens våre nederlandske venner la seg i havna. Det var relativt mye vind denne dagen, og det var behagelig å kunne gå inn i en marina - det er lenge siden sist. Riktignok kostet det 45 euro, men vi hadde vann og strøm, noe vi utnyttet maksimalt. Klær og båt ble vasket grundig, vanntanker fylt opp, og alt som kan lades ble ladet opp! I tillegg tok vi en lang og god dusj begge to – ikke hverdagskost!

Carla og Peter har all verdens tid, de skal sakte inn til østre delav Hellas og overvintre der eller i Tyrkia. Vi er litt mer på en timeplan, og derfor dro vi videre neste morgen. Levkas er nesten forbundet med fastlandet, det er kun sumpområder som skiller dem, men det er gravd ut en kanal for å kunne gå med båter der, og i enden av kanalen er det en svingbro. Denne åpner hver time, og klokken 09.00 neste morgen lå vi i 10m/s vind inne i kanalen, og ventet på at den skulle åpen. Vi hadde medvind som drev oss raskt mot brua, og det var en nervepirrende periode mens vi ventet, med båten i revers for å bremse, til slutt måtte vi ta en helomvending bare for å holde avstand. Tilslutt åpnet brua og vi kunne fosse gjennom – alt gikk bra.

Så hadde vi 40 nm opp til Paxoi, en liten øy mellom Levkas og Corfu. Vi hadde medvind, og etter hvert mye vind. Bølgene vokste, vi seilte kun med genoa, som vi etter hvert måtte reve pga bølgene, og fortsatt holdt vi over 6 knop. Etter nesten 7 timer ankret vi opp i en hyggelig bukt nord på øya, rolig og beskyttet. På denne turen fikk vi god trening i å håndstyre. "Otto" (autopiloten) hadde "fri" denne dagen, det er greit for oss å ikke bli for bortskjemte, og det er god trening i armmusklene å stå og styre i høye bølger og sterk vind!

Igjen hadde vi kun en overnatting, og neste morgen var det en 5 timers motortur (vinden var fullstendig borte – snakk om kontraster!) til Korfu. Vi kom inn til Korfus gamle kai, og der var det fullt, så vi ba om å få legge oss utenpå en annen, mindre seilbåt. De ba om at vi la oss innerst på brygga, og så kunne de legge seg utenpå oss igjen. Det var selvsagt ok for oss, men det vi ikke visste var at kaia var elendig, den var delvis falt sammen, det var en utrast trapp midt på plassen og det stakk ut betongklosser under vann. Her var gode råd dyre – vi fikk fortøyd og lagt ut noen kulefendere som en start. Heldigvis var det vindstille, ellers måtte vi hatt forlate kaia. Så tok vi frem diverse ankere som vi festet til pølsefenderne, slik at de ble senket ned i vannet. Dermed fikk vi noe beskyttelse mot steinene under vann. I tillegg fant Svein Erik to bildekk som vi også fikk slengt ned i vannet. Så var det frem med våre to treplanker som ble lagt langs kaia, og med tre kulefendere innenfor – vi holdt på i en time med fortøyningen, og når Svein Erik endelig var fornøyd fant vi ut at vi fortjente en ankerdram – det er ikke hver dag man legger til kai med tre ankere ute (riktignok som ballast på fendere….), men allikevel! Dermed ble det en Gammel Opland!

Korfu by er en veldig hyggelig by, med to festninger, den gamle og den nye – som bare er 500 år gammel! I tillegg har de noen museer og gamle bygninger som er ved å se på. Gamlebyen var også sjarmerende, med gamle hus, trange smug og masse souvenirbutikker og kafeer. Dette var avskjedsstedet for oss og hollenderne, derfor brukte vi tre dager på å være sammen, se på ting og kose oss. Dagen før vi reiste videre tok vi en båttur til Albania sammen. Vi tok båt fra Corfu til en by som heter Sarandes, ca 15nm nordover, sammen med ca 100 andre turister som gjerne ville se Albania. Her ble vi stuet inn i busser og kjørt gjennom byen til en liten restaurant der vi kunne kjøpe noe å drikke, samt veksle penger, fra euro til Leke. Derfra tok vi buss igjen ca 25 km sørover mot den greske grensen til Butrini nasjonalpark. Den er utpekt av Unesco som en "world heritage site", og atter en gang fikk vi se masse "gamle steiner" bygget av romere og grekere mange hundre år før kristus. Vi hadde en veldig god guide med oss, han snakket meget godt engelsk med amerikansk uttale, det viste seg at han aldri hadde vært i et engelsktalende land, men kun lært språket av UN-personale utstasjonert i Albania!

Det er store forskjeller mellom Albania og Hellas! Vi kjørte gjennom en landsby bygget for å huse arbeidere på en tidligere storfarm bygget av kommunistene. Der var det 4-5 etasjes boligblokker, slitne, og med søppel overalt og kuer vandrende rundt inngangsdørene! Det Svein Erik la spesielt merke til var at minst 75% av bilparken besto av gamle Mercedeser – stjålet, eller hva??

Tilbake i byen Sarandes spiste vi lunch og gikk en tur i byen. Det er første gang siden vi kom til Middelhavet at vi ble møtt av en masse guttunger og mødre med småbarn som tigget penger. Byen bar også preg av en sliten boligmasse, men også en gryende tro på turisme. Det var en flott strandpromenade med kafeer og barer, og et kvartal bakenfor var husene slitne og falleferdige, men med et og annet flott hus innimellom! Kontrastene var store.

Etter en lang dag i Albania returnerte vi til Corfu igjen og gikk ut for å spise "farvelmiddag" sammen med Carla og Peter. Vi hadde seilt sammen i over 3 uker nå, og det har vært en veldig hyggelig tid. Det blir lenge til vi treffes igjen, kanskje et eller annet sted i Stillehavet om ett eller to år?

Neste morgen dro vi av gårde for å fylle opp dieseltankene, siden vi vet at diesel er dyrere i Italia. Da vi ankom måtte vi vente på at tankbilen skulle fylle opp tanken på stasjonen. Det tok 20 min, men etter hvert fikk vi fylt opp tankene og sa farvel til Korfu. Det var lite vind, og den vinden som var kom rett nordfra, dvs rett i mot! Det ble derfor en motretur rundt Korfu og opp til en liten øy som heter Erikoussa, ca 5 timer unna. Ca 5 nm før øya dør motoren! Vinden var litt sterkere nå, og vi fikk satt ut genoa og mesanen. Jeg håndstyrte, mens Svein Erik prøvde å finne ut hva som var galt. Grovfilteret på dieselsystemet så veldig grumsete ut, og Svein Erik skiftet ut dette. Så luftet han motoren, men det hjalp ikke - motoren var like uvillig til å starte! Dermed måtte vi krysse oss inn til havnen, heldigvis var planen å ligge for anker. Dermed fikk vi for første gang trent oss i å ankre opp med hjelp av seil, ikke motoren. Det gikk veldig bra, ankeret fikk feste, og der lå vi, trygt og godt!

Svein Erik var lett stresset over motorproblemet, men etter å ha roet seg ned og tenkt litt videre, fant han ut at han kanskje hadde tatt en "shortcut" på luftingen, som muligens ikke var god nok, og dermed forsvant han ned i motorrommet for en ny og grundigere lufting. Og hurra – der startet motoren, og gikk som en klokke! Vi har nok fått fylt på veldig skitten diesel denne gangen, sannsynligvis har all dritten i tankene på fyllestasjonen blitt virvlet opp når tankbilen fylte på ny diesel, og vi var så uheldige å få denne! Neste gang kjøper vi ikke diesel når vi ser at de fyller opp tankene, eller i hvert fall må vi sørge for å få den filtrert før den fylles på Fruens tanker!

Denne natten var vår siste i Hellas, og neste morgen satte vi kursen mot "helen" av Italia. Solen skinte, det har den for øvrig gjort den siste uken, og vi begynner å bli "seilerbrune", dvs, brune i ansiktet, på skuldrene og på knærne, mens f.eks baksiden av leggene fortsatt er relativt bleike! Vi har 60nm foran oss, det er lite vind på formiddagen, men det er vi blitt vant til, den bruker å dukke opp midt på dagen, omtrent akkurat når vi setter oss ned for å kose oss med lunch! Dette stemte også denne dagen, og vi fikk noen fine timer med seiling utover ettermiddagen før den døde ut rett før vi la til kai i Sta. Maria de Leuca, i Italia. Planen var å legge oss i marinaen, men da vi så at den offentlige kaia var avstengt og med kun en seilbåt liggende der, kastet vi oss rundt og fortøyde longside der. Bedre å ligge gratis der ennå betale 40 euro for vann og strøm som vi ikke trenger akkurat nå! Etter noen timer kom det to karer fra havnevesenet og sa at kaia var farlig, men da vi så litt bedende på dem fikk vi lov til å ligge der til dagen etter (så farlig var den visst ikke allikevel!) Vi hadde en rolig natt her og neste morgen tok vi fatt på "fotbuen" av Italia. Det er et strekk på nesten 75nm, og igjen startet dagen med strålende sol og varmt, vindstille på formiddagen, men en usedvanlig frisk seilas på ettermiddagen – opp i mot 15-17m/s, men motvind, så det ble en hard kryss. Etter nesten 13 timers seilas ankommer vi Crotone, en støvete industriby med bl.a to gassplattformer rett utenfor havna. Det var i "gassglansperioden" bygget en ny stor havn, og den gamle havnen var gjort om til småbåthavn og marina. Vi er blitt litt tøffere nå, og prøver så godt vi kan å unngå marinaer, og derfor setter vi kursen mot den kommersielle havnen. Den er diger og flott, men det ligger kun en del gamle vrak av noen båter langs kaia, og en del slepebåter. Vi finner en flott kai innerst i havna, der det ligger en finsk seilbåt allerede, og legger oss til. Her er det til og med vannkraner i massevis, med godt drikkevann. Nå håper vi bare at ingen kommer og jager oss, men det er lørdag kveld, og vi tviler på om noen gidder det! Det blir mørkt og ingen jager oss, så vi bestemmer oss for å ta en dags pause her, få vasket litt tøy og sett litt av byen. Vi har fortsatt to lange dagsseilaser på 10-12 timer/dag foran oss, og det er ingen grunn til å stresse alt for mye.

Hellas
Mai 2004

Vi ble to dager i Khios by. Dagen etter at vi kom dit var det sol og fint vær. Vi leide en bil og kjørte en rundtur på øya. Vi besøkte blant annet en liten by som heter Mesta, en av de såkalte "mastikklandsbyene" Mastikk er kvae fra mastikktrær (som er en slektning av pistasj) og som brukes i masse ulikeprodukter som for eksempel tyggegummi. Mesta var en idyllisk liten landsby, med steingjerde rundt hele byen, og trange gater som ofte var overbygget, så det var nesten som å gå gjennom tunneler. Midt i byen var det et lite torg, med to tavernaer, der spiste vi lunch og koste oss. Så var vi innom et kloster, Nea Moni, som er en av de mest berømte ortodokse bygningene i Hellas. Klosteret ble bygget i 1042, og ble lagt akkurat der fordi tre eremitter hadde funnet et undergjørende ikon av Jomfruen på dette stedet!!

Rett innenfor hovedporten var det en liten kirke med et stort skap full av hodeskaller og bein. Dette var et minne over massakren som skjedde i 1822, da tyrkerne kom til Khios og massakrerte over 25.000 innbyggere og tok 50.000 som slaver. Av 120.000 innbyggere ble det 30.000 igjen! I klosteret var det 600 munker og 3.500 kvinner og barn. Nesten alle ble drept av tyrkerne. Nå lever det en håndfull munker der, og det drives en del restaureringsarbeid på hovedkirken (dekket av EU!)

Siden vi først disponerte bil så fikk vi gjort en del innkjøp av mat og drikke, pluss olje til motorene.

Dagen etter var det meldt at det skulle komme skikkelig kraftig vind fra syd. Vi bestemte oss for å sjekke ut og flytte til marinaen som lå 1 nm nordover, men da Svein Erik sjekket ut fortalte havnesjefen at marinaen hadde en veldig grunn inngang og at det lå flere steiner inne i marinaen, og anbefalte oss å bli i havnen. Vi lå slik til på kaia at vi ville bli delvis presset inn på de ruglete steinene på kaikanten, derfor satte vi ned jolla og slapp ut bruceankeret for at det skulle trekke oss ut fra kaikanten. Men etter et par timer begynte det å bli så mye bølger i havna at båten rullet og kastet så mye på seg at vi ble nervøse. Ankeret hjalp lite, og hadde dårlig feste, og etter hvert bestemte vi oss for å dra. For å få opp ankeret igjen brukte vi en av vinsjene, det tok tid, men til slutt var det oppe. Så fikk vi hjelp av en tysk familie som kom forbi til å hjelpe oss med å kaste fortøyningene, og klokken halv syv på kvelden tøffet vi ut av havnen. Vi gikk mot marinaen, men fant ut at der var det ikke noe bedre forhold. Det var to timer til det ble mørkt, og vi måtte ta en beslutning!

Dermed endte det med at vi returnerte til Marmaro, der vi kom fra. Der visste vi at vi lå beskyttet. Det var ca to timer dit, og med vinden bakfra gikk det fint, men ca ½ time før vi kom frem økte selvsagt vindstyrken til 20 m/s og det begynte å regne! Inne i havnebassenget kalte vi opp havnekontoret og ba om hjelp til å fortøye. Vi måtte ligge langs kaia med vinden rett i mot, og da er det vanskelig å få fortøyd raskt nok slik at vi ikke blåser vekk fra kaia igjen. Langs samme brygge lå det en charterbåt med 8 tyskere om bord. De kom for å hjelpe til, sammen med to grekere utkommandert fra havnekontoret. En av tyskerne tok kommandoen, og det ble et svare kaos. De trodde de kunne holde vår 20 tonns båt inntil brygga i den kraftige vinden uten å feste tauene – og der tok de kraftig feil, noe vi prøvde å få dem til å forstå!!! Jeg har en mistanke om at tyskerne var lett tilsjasket av diverse ouzo eller tysk øl, men vi var jo også glade for all den hjelpen vi kunne få

Etter hvert fikk vi dratt båten inntil og klokken elleve om kvelden kunne vi kose oss med litt rødvin og middag i trygg forvisning om at båten lå trygt!

Vi måtte bli i Marmaro i tre dager for å vente på at vinden skulle gi seg, og forandre retning. Siden vi hadde tilgang på vann benyttet vi anledningen til å vaske litt klær og pusse litt på båten. Så endelig kunne vi sette nesen sørver igjen. Denne gangen gikk vi forbi Khios by, og gikk til en liten bukt helt i sørenden av øya. Her lå vi over natten, men tidlig på morgenen kom det kraftige dønninger inn i bukten og ankeret begynte å slippe. Dermed tok vi en rask start på ny etappe over til neste øy, Mikonos. Været var grått, men det regnet ikke, og vi fikk perioder med skikkelig fin seilvind. Etter 10 timer kom vi inn i en havn like utenfor Mikonos by. I pilotboken så det ut som en diger havn, men da vi ankom var det fullt av seilbåter og fiskebåter der, og vi la oss tilslutt utenpå en annen seilbåt som selvsagt skulle gå klokken 4 neste morgen. Fint for oss, som kunne overta plassen etterpå, men veldig tidlig å stå opp!!!

Neste morgen leide vi moped, det er i hvert fall 30 år siden Svein Erik har kjørt moped sist, men det gikk som en drøm etter en kort stund. Vi reiste inn til byen, og tok en liten runde rundt på øya. Mikonos er kjent for fine badestrender, og er visstnok et såkalt trendsted med masse uteliv i byen. Selve byen har så trange gater at biler er utelukket, og det er vanskelig å orientere seg, og lett å gå seg vill. De trange gatene kommer visst av at de skulle hindre piratene i å innta byen – mange hensyn å ta!

Dagen etter tok vi ferge ut til en liten naboøy, Delos. Hele øya er et arkeologisk museum, og har vært et av de helligste stedene i Hellas ca 6-400 år før kristus. De begynte utgravningene her i 1872, og de pågår fortsatt. Det var et stort område å gå gjennom, masse rester av hus, og enkelte steder var det fin mosaikk på gulvene, marmorsøyler og marmorstatuer. I tillegg var det et museum der hvor man kunne se en del hverdagsting som boller, vaser, krukker og små pyntegjenstander. På det meste bodde det over 30.000 mennesker her. Det var veldig interessant å gå gjennom området, fin avveksling fra seiling og båtliv!

Onsdag skiftet Svein Erik olje på begge motorene, og vi fikk fylt opp dieseltankene. I tillegg snakket vi litt med nabobåtene, bl.a en israelsk og en tysk familie som var på tur. Så hadde vi en ny dag der vi kjørte inn til byen, gjorde noe innkjøp, spiste lunch og koste oss. Vi prøvde også å hjelpe en engelsk båt som hadde fått ankeret løsnet da nabobåten dro, og nå lå longside en skikkelig ekkel del av brygga, med store bolter som stakk ut. De kom seg ikke ut fra brygga pga av vinden og ankeret som var blitt liggende under en stor nyankommet motorbåt, og det eneste de kunne gjøre var å fortøye best mulig, og legge ut alt de hadde av fendere. Kona var så nervøs at hun aller helst ville reise til et hotell og sove der om natten! Men de kom seg gjennom natten, og dagen etter var det såpass vindstille at når motorbåten gikk, og det ble ledig en bedre plass rett foran vår båt hjalp vi dem med å flytte båten. Belønningen var invitasjon til vin om kvelden. Om ettermiddagen fikk vi uventet roser og en flaske hjemmelaget hvitvin fra motorbåten som lå bak oss! Der var det en greker som bodde i, og passet på, en 20 meter lang motorbåt for en annen rik greker som i tillegg til båten også eide en gård inne på øya. Det var der vinen ble produsert og rosene vokste! Vi måtte selvsagt invitere ham om bord til en drink, og da klokken var seks om kvelden var vi nødt til " å kaste" ham ut for å rekke vin – invitasjonen hos engelskmennene. Heftig sosialt liv, og vi var ganske slitne da vi la oss den kvelden (og litt tung i hodet neste morgen!)

Neste morgen hadde vi planer om å reise, men vinden var kraftig så vi ventet til søndag. Da kastet vi loss og dro til en øy som heter Sifnos, 8 timers seiling unna. Der la vi oss for anker i en liten og hyggelig bukt. Vi hadde nå planer om å treffe våre nederlandske venner, Carla og Peter på vestsiden av Pelepones. Peter og Carla reiste fra Malta noen uker etter oss, og har seilt mellom de ioniske øyene i flere uker mens de venter på at posten deres skal ankomme fra Nederland. Målet var å treffe dem på Svein Erik sin bursdag. Derfor ble vi på Sifnos kun den ene natten, og neste morgen seilte vi en kort tur til naboøya Milos. Det var 17. mai, og vi startet med 4 timer seiling, og da vi ankom Milos besto lunchen av grillede pølser – for å få en liten smak av 17.mai! Iskrem ble det dårlig med, alle butikkene var stengt, siesta,! Vi kunne også ta en ekstra skål for at vi denne dagen hadde passert 5000 nm seilas siden vi forlot Norge i juni 2003. Solen skinte og vi tok en rolig ettermiddag, kun lett spyling av båten og oppfylling av vanntankene. Neste morgen la vi ut på en døgnseilas. Vi startet kl 07.00, dette for å runde sydspissen av Pelopones mens det enda var lyst, det er masse skipstrafikk i dette området, og hvis været endret seg kan det være en stri tørn å runde spissen. Vi hadde en fin seilas hele dagen, og rundet spissen uten problemer, men det var masse lasteskip og cruiseskip å se. Kl 24.00 satte vi i gang motoren og motorseilte videre, vinden var mer eller mindre borte. Resten av natten var relativt begivenhetsløs, vi tok det med ro for ikke å ankomme Pilos (vårt ankomssted) mens det var mørkt. Kl 09.00, den 19. mai (Svein Eriks bursdag) svingte vi inn i havnen i Pilos, og der ble vi møtt med reservert plass på brygga rett bak Odulphus (Carla og Peters båt) og champagne på bryggekanten! Det var et hjertelig gjensyn med våre venner som vi ikke har sett på 10 uker! Etter vår "fuktige" frokost inntok vi en mer tradisjonell frokost med te og brødskiver, og Svein Erik tok seg en bursdagshvil mens jeg vasket opp og lagde bursdagskake, nemlig 1-2-3 muffins – ferdig på 15 minutter!!! Så tok vi en liten tur rundt i byen, og spiste lunch sammen med Peter og Carla. Etterpå "snublet" vi over en båtutstyrsbutikk, med diverse annet utstyr i tillegg. Der kjøpte vi en parasoll til å ha på akterdekket, og en hengekøye – det har jeg alltid drømt om. Dermed bar det ut til båten igjen, parasollen ble satt opp, hengekøya ble montert, Svein Erik satt under parasollen og leste avis, og jeg slanget meg i hengekøya – livet var topp!!!! Om kvelden inviterte vi Carla og Peter ut på middag – så var det kaffe, kake og konjakk i båten etterpå. Svein Erik var godt fornøyd med dagen!!

Dagen etter dro vi på provianteringstur, og så en ny tur til båtbutikken. Denne gangen med mål om å kjøpe 100meter kraftig fortøyningstau. Vi har snakket om det lenge, vi trenger et langt tau når vi må slippe anker fra hekken, samt hvis vi må ankre opp og feste et tau i land. Uansett så er det greit med noen lange tau i båten! Vi fant et passende tau, og en del annet utstyr, bl.a 2 stk sammenleggbare vannkanner, og en ny stor kulefender. Eneste problemet var å finne plass til alt tauverket – det tar plass!

Kvelden ble avsluttet med pizza på byen! Neste morgen tok vi buss til nabobyen Methoni for å se på et fort og et tyrkisk tårn. Ok å se, og en grei avveksling. Vi spiste en god lunch der før vi busset tilbake om ettermiddagen! Så var det tid for å forlate Pilos, og vi ble enige med Carla og Peter om at vi tok passe dagsetapper nordover langs Pelopones. Som sagt så gjort, og neste dag dro vi videre til Kiparissia, ca 6 timers seilas. Vinden var slakk, og det gikk ikke fort, men solen skinte og vi hadde god tid. Kiparissia ble et overnattingssted, og vi seilte videre neste morgen til Katakolon. Igjen en solfylt dag, og etter hvert tok vinden seg opp og vi fikk en kjempefin seilas i 6 knop på kryssen i 10 m/s vind. Vi merker at båten er blitt en mye bedre seiler nå etter at vi skiftet til nye seil og ny propell.

Vi leide bil her, og kjørte til Olympia, ca 3 mil unna. Olympia var det stedet der de olympiske leker startet. Det var et stort område med masse "stein", bygninger, stadion, mosaikk, templer, søyler osv. Svein Erik og Peter tok et kappløp på stadion, lenge siden Svein Erik har løpt så langt og fort, nesten så han fikk problemer med ryggen etterpå, men det gikk bra! Etter noen timers vandring avsluttet vi med lunch i byen før vi kjørte en runde i nærområdet. Vi hadde dårlig med kart, så det ble litt på lykke og fromme. Vi fant et område med varme svovelkilder (ikke akkurat godlukt!) så kjørte vi forbi et skilt med "ancient" Akropolis, det måtte vi jo se, og det viste seg å være en delvis bevart bymur med rester av bebyggelse innenfor. Det var som en diger bygdeborg som lå høy oppe i en åsside. Dårlig og bratt vei frem dit, og ingen informasjon på stedet, ingen andre mennesker å se – tror ikke det er en stor turistattraksjon. På vei hjem til båten kjørte vi forbi en stort Lidl – supermarked, og vi fikk gjort storinnkjøp av utenlandsk rødvin, og diverse matvarer – så nå har også vi sett en Lidl-butikk fra innsiden. Vet ikke om det er etablert Lidl-butikker i Norge enda? Uansett, det var som å gå inn i en Rema-butikk i Norge, alt på paller og lite ferskvarer!

Kvelden ble avsluttet med en liten oppsummering av dagen over et glass med vin, og vi var skjønt enige om at vi hadde hatt en fin dag!

Hellas,
April – Mai 2004

Påsken er over, og hverdagen siger innover oss, nesten! Det viser seg at vi ble invitert til den andre familien som deltok i geitegrillingen sammen med oss, nemlig Statsi og Lisa med sine to barn. Statsi er gresk, Lisa er engelsk, begge jobber som engelsklærer i Athen, og har sommerhus her på Skopelos. Vi ble plukket opp av Jon, Vangelis og Lisa i 12-tiden på "3.påskedag" og vi kjørte ca en mil innover øya til sommerhuset. Det var opprinnelig et lite, gammelt hus som i løpet av de 20 årene Statsi og Lisa har eid det er blitt påbygget og utvidet med nytt påbygg, strøm, vann og diverse terrasser. Her tilbrakte vi en avslappende dag, drakk litt hvitvin, spiste god mat, pratet, slappet av og gikk en liten tur for å få maten til å synke. I de fleste bøker står det at gresk mat er kjedelig og med lite smak, det synes jeg er feil. Vi har smakt mye god mat her, med spennende smaker og med mye mer bruk av hvitløk enn det vi har opplevd i for eksempel Italia. Hvitvinen er også god, men rødvinen kan man diskutere!

" 4. påskedag" er definitivt en hverdag. Vi setter i gang med å vaske båten, det har vi ikke prioritert så langt. På brygga hvor vi ligger er det ikke tilgang på vann, dvs man må bestille "vannmannen" og så langt vil vi tømme tankene før vi bestiller nytt. Jon dukker opp mens vi vasker, og han fikk i oppdrag å pusse rust av alt "rustfritt" på dekk. Det er en oppgave som må gjøres minst hver annen uke for å holde alt rent og pent, og det er enklere å gjøre det ofte og raskt enn å bruke " skippertakmetoden" – det tar lenger tid og er forferdelig kjedelig!

Etter hvert begynner båten å bli ok igjen, all salt og sand er fjernet – klar til å motta nytt salt på neste seiltur!

Neste dag er også en arbeidsdag. Svein Erik tar en motorinspeksjon og oppdager at det er lekkasje i oljekjøleren – det dukker alltid opp noe! Etter diverse telefoner til Norge og Sverige (hvor motoren er marinisert) er det klart at her er det bare å finne en måte tette lekkasjen på – bestille ny er unødvendig, i hvert fall før vi har prøvd å fikse det på egen hånd. Svein Erik demonterer oljekjøleren og limer lekkasjen med spesial-lim, så får vi se om det er godt nok. Det blir nok mange slike "spesialløsninger" jo lenger vi seiler og desto lenger vi kommer vekk fra spesialverksteder!

Vi greier også etter hvert å tømme vanntankene, og får så tak i "vannmannen" som gir oss en lang slange og kobler oss til vannsystemet. Vannet her på Skopelos er veldig bra, det er godt drikkevann, og det er nok vann på øya til å "sløse litt med", dvs vi får også spylt båten utvendig på skroget – luksus! Vi vet at på øyene lenger sør i Hellas er vann en begrensning, og har allerede begynt å bli flinkere med å økonomisere med vannet. Greit med gode vaner!

Så nærmet helgen seg, og vi ble enige med Jon om å ta en seiltur. Været var blandet, og relativt lite vind om morgenen, men vi skulle jo ikke på langtur. Vi startet med å ta en runde rundt Skopelos, gøy å se resten av øya også, selv om det bare ble fra sjøsiden. Om ettermiddagen kom vinden, og vi fikk en fin seiltur over til Alonnisos, naboøya. Der fant vi en fin liten bukt på en liten øy rett utenfor med to hus, et esel, noen høner og en hane som galte hele tiden! 3-4 mennesker så vi også, en eldre kar dro ut med en liten fiskebåt om kvelden, og kom inn senere etter at det var stup mørkt, ikke skjønner jeg at han så noe! Det var en fredelig havn, og om natten var sjøen blikk stille – det ble en god natts søvn.

Dagen etter hadde vi som mål å seile rundt Alonnisos, men vinden dro på, det ble lett yr, og bølgene vokste. Siden vi kun var på en kosetur besluttet vi å seile samme vei tilbake som vi kom. Vi fikk en fin seiltur tilbake til Skopelos. Jon "klarte" seg bra, han fikk alle de tunge jobbene med å sveive inn genoaen og heise storseil, og underveis mens vi seilte fikk han trent å lage pålestikk, en av de mest brukte knutene om bord i båt!

Så begynte hverdagen igjen. Mandag var vi invitert til Vangelis og Lisa for lunch. Resten av dagen var det småfiksing i båten. Tirsdag kom Vangelis til båten. Han hadde en gjennomgang av fiskeutstyret vårt om bord, og så dro vi til den lokale fiskeutstyrsbutikken og handlet inn "nødvendig og fornuftig" fiskeutstyr for fisking i Middelhavet! Jeg fikk innføring i ulike nyttige knuter, fikk lært å lage fiskeutstyr for småfisk og fikk laget et spesialsnøre for fiske av store fisker, som tunfisk. Veldig nyttig formiddag. Nå er det ingen unnskyldning for å begynne å fiske!

Onsdag stilte vi opp hos Lisa og Vangelis kl 09.00 for å jobbe. Vi monterte bord, bar kjøleskap og hjalp til med forberedelsene til ny sesong i tavernaen. Onsdag jobbet Svein Erik i båten og jeg gikk til Lisa og Vangelis og hjalp til videre, bl.a med å bære opp masse nyinnkjøpte levende kyllinger! Torsdag var det sol og flott vær, og vi fikk vasket noen maskiner med tøy. Så startet Svein Erik med lakkering av rekkverket (for n`te gang – slites av salt og vær) og jeg gikk atter en gang til Lisa og Vangelis. Her snekret Jon og jeg sengebunner i en av utleieleilighetene. Moro med litt andre oppgaver enn båt og seiling!

Lørdag hadde vi fridag med 2. strøk på rekkverket, og resten kosedag i båten helt til solen forsvant og gråværet kom sigende. Søndag var vi invitert ut av Jon til lunch på byen sammen med Lisa og Vangelis. Etter en god og mettende lunch inviterte vi til kaffe og kaker i båten. Det var en hyggelig dag, og i utgangspunktet farveldag med Lisa, men der tok vi feil, for dagen etter ble vi atter invitert til lunch hos Lisa og Vangelis. Da spiste vi linsesuppe, og tok for siste gang avskjed med Lisa og Vangelis. Neste dag var avreisedag for Jon og for oss. Lisa og Vangelis har vært utrolig gjestmilde og fine mennesker, og hvis noen har planer om å reise til Skopelos kan vi anbefale på det varmeste et opphold påRomantica taverna og villa. Her blir man tatt i mot med åpne armer, hyggelig sted, flott utsikt og veldig god mat!

Jon overnattet i båten, hydrofoilen hans gikk tidlig neste morgen til fastlandet, og derfra tok han buss videre til Athen hvor han skulle overnatte til dagen etter før han fløy hjem til Norge. Vi stod opp samtidig med Jon, og startet ferden videre til Skiros, en øy sydøst for Skopelos. Vi motorseilte de første to timene for å få ladet batteriene. Så seilte vi med genoa og mesan på fin slør videre, etter hvert forsvant solen og vinden tiltok i styrke. Etter ca 7 t ankom vi den lille havna Linara, men her var det fullt (ikke plass til mange båter i utgangspunktet!) så vi prøvde å kaste anker i en bukt rett i nærheten. Det gikk dårlig. Bunnen var sand og gress, men det blåste 20m/s rett i mot, og ankeret hadde problemer med å få feste. Vi gav opp og fant en alternativ bukt et stykke unna. Her seilte vi inn i en relativt åpen bukt med stiv kuling rett i mot og det var skumtopper på bølgene! Vi var veldig pessimistiske på om ankeret ville få feste, men det begynte å bli sent og ett sted måtte vi jo være om natten. Vi gikk så tett vi kunne opp mot land og kastet anker – endelig, der fikk vi feste. Det er en god følelse, og vi tok oss en velfortjent ankerdram. Vi bestemte oss for å bli her neste dag. Neste morgen var det sol og nesten vindstille, men så dreide vinden mot sør, og vi var nødt til å skifte ankerplass, hvis ikke ville vi drive på land. Etter et par forsøk hadde vi igjen godt feste, og vi kunne låre jolla og ta oss en tur på land. Bukten vi hadde havnet i hadde en fin liten strand, og en taverna. I guideboken hadde vi lest at den ble kalt paradiset av lokalbefolkningen fordi den lå så øde til og var relativt lite besøkt av turister. Rundt bukten var det åser med pinjetrær og beitende geiter. Fra tavernaen hørte vi hanegal, ellers var det stille. Vi gikk en tur i området, det var som å gå i nordmarka, samtidig som vi hadde en følelse av at vi var på fjellet, Svein Erik fant ut at det måtte komme av stillheten; ingen biler, ingen lyder av mennesker. Vi plukket litt salvie og timian, og fikk se en skilpadde og en diger jordrotte!

Det var en rolig og solfylt dag (for en gang skyld). Så gikk ferden videre, en av de lengre strekkene (ca 60nm) over til en liten øy utenfor Khios, Nisos Psara. Det var en liten øy med en liten by med relativt få innbyggere. Vi fikk plass på brygga midt i "byen" og gikk en liten rundtur på under en time. Da hadde vi sett det meste!!

Kvelden var rolig, selv om det var fredagskveld, og neste morgen gikk Svein Erik på bakeriet for å kjøpe fersk brød, men jeg klargjorde båten. I mens så jeg at forberedelsene til 1. mai var i gang på torget rett foran båten. Stoler ble båret frem, og bord dekket med hvite og blå duker. Vi dro før det ble noe "action", så vi vet ikke hva som skjedde videre! Vi derimot markerte 1. mai med å motre oss i motvind over til Khios, det var overskyet og etter hvert kom regnværet!

Etter 5 timer la vi til ved kaia i byen Marmaro, nord på Khios. Her så vi få tegn til 1. mai feiring- kun en del mennesker som spiste på et par tavernaer langs havna. Vi fortøyde og ventet på oppholdsvær før vi tok oss en spasertur inn i byen. Få mennesker var å se, og byen er nok ikke den mest turistifiserte her i Hellas! Mange gamle slitne hus, ingen turistbutikker, et lite supermarked (som selvsagt var stengt) og noen få tavernaer, mer eller mindre tomme for mennesker!! Vi begynner å gå tom for proviant, og bestemmer oss for å bli her til mandag for å se hva det lille supermarkedet har å tilby. Søndag opprinner med sol og nordavind, og vaskemaskinen går et par runder og støvsugeren jakter på diverse båtkaniner! Det blåser etter hvert så friskt at vi må bli i båten for å passe på at klesvasken forblir på snorene, og ikke blåser på sjøen! Om ettermiddagen tar Svein Erik seg en tur i byen mens jeg slanger meg i båten med en bok – siesta! Svein Erik returnerer fra en passe spennende tur, men kan rapportere at "supern" er åpen, så vi tar oss en liten provianteringstur. Det ble en "liten" provianteringstur, for det var ikke akkurat Ultra eller Maxi-butikk vi gikk inn i. 2 små bæreposer med litt løk, litt hermetikk, juice, appelsiner, tomater og litt ost var i hovedsak resultatet! Men vi lever en stund på det (kombinert med diverse "nødproviant" i båten).

Så stilnet vinden av mot kvelden og vi kunne flytte båten langsmed kaia for å fylle opp vanntankene, dvs den ene vanntanken samt vannflaskene. Vannet var friskt og godt og er godt egnet som drikkevann. Her i Hellas har vi enda ikke kjøpt vann på flaske, kun fylt opp tomme vannflasker fra Maltaoppholdet, det å drikke vannet fra tankene om bord er ikke veldig godt, smaker fort litt dødt og slapt! Mandag var det tid for utsjekking, og da fikk vi en ny opplevelse vedrørende gresk havnepoliti – på dette stedet hadde de funnet ut at vi ikke var medlem av EU så derfor måtte vi betale dobbel pris. Det hjalp lite å forklare at vi hadde handelsavtaler osv, og at på alle de andre stedene vi hadde vært innom var vi en del av EU-systemet; vi stod ikke på deres håndskrevne liste over EU-medlemmer, dermed var saken grei!! 14 euro for to netter er ikke mye å bråke om, men man kan bli smårar av alle de ulike reglene som finnes og måten de praktiseres på i de ulike havnene. Vi har bl.a hatt problemer med forsikringsbeviset vårt fra Gjensidige som kun har gyldig fra, men det står ikke hvor lenge forsikringen er gyldig til!! Dette har plaget grekerne veldig – de må vite at det er gyldig, og det nytter ikke å forklare at slik er systemet! Det endte med at vi fikk Gjensidige til å sende oss et nytt bevis med gyldighet frem til vi forlater Hellas (og Italia, de er litt vanskelige der også!). Dermed er vi kvitt ett problem!

Så tar vi en kort kosetur videre i sol og stille hav. Vi motrer til en liten øy som heter Mandraki – skipsredernes "fødeby". Den lille øya har "produsert" de rikeste rederfamiliene i Hellas, inkl den rikeste av alle; Costa Lemos, samt Onassis. I følge ryktene eier greske redere samme tonnasje som alle andre EU-land til sammen! Vi tar kun en liten sving innom havnen for å se på alle de flotte husene til rederfamiliene som nå står tomme. Alle har flyttet til London, Athen, USA eller andre steder!

Derfra var det en drøy times motring videre ned til Khios by, der vi nå ligger ved kaia 2 meter fra den sterkt trafikkerte hovegaten. Uvant, og ganske slitsomt. Vi blir her for å gjøre flere matinnkjøp og for å besøke internettkafe, i tillegg er det meldt skikkelig tøff vind fra Italia, med sørlig vind, dvs rett i nesa i forhold til vår videre ferd! Vi blir her noen dager, evnt flytter oss til en liten marina rett nord for byen som forhåpentligvis er noe roligere enn her vi er nå!

Fra Barcelona til Kanariøyene
August og september 2004

Den 26. august forlot vi Barcelona, etter 16 dagers opphold. Det tok en uke før varene våre ble levert fra England. De ankom selvsagt på en fredag, og derfor måtte vi vente helt til mandag før tollerne hadde sett og godkjent forsendelsen. I mellomtiden gikk vi på handleturer og sightseing- turer. Svein Erik jobbet også iherdig med å trekke ledninger, lage gjennomføringer og få satt i gang et verksted med å sveise en aluminiumsramme for å få festet solcellepanelene. De blir plassert over jolla i davitene, tror det blir en fin løsning. På fredagskvelden ringte det en fotograf som tidligere hadde spurt om vi var interessert i å delta i en norsk reklamefilm, og ba om å få tatt et prøvebilde. Hun trengte kun en norsk mann, så Svein Erik dro ut for å bli fotografert, og ble godkjent! Dagen etter ble han hentet i en drosje og fraktet sør for Barcelona til en restaurant hvor opptaket skulle skje. Det var en reklamefilm for helsedepartementet som skulle filme nordmenns alkoholforbruk i "syden", som i følge dem var relativt beskjedent i forhold til ryktene vi nordmenn har. Svein Erik ble med som statist, satt i bakgrunnen og konverserte med en norsk dame. Jeg var redd han skulle få filmstjernenykker når han kom tilbake, men det gikk bra - etter noen dager var de plukket vekk! (Jeg tror ikke det var så veldig spennende, men det var en opplevelse å se hvordan ting foregår under opptak, og selvsagt et brekk i hverdagen. I tillegg fikk han 80 euro for en 09-14-jobb!)

Mandag i 14-tiden ankom de første 6 "pakkene". Transportøren hadde greid å "somle bort" en av de 7 kolliene, men det var heldigvis pakken med deler til slepegeneratoren, som ikke trengte montering. Da var det å sette i gang og jobbe, og om kvelden var solcellepanelene ferdig montert, og virket! De dekket mesteparten av jolla, men er montert så høyt over at det er mulig å håndtere jolla uten problemer. En stor fordel med å plassere dem der er at det nesten alltid er sol, og lite som kan kaste skygge. I tillegg ble vindgeneratoren ferdig sammensatt (alle viftebladene, samt vindroret). Neste morgen ble vindgeneratoren montert i mesanmasten, og det elektriske ble koblet sammen. . I 12-tiden ankom den siste pakken med den kombinerte slepe- og vindpropellen. Den ble ikke montert nå, vi kommer ikke til å teste den før vi starter på vår 4-5 dagers tur over fra Gibraltar til Kanariøyene. Den ble derimot stuet ned i båten, men vi gleder oss til å teste hvordan den virker. Svein Erik jobbet resten av dagen med å få alt til å virke som det skulle. Jeg klargjorde båten for avreise; fylte vann, ryddet og støvsugde overalt. Det blir mye stål og aluminiumsspon overalt når man må borre hull i master og utstyr! Totalt kostet våre nye innkjøp rundt regnet 40.000 kr, men vi trenger ekstra strøm for å kunne bruke autopiloten mens vi seiler og vi trenger strøm når vi ligger for anker, slik at vi anser det som en fornuftig investering.

Så var vi endelig klare til å reise. Vi skal være på Gran Canaria den 22. september for å møte Grethe og Arnt Ove, med datteren Silje og hennes kusine, gode venner av oss, og vi begynner å føle at tiden går litt for fort. Derfor bestemmer vi oss for å ta en to - dagers tur direkte til Cartagena, ca 270 nm. Den første dagen var det lite vind, og det lille som var kom rett i mot, som vanlig! Først i 17-tiden dreide vinden og vi kunne sette seil, og vi hadde en fin seilas frem til i 21-tiden, da døde vinden og jernseilet måtte trå til igjen. Utpå morgenkvisten økte vinden til 10-15 m/s og motvind med påfølgende røff sjø. Vi fant ut at vi ikke gadd å ta en natt til i den vinden og urolige sjøen, så i 18-tiden gikk vi inn i marina de Denia. I løpet av dagen hadde vi en "rad" av underlige hendelser. Først sviktet den nyeste håndholdte GPS-en, den rett og slett kuttet ut, og fikk en lang strek over skjermen. Vi koblet inn vår andre håndholdte GPS, og fikk navigert oss til land, men det er aldri moro når slike ting skjer. Inne i marinaen oppdaget vi at baugpropellen hadde grodd så den nesten ikke virket, men vi fikk manøvrert oss på plass. For å gjøre dagen komplett så vi at vi hadde slurvet med å lukke luken over dinetten skikkelig, med påfølgende inntak av saltvann. Greit nok hadde det ikke vært for at her er SSB-radioen montert, og den hadde fått sin andel av saltvann! Dermed sluttet den å virke. Men så skjedde det underligste – plutselig begynte den "ødelagte" GPS-en å virke igjen, samt informasjonen over Navtex-displayet!

Vi var selvsagt lettet, men forstår ikke riktig hva som har skjedd!

Vi var glade for å ligge i havn denne natten, for det blåste kraftig helt frem til i 03-tiden om natten, men da døde den også helt ut! Denne gangen lå vi i en marina der vi betalte ekstra for vann og strøm, og vi valgte å ikke betale for strøm. Vi hadde fulle batterier, og nå kunne vi få sjekket om de nye strømkildene gav oss nok strøm for natten! Det gikk fint, pga vinden produserte vindpropellen masse strøm – moro!

Neste morgen fikk Svein Erik skrapt ren baugpropellen, og vi var klare for avreise. Vi fikk en fin seilas videre mot Cartagena. Vi satte seil rett utenfor marinaen, og seilte helt frem til kl. 03 om natten. Da stilnet vinden helt av og vi motret videre frem til kl 09, da tøffet vi inn i havnen i Cartagena. Alt teknisk hadde fungert godt under seilasen, unntatt SSB-radioen som fortsatt var i uorden. Etter at vi var forsvarlig fortøyd til brygga var det å spise en god søndagsfrokost før de sedvanlige pliktene med rengjøring av båt, rydding, vaske litt tøy osv…. Det var også litt symbolikk i at vi nå har "krysset våre spor", og for nesten nøyaktig ett år siden var vi også i Cartagena.

Mandag morgen fikk vi levert SSB-radioen til vår gode medhjelper som driver butikken Equi-Naut. Det var han som ordnet med ny ankervinsj og kjetting for et år siden, og denne gangen kastet han seg over vårt nye problem og ringte til Barcelona som er det nærmeste stedet de reparerer radioen. Der kom reparatørene hjem fra ferie på torsdag, og de lovte å ta tak i vår radio med en gang. Dermed ble radioen sendt til Barcelona, og vi måtte belage oss på å vente noen dager. I mellomtiden leide vi bil en dag og fartet litt rundt i området. Blant annet kjørte vi ut til Mar Menor, der er det stort sett store turistmaskiner rundt hele "innsjøen" – med høye hotell og gamle appartementsbygninger, ikke veldig hyggelig synes vi!

På vei dit kjørte vi gjennom noe som lignet på bilder fra månen, det er gamle gruveområder som nå er mer eller mindre forlatt, ganske fascinerende. Så dro vi innover i landet, bl.a. gjennom frodige landbruksområder, der sitrontrærne stod tett i tett med gule sitroner som lyste opp i landskapet. Vi stoppet også opp ved et fikentre langs veikanten og plukket med oss store, modne fiken til dessert om kvelden – første gang jeg har plukket ferske fiken!

Vi avsluttet med en kjøretur langt oppe i et fjellmassiv som stakk ut i sjøen med et gammelt militæranlegg og et fyrtårn.

Så på vei hjem stoppet vi på Carrefour og Lidl og gjorde storinnkjøp på tunge varer som vin, øl, vann, olje og hermetikk. Det er behagelig å kunne kjøre nesten til "døren" i stedet for å slepe med seg varene i trillevognen.

På vei fra Barcelona fikk kapteinen ryggproblemer, så mens vi var i Cartagena var han på et par besøk hos kiropraktor. Det fikk løsnet litt på problemet.

Så endelig på lørdag formiddag kom radioen, og vi fikk montert den, men ikke programmert den før vi kastet loss for å ta fatt på neste 2 dagers etappe til Gibraltar. Vi hadde gråvær og det regnet litt, og det betyr sand fra Sahara, og en "rødfarget" båt. Utover kvelden og natten dreide vinden slik at vi fikk motvind, men ikke verre enn at det var greit å motre. Så utover neste dag økte motvinden og bølgene vokste tilsvarende så ved midnatt bestemte kapteinen at vi skulle gå inn til Fuengirola og legge oss der for natten. Så sagt som gjort, og klokken 02.00 om natten kunne vi legge oss longside på bensinbrygga inne i Fuengirola havn og få litt rolig nattesøvn. Neste morgen satte vi av gårde igjen i 08.30-tiden selv om det fortsatt var en del motvind og bølger. Det roet seg utover dagen, men da vi nærmet oss Gibraltar måtte vi tråkle oss gjennom det ene drivgarnet etter det andre. Heldigvis var det lyst, og fiskebåtene var flinke til å gi beskjed om garnene, men vi motorseilte og det ble mange kjappe "slag" med genoaen før vi endelig var gjennom. Endelig fremme i Gibraltar kalte vi opp Queensway Quay Marina og fikk bestilt plass til oss. Vi hadde ligget i samme marina i fjor, og trivdes godt der. Så måtte vi dra videre innover og finne tollkontoret for å klarere inn. Kontoret ligger rett ved dieselstasjonen så vi benyttet anledningen til å fylle opp tankene; 3,30 nok/liter kostet det – billig sammenlignet med Italia og Corsica der vi betalte opp mot 9,00 kr/liter!

Vi ble 4 dager i Gibraltar. Vi handlet litt, gikk turer rundt i byen, Svein Erik fikk gjort en del vedlikehold på motoren, han fikk også tid til en ny runde hos kiropraktor. Nå begynner ryggen å bli bedre. Dagen før vi reiste, den 10.september var det Gibraltars nasjonaldag. Vi tok en runde i byen for å se på feiringen. De fleste var kledd i rød skjorte og hvit bukse eller skjørt, dette er fargene i Gibraltar sitt flagg. Det var taler fra politikerne, og det hotteste temaet var selvråderett, men være en del av Storbritannia, - ikke Spania! Så var det leker for barn, underholdning og de aller fleste innbyggerne spiste lunch ute – det var stappfullt overalt. Kveldens hovedattraksjon var en konsert med Elton John, der deltok ikke vi, men den var sikkert bra!

Neste morgen satte vi kurs mot Kanariøyene. Vi ville enten gå til en liten øy nord for Lanzarote, eller direkte til Gran Canaria, uansett en strekning på 4-5 døgn, den lengste for oss så langt. Ut fra havnen var det tåke, som ble delvis tettere og delvis lettere! Litt nervepirrende i perioder, særlig når de raske fergene kom susende, men vi hadde på radar, og heiste mesanseilet for å synes litt bedre. Det var helt vindstille og hele fjorden utenfor Gibraltar krydde av delfiner. Vi har aldri sett så mange delfiner på en gang, fascinerende. Lenger ut i Gibraltarstredet lettet tåken sakte men sikkert, det var en lettelse, for etter hvert måtte vi krysse leden og det er relativt jevnt med store båter som går inn og ut av stredet. Vi fikk omsider medvind og i perioder medstrøm, så vi suste i noen timer i 8 knop, men gleden varte ikke evig og ut på natten var det jernseilet som gikk. Så utpå formiddagen dreide vinden slik at vi kunne krysse oss videre vest og sørover. Etter god og vel et døgn kunne vi slå at motoren og satse på ren seilas. Vi fikk testet ut slepgeneratoren, den fungerte godt, eneste gangen den ikke likte seg var da den fikk en kraftig bit av et nylongarn surret rundt propellen, da genererte den ikke mye strøm – forståelig nok! Vi seilte med spridd genoa og revet storseil, det fungerte meget bra. Natt nr 2 var slitsom med bølger som kom inn rett på siden av båten, noe som fører til at den ruller og slenger mye på seg. Det er ganske kronglete å få sove når man triller rundt i sengen! Jeg ble heldigvis ikke sjøsyk denne gangen, kanskje jeg begynner å "vokse det av meg"? Etter hvert kom vi så langt vestover at vi kunne nyte godt av de relativt stabile nordavindene som normalt blåser her. Vi hadde også bestemt oss for å gå direkte til Gran Canaria i stedet for å stoppe innom Lanzarote. SSB-radioen hadde atter en gang begynt å svikte, denne gangen er det displayet som svikter, det er umulig å lese noe, og dermed vanskelig å justere og bruke den. I tillegg har vi et behov for å få sjekket elektromotoren som driver autopiloten, eller egentlig børstene på elektromotoren, for å avklare at de ikke er nedslitt. Dette for å være sikker på at "Otto" ikke svikter oss underveis over Atlanteren. Det beste stedet for å få sjekket slike ting er i Las Palmas, og derfor drar vi direkte hit.

Natt nr 4 hadde vi superforhold, med relativt kraftig vind slik at vi seilte med revet storseil og revet genoa. Allikevel suste vi av gårde i 7-8 knop – det er vi godt fornøyd med. Så etter 5 døgn og tre timer seilte vi inn i havnen i Las Palmas. Det var den lengste etappen vi har seilt så langt, 739nm, men vi var akkurat passe slitne da vi fikk fortøyd og kunne sette oss ned med en liten "velkomstdrink". Vi hadde fått testet ut ulike måter å sette seil på når vi slører, slepegeneratoren ble testet, vi erfarte at med slepegenerator, solcellepanel som ikke fikk optimale forhold pga mye overskyet vær, og med relativt liten effekt på vindgeneratoren siden vinden kom bakfra, så måtte vi kun kjøre Onan- generatoren ca 4 timer i døgnet for å få nok strøm. For oss er det gode nyheter siden "Otto" krever mye strøm, og med stor kjøleboks og en liten fryser så er strømbehovet stort om bord. Vi erfarte også at det fungerer greit å være to stk om bord, og at vaktsystemet vårt er ok. Vi prøver å sove litt om dagen også for å kompensere for nattens ujevne søvnrytme. Matlagingen var en liten utfordring, i hvert fall middagen. Det enkleste er å lage mat som kan inntas med gaffel. Å håndtere både kniv og gaffel samtidig som man må holde tallerkenen i den ene hånden for å unngå at innholdet havner på dekk, er en utfordring!!

Svein Erik brukte fredagen til å prøve å finne forhandleren for SSB-radioen. Det var ikke enkelt. Jeg gjorde de sedvanlige pliktene; spyle båten og vaske litt sengeklær. Lørdag leide vi bil og kjørte nedover til Puerto Rico for å sjekke havneforholdene der. Vi fikk reservert plass der for resten av perioden vi skal være på Gran Canaria. De fleste av de som skal besøke oss her vil bo i nærheten av eller i Puerto Rico, derfor er det praktisk å ligge her. Søndag kom Svein Erik i kontakt med en annen norsk seiler, Bjørn, som viste seg å være elektroingeniør. Han var så ivrig og tjenestevillig at etter en kort prat så befant plutselig Bjørn og Svein Erik seg dypt nede under sengene i akterlugaren, ivrig opptatt med å demontere elektromotoren som driver hydraulikken på autopiloten. Etter en vellykket demontering ble det konstatert at børstene til Otto er så gode som nye, og vi trenger ikke gjøre noe med dem – dermed var en stor oppgave løst, og vi inviterte Bjørn på lunch og hvitvin som ble etterfulgt av masse rødvin og middag – det ble en fuktig aften!

Neste morgen var litt tung å komme igjennom, men Svein Erik fikk i løpet av dagen fatt i en adresse til SSB-forhandleren, og fikk besøkt butikken. De kunne reparere radioen for oss, så neste morgen ble radioen levert inn for reparasjon igjen. Nå få vi håpe at den blir "friskmeldt".

Onsdag var tiden inne for å reise ned til Puerto Rico. Vi hadde en grei seilas nedover, med fin medvind helt ned til sydspissen av øya, der møtte vi motvind og vi måtte motre de siste nm inn til havnen. Vi fikk anvist plass, og nå er vi kommet frem til det som sannsynligvis blir "hjemmehavnen" vår frem til vi er klare for Atlanterhavskryssingen. Onsdag kveld fikk vi melding om at Grethe og Arnt Ove, Silje og Merethe hadde landet, og var vel installert i Playa de Ingles. De hadde leid bil for den første uken, og ville komme på besøk til oss neste dag. I mellomtiden fikk vi gjort oss litt kjent i området, Svein Erik fikk snust litt på båtbutikkene og snakket litt med andre seilere i marinaen. Det er ikke mange langturseilere her nå, men det blir vel flere etter hvert.

Så på torsdag ettermiddag så vi endelig noen blide, kjente fjes på brygga – der stod Grethe og Arnt Ove med datteren Silje på 13 år og hennes kusine Merethe på nesten 13 år! Det var så koselig å se dem, og det ble en hyggelig kveld om bord. Vi fikk melkesjokolade, geitost og kaviar – rene julekvelden (i tillegg til snus som også gir ekstra lykkefølelse hos mannskapet!).

Neste dag dro Grethe m/fam på busstur for å se på bebodde grotter. Det finnes mange grotter på øya, over 300 familier bor i slike grotter, det skal være behagelig - svalt om sommeren og varmt om vinteren. Vi puslet med vårt i båten, det er alltid noe å finne på!

Så på lørdag kom de heldigvis på besøk igjen, denne gang på "weekendbesøk" fra lørdag til mandag formiddag. Lørdag koste vi oss i båten, spiste middag og spilte Trivial Pursuit. Vi hadde "damelag" mot "herrelag", og jentene vant! Neste formiddag dro vi ut på sjøen for å få litt luft samtidig som vi fikk se øya fra sjøsiden. Her vi ligger på sørvestsiden av øya er det relativt lite vind generelt, og den følger land. Det fører til at man stort sett får med- eller motvind avhengig av hvor man seiler langs øya. Vi dro vestover mot Mogan med motvind og motor, men med håp om å seile hjem igjen. Utenfor Mogan kastet vi anker og vi kunne ta oss en forfriskende dukkert i 25 graders vann. Mens vi lå der snudde vinden 180 grader, og vi fikk selvsagt motvind hjem igjen også – utgjort, det er hyggelig å seile når man er i en seilbåt!!

Mandag formiddag dro gjestene av gårde for å hilse på en klassevenninne av Silje som sammen med mor og venninne med datter var på høstferie på Anfi del Mar, noen kilometer unna Puerto Rico. Tirsdag tok vi ferge til Arguinigin og møtte Grethe og resten av gjengen på markedet der. Silje og Merethe fikk kjøpt med seg gaver hjem til venner og familie i Norge, Grethe fikk handlet litt og jeg fikk kjøpt meg en shorts. Etter noen timer i solen travende rundt fra bod til bod smakte det fortreffelig med en iskald øl og litt mat. På markedet traff vi også vennene til Silje, og ble invitert til å besøke dem sammen med Grethe & co et par dager senere – det takket vi ja til. Onsdag hadde vi også leid oss bil, og dermed tok vi en "øyrunde" sammen. Vi kjørte først mot øyas høyeste fjell på 1949 moh Pico de las Nieves. På vei dit hadde vi en tøff kjøretur på svingete veier som slynget seg opp og ned dalsidene. Veistandarden var overraskende god, men man skulle lete lenge etter rette strekninger på mer enn 100 meter! Vi hadde en stopp ved et utkikkspunkt underveis der vi kunne se en merkelig fjellformasjon, Roque Nublo, som stikker opp i horisonten som en statue og skal visstnok være et hellig sted for guansjene (urinvånerne her på øya). Vi var veldig heldige med været denne dagen, med sol og klar sikt. Da vi kom på toppen av Pico de las Nieves så vi at tåka kom rullende innover fjellet, men fortsatt var det en fantastisk utsikt, vi rakk det akkurat!

Så kjørte vi videre nordover på øya, med stadig mer frodig natur, grønne pinjeskoger og landbruksproduksjon. Samtidig ble det mer overskyet, vi kjørte gjennom tåkebelter og små regnbyger før vi endelig kom frem helt nord på øya og til Las Palmas. Derfra var det motorvei hjemover igjen, og jo lenger sør vi kom, jo bedre ble været! Det er en kontrastfull øy, karrig og solrik i sør, frodig og mer overskyet i nord. For oss turister er det klart bedre å være sør på øya! Etter en lang dag i bil og fulle av inntrykk dro vi hjem til Grethe & co. De leide en leilighet med to soverom og stue, og med fint badebasseng rett utenfor døren. Her slappet vi litt av med en forfriskende bad før vi reiste hjem til båten.

Neste formiddag møttes vi i Anfi del Mar, til våre nye venner der. Det var et imponerende anlegg de bodde på, med utallige svømmebasseng, boblebad, massasjebad, restauranter og barer overalt! Vi følte oss som luksusdyr der vi vandret fra ett basseng til det neste, lå på solsenger og tok en kald pils – perfekt for en dag!

Fredag var det greit for våre gjester å ta en rolig dag i nærområdet. Vi satte oss i bilen og kjørte opp til Las Palmas for å sjekke om SSB-radioen var ferdig reparert – det var den heldigvis. Vi fikk også snakket med en seilmaker som skal justere litt på seilene våre, og forsterke lazy-bagen på storseilet. I tillegg har Svein Erik fått bestilt nye progressive lesebriller som skulle være klare for henting. Det var de, men damen i brillebutikken hadde greid å få brillene laget med farger i glasset, greit nok om dagen når solen skinner, men litt upraktisk om natten under nattseilas – da blir det mørkt å lese kart og bøker! Det blir som å lese i mørket med solbriller på! Dermed går det en ny uke før vi kan hente brillene med nye glass, men vi har jo tid nok. Dagen ble avsluttet med en handletur på Carrefour for å kjøpe middagsmat for de neste dagene. Vi kjøpte bl.a. krabber – tenkte at det var lenge siden sist, men de viste seg å være helt ubrukelige, enten så var de ikke kokt, eller så var det slik krabber er her nede – uansett – konsistensen var som dårlig kokt lutefisk, slimete og ekkel. De gikk rett i søpla! Det ble en improvisert middag den kvelden! Lørdag var det kvelende varmt, det blåste kraftig, varm vind fra Afrika. Avtalen var at våre gjester skulle komme til båten og bli et par dager, men siden det var 37 grader inne i båten, det var relativt mye svell inne i havnen så båten gynget friskt, og det var ikke vits i å reise på sjøen i slikt vær så endte det opp med at vi reiste til dem i stedet for! Det var en klok beslutning, for det var mindre kvelende i Playa del Ingles, og i leiligheten, og vi kunne hoppe rett ut i bassenget for å avkjøle oss. Om kvelden hadde vi dugnad på middagslaging, spilte kort og pratet ut i de sene nattetimer. Grethe ofret sengen sin til Svein Erik, og sov på sofaen i stuen, mens jeg slengte meg ned på sofaputene på gulvet – utrolig hvor godt man sover etter diverse glass med rødvin!!

Søndag spiste vi en god frokost, sjekket at det ikke var noen ideelle seilturforhold (relativt mye vind og en del bølger – ikke behagelig for "landkrabber" fra Ås!), og bestemte oss for å gå en tur på stranden i stedet for. Det er en kjempelang strand i Playa del Ingles, og mellom Playa og Maspalomas er det en "ørken" av sand, med store sanddyner – spesiell følelse å gå der, gir helt klart ørkenassosiasjoner! Etter at vi hadde spasert rundt på standen en stund, og funnet et lite "vannhull" underveis for å fukte strupen, var det tid for bading. Det var kjempefine bølger, og Silje og Merethe fikk en introduksjon i "bodysurfing" av Svein Erik. Jeg tror alle koste seg i bølgene, det var i hvert fall ikke enkelt å få med seg Merethe hjem etterpå. Vi måtte nesten slepe henne ut av bølgene! Så var det en rolig ettermiddag i leiligheten før vi inntok middag på by`n – denne gangen var det kinamat som stod på menyen.

Det ble ikke flere besøk av Grethe & co i båten denne ferien. På mandag takket vi pent for et behagelig og koselig "landopphold" med fast grunn under føttene, og returnerte til båten, mens feriegjestene slappet av ved bassengkanten – de har jo kun 2 ukers ferie mens vi har feeeeeerie hele tiden! Vel tilbake i båten begynte Svein Erik å montere ned seilene som skal kjøres til seilmakeren, mens jeg fullfører skrivingen av dette reisebrevet. Det er nemlig Grethe som er "web-master" på hjemmesiden, og som har hele jobben med å legge inn tekst og bilder, organisere sidene, kort sagt det meste! Hun er u-unnværlig, og vi er henne evig takknemlig for at hun har tatt på seg denne jobben. I morgen har vi vår siste dag sammen, før de setter seg på flyet hjem til Norge på onsdag. Da har vi avtale om en ny "strand og bølge"-dag før vi spiser farvel-middag sammen. Det har vært to kjempefine uker vi har hatt sammen, og vi håper at Grethe, Arnt Ove, Silje og Merethe har kost seg like mye som vi har. Det er ingenting som slår venne- og familiebesøk fra Norge. Nå har vi en "arbeidsuke" foran oss før min mor og far kommer på besøk. De er akkurat nå på cruise fra Oslo til Las Palmas med Hurtigruta – det tar to uker med diverse innlagte stopp underveis! Deretter kommer de hit til Puerto Rico. I mellomtiden har vi diverse vedlikeholdsoppgaver om bord – det er et tøft liv vi lever!!

Sardina - Korika
Juli 2004

Nå er det lenge siden forrige reisebrev, hovedgrunnen er at vi har hatt "ferie" (akkurat som om vi ikke har det resten av året også!), og vi regner med at de fleste andre også har hatt velfortjent ferie.

I forrige reisebrev avsluttet vi med å seile ut fra Olbia med fulle gassbeholdere og nyprovianterte. Vi hadde en uke til vi igjen skulle returnere til Olbia for å plukke opp feriegjester. I over 3 uker hadde vi hatt strålende vær, skyfri himmel og vanntemperaturen var kommet opp i 23 grader. Denne uken fikk vi lett væromslag, med kraftig vind og en del skyer.

Syd for Olbia er det fullt av bukter, og det er alltid mulig å finne en som er egnet uansett vindretning. Dermed seilte vi fra bukt til bukt, bortsett fra da det var EM-finale, da trosset vi vinden og lå i "feil" bukt for det var det eneste stedet vi fikk inn gode nok TV-signaler i båten!!

Vi dro også innom marinaen la Caletta for å fylle opp vann og rengjøre båten før vi igjen tok turen til Olbia. Denne gangen la vi oss utenpå en "tom" båt og fikk unnagjort all nødvendig proviantering samt "ryddet plass" til alle gjestene.

Endelig på lørdag kveld svingte det opp en drosje foran båten, og ut spratt Truels og Ellen (gamle, gode venner av oss) med sin sønn Thomas(15 ½ år) og kameraten Sondre (16 år). De hadde pakket særdeles fornuftig, kun 4 bager totalt – ikke dårlig! Etter behørig velkomst og matinntak tok vi en kort omvisning i Olbia sentrum (fort gjort, kun en attraktiv gate!). Vi koste oss også med alle gavene vi fikk; geitost, kaviar, snus, nye sitteputer i cocpit, post og aviser! Så dagen etter dro vi ut fra byen og til nærmeste badebukt, Isola de Porri. Her ble det en avslappende dag med bading og soling (høyst påkrevet, vi måtte gå med solbriller de første dagene for ikke å bli blendet av de melkehvite kroppene!)

Dagen etter hadde vi bestemt oss for å ta en litt lengre etappe nordover langs Sardinia, mot Costa Smeralda, de rikes lekegrind! Det var overskyet om morgenen, og vinden var frisk, men Truels ville gjerne oppleve en frisk seilas, og det fikk han. Truels, Ellen og Thomas har gode seilererfaringer, mens Sondre nok ikke har tilbrakt så mye tid i seilbåt tidligere. Det ble en særdeles frisk seilas, sterk kryss kun for mesan og fokk, men med relativt moderate bølger. Til tider hadde vi liten storm, ganske frisk start, men alle klarte seg fint selv om det til slutt bare var Thomas som satt nede og leste bok. Vi andre foretrakk å sitte oppe i cocpit selv om det ble en våt affære med bølgene som slo innover båten. Truels, som satt til rors kunne vris opp som en våt klut når vi tilslutt fikk ankret opp i Cala de Volpe. I Cala de Volpe gjorde vi store øyne da vi så alle de mega-yachtene som lå for anker, her er 100 fots motorbåter med fullt mannskap betraktet som relativt beskjedne båter!!!

Siden vinden blåste så kraftig ble det en rolig dag om bord. Dagen etter roet vinden seg, men vi besluttet å gå et kort stykke sørover og legge oss inn i en marina. Som sagt så gjort, vi dro til Marina di Portisco og her var det god plass til oss. Vi forstod godt grunnen til at det var så få båter der når vi fikk høre hva det kostet vår 13 meters båt å ligge der; 137 euro/natt, dvs. nesten 1200 kr !!!Truels flesket til og spanderte en natt på oss, og vi bestemte oss for å utnytte den maksimalt. Båten ble spylt, alle tok lange dusjer, gutta fikk sett dvd-film om bord, kort sagt vi brukte så mye vann og strøm som mulig! Fasilitetene på land var nesten ingen ting, kun et senter rundt kaia med hotell, noen butikker og diverse spisesteder, men vi fikk i hvert fall handlet og spist middag ute!

Etter vårt "luksusopphold" i Portisco dro vi dagen etter videre nordover. Vi hadde lest at i Porto Cervo møttes alle de rike om sommeren for å vise hverandre (og omverdenen) hvor vellykkede de er og for å få "luftet" mega-yachtene sine rundt Costa Smeralda. Hit måtte vi dra for å sjekke ut forholdene, og når vi i tillegg kunne ligge for anker rett utenfor marinaen så var saken klar. Etter en kort motretur ankret vi opp i Porto Cervo, det var riktignok trangt om plassen, men vi greide å presse oss til en egnet ankringsplass, og vinden var nå nesten fraværende så vi anså det som trygt nok. Ut med jolla og inn for å inspisere nærmeste marinaområde. Porto Cervo er delt i to områder, den gamle havnen, og den nye marinaen, og vi startet med den nye marinaen. Her var det supermarked, en del fine merkevarebutikker, en restaurant og noen barer – temmelig kjedelig. Om kvelden dro vi derfor over til den gamle havnen for å finne oss et spisested, og se litt på livet. Her var det mer action, mange trendy mennesker som spankulerte omkring, satt lett dandert i kule barer, gikk på shoppingtur i merkevarebutikkene eller spiste middag på fancy restauranter. Det er klart det er artig å være der og oppleve et litt annerledes liv enn det vi er vant til, men det holder med en dag! Derfor dro vi videre neste formiddag til øya Isola Caprera, og ankret opp i Cala Portese, dvs. vi fikk plass i en av de utlagte bøyene der. Igjen en dag med bading og soling (allerede nå kan vi se antydning til svakere hvitfarge på feriegjestene!). Sondre og Thomas fikk prøvd ut sine nyinnkjøpte bademadrasser til den heftige investeringen av 2 euro pr stk! Ellers gikk tiden med til å lese bøker, høre musikk og lage mat. Allerede nå hadde gjestene lært seg en del av oppgavene om bord, og for oss var det en ny og behagelig opplevelse å ha "mannskap". Truels ble etter hvert ankringseksperten, Sondre og Thomas ble ankervakter, dvs. med en gang ankeret var plassert, hoppet de i vannet og sjekket at det lå trygt og godt nedgravet i sanden.

Ellen var selvutnevnt lunchkokk og oppvasksjef (dvs. tok mange oppvasker, men delegerte også slik at alle fikk sin turn!). Middagen gikk på omgang, selv kapteinen tok sin del de gangene vi grillet!

Før vi startet på ferieturen vår var vi blitt enige om at det var gjestene som i hovedsak bestemte tempoet på turen, og som fikk avgjøre om vi skulle ligge på svai eller gå inn i marinaer. Så siden vi hadde hatt noen dager for anker ble det bestemt at vi skulle gå til La Maddalena, og legge oss inn i marina der (under forutsetning at den ikke kostet 137 €!). Det ble riktignok 78 €, men byen var så hyggelig at vi spanderte på oss oppholdet.

Gjestene og kapteinen ble sendt på rekognoseringstur i byen, mens mannskapet(les; jeg!) spylte båten og satte på den første vaskemaskinen. Det blir litt skittentøy etter hvert. Etter at pliktene var gjennomført ble det lunch og hyggelig tur rundt i Maddalena . Fordelen med å ligge i marina er også at Thomas og Sondre er friere til å komme og gå som de vil, det kan bli litt kjedelig og ensformig båtliv for gutter i den alderen.

Etter et koselig opphold i Maddalena var tiden inne for å krysse Bonifacio-stredet over til Corsica. Dagen startet som vanlig med strålende sol og passe vind. Vi fikk en fin medvindseilas og Sondre tok oppgaven som 1.styrmann, og styrte båten mesteparten av turen på en utmerket måte. Etter ca 4 timer dukket Corsica opp, og vi prøvde å gå inn i byen Bonifacio, men havnen der er trang, det var fullt av båter og sterk vind. Kapteinen valgte derfor å avbryte innseilingen og gå videre til nærmeste ankringshavn, Cala de Pavagnano.

Alle var litt skuffet, for Bonifacio er en spesiell by, med et citadell og koselige spisesteder, men kanskje senere……

I Cala de Pavagnano trengte vi tre forsøk for å få ankeret til å sitte – ikke alltid lett å få spadeankeret til å grave seg gjennom gress, men når det først sitter skal det mye til før det slipper igjen!

Dagen etter tar vi fatt på turens lengste etappe, dvs. 28 nm, ca 5 timer! Vi får en fin medvindseilas de første 20nm før vinden plutselig snur og vi får motvind det siste stykket.

Vi ankommer Campomoro, en hyggelig bukt hvor vi igjen kaster anker, bader og soler oss! (Nå begynner vi å se en svak brun/rødfarge hos gjestene).

Vi er generelt heldige med været, sol og varmt om dagen, badetemperaturen har nå steget til 27 grader, og svalt, med en lett bris om natten slik at alle får sove. Da vi var i Norge i julen sydde vi 2 stk "windscoop" dvs. vindfangere som monteres over lukene og som fører luft ned i båten. Vi kjøpte originalen i Gibraltar i fjor høst. Populært kalt av oss for "turbo". De er laget slik at uansett hvilken vei vinden blåser blir den fanget opp i et "4-kammers"- system. Veldig praktisk, særlig i mariner der vinden kan variere veldig i retning. Ok, det var et lite sidesprang i tekniske detaljer!

Så videre i historien; neste morgen dro vi til Propriano, en by på vestsiden av Corsica. Her gikk vi inn i en marina for å fylle diesel. Gutta hadde fått lov til å sove til de våknet denne dagen, og i 12-tiden dukket det opp to trøtte fjes som lurte litt på hvor de var – ikke fordi de nødvendigvis ville stå opp, men baugpropellen hadde laget så mye bråk i forpiggen at det var umulig å sove lenger! Etter dieselpåfyllingen og vannpåfylling gikk vi ut for å kaste anker rett utenfor byen. Vi fikk tatt oss et bad, og dro så inn med jolla for å proviantere. Der sjekket vi samtidig prisen på å overnatte i marinaen, og Truels fikk en spesialpris 25€/natt uten strøm og vann – perfekt. Strøm og vann hadde vi nok av. Truels kastet seg i jolla og så tok han og kapteinen båten inn mens Ellen og jeg provianterte. Vi fikk ligge utenpå en annen "tom" seilbåt, og det passet oss fint. Propriano var en hyggelig liten by, og nå fikk vi endelig litt "fransk" atmosfære. Dagen etter bestemte vi oss for å ta bussen til Bonifacio. Kommer vi ikke frem med båt, så er bussen et fint alternativ! Samtidig var det (i hvert fall for oss) hyggelig å se litt innland igjen, og ikke bare sjø og båter. Det tok ca 1 ½ time med buss, ca 3 timer i Bonifacio og så bussen hjem igjen. Akkurat passe tid til å gå en fin tur rundt i citadellet, spise en god lunch og se litt på livet i marinaen.

Om ettermiddagen fikk vi proviantert franske matvarer og fransk vin – godt! Neste morgen var det rolig, alle gjorde som de hadde lyst til; sove, gå på tur eller handle litt før vi samlet oss til lunch – ferske blåskjell, nam,nam. Så var tiden inne til å komme oss ut til en ankringshavn for å få badet igjen, så vi tok en kort tur til Porto Pollo, ca en times motretur unna. Igjen en ettermiddag med bading og soling (nå kan vi definitivt se skille på kroppene!)

Fra Porto Pollo dro vi opp til Ajaccio, Corsicas hovedstad og turens vendepunkt. Sondre skal hjem med fly en uke før de andre og vi har 8 dager igjen før vi må returnere til Olbia! I Ajaccio legger vi oss på svai utenfor havnen, og bruker jolla frem og tilbake til land. Det fungerer helt ok, og det er luftigere å ligge for anker enn å ligge inne i en havn. I Ajaccio er vi turister og spaserer rundt i byen om kvelden. Thomas og Sondre "slippes løs" på det lokale markedet som selger alt mulig rart, og de kommer tilbake blide og fornøyde, særlig Sondre som har fått kjøpt seg litt "juggel" (sitat fra Sondre!). Neste morgen er det tid for et dypdykk på det store supermarkedet Carrefour. Det er digert, med milevis av hyllemetere med mat. Truels og jeg får svimmelhetsanfall og virrer mer eller mindre i ørska rundt i butikken, men Ellen og Svein Erik tar ansvar og etter hvert har vi fått fylt opp handlevognen og kan slepe alt med oss tilbake til jolla. Thomas greier å overtale Ellen til en ny spesialtur for å handle noen tøffe klær han hadde observert dagen før, så det ble Truels, Svein Erik og jeg som fikk stuet all mat om bord i båten og tatt oss en velfortjent øl før vi samles på nytt til en god blåskjell-lunch inne på brygga. Alle var godt fornøyde, ikke minst Thomas som hadde fått nytt tilskudd til klesgarderoben!

Så følger et par dager der vi går fra ankringsplass til ankringsplass, med påfølgende bading og soling. (Nå begynner gjestene å bli ganske brune!). I en liten bukt Anse de Roccapina, får vi turens hardeste mosjonstur. Alle, unntatt Sondre (som gjerne ville sove) gikk opp til et gammelt vakttårn. Det var varmt og temmelig bratt stigning, selv om nedturen kanskje tok mest på beina. Det blir alt for lite mosjon om bord i en seilbåt, så vi var godt fornøyde med oss selv der vi stod på toppen og betraktet utsikten, svette og tørste!!

Vi er på vei sørover langs vestkysten av Corsica igjen, og vi vurderer om vi skal prøve oss på Bonifacio igjen før vi forlater Corsica. Nå er det vindstille, og mindre båter enn første gangen vi prøvde oss, men det viser seg at marinaen er stappfull. Eneste mulighet er å ligge i en smal sidebukt for anker og med tau i land. Nå er jo båten full av erfarne mannskap, så vi bestemmer oss for å prøve denne varianten. Truels og Thomas tar jolla, 50 meter kraftig tau blir gravd frem fra skjulte gjemmesteder i båten, Berit passer ankeret, og kapteinen kommanderer. Etter to forsøk ligger vi ok, men for sikkerhets skyld ror vi ut et ekstra anker – nå er vi sikre, og kapteinen slapper av! Om kvelden presser vi oss alle 6 i jolla (går akkurat) og motrer inn til sentrum for å spise middag, en koselig kveld. Før vi returnerer går vi en tur langs brygga og studerer båtlivet – mange flotte og kostbare formuer ligger fortøyd langs kaia! Da vi er vel tilbake i båten kan vi sitte og høre på gatemusikere som spiller – vi er midt i smørøyet, og det er gratis!!

Etter Bonifacio er det farvel med Corsica, og vi seiler tilbake til La Maddalena hvor vi likte oss så godt. Vi havner på nøyaktig samme sted som forrige gang, men må betale 80€/natt denne gangen – ikke forstod vi hvorfor, men pytt, pytt! Vi er nå halvveis i Truels, Ellen og Thomas sin ferie, og det er på tide med skifte av sengeklær og håndklevask. Vi har en liten vaskemaskin som tar 3,5 kg, og det sier seg selv at det blir mange maskiner! Etter den 10 maskinvasken mistet jeg tellingen, men det var heldigvis god tørk, så etter 1 ½ dag var alt rent og nyvasket igjen. Den dagen vaskemaskinen streiker vil det bli mytteri blant mannskapet!

Ellers streifet vi rundt i byen, spiste god middag, gutta fikk se sin dvd-film og vi fikk unna nødvendig proviantering.

Så vinker vi farvel igjen, og beveger oss til nye "velkjente" trakter, nemlig Cala de Volpe. Vi var jo her på vei nordover, denne gangen legger vi oss litt lenger inn i bukten, i nærheten av et luksushotell og golfbane, litt lenger unna de store luksusyachtene. Plutselig får vi øye på et norsk flagg, og Svein Erik og Sondre tar en jolletur over for å sjekke. Det er ikke ofte vi ser norske flagg her. De blir invitert om bord i en nydelig 72 fots seilbåt, men da de ble spurt om de ville se båten innvendig var de nødt til å hente oss også – vi ville bli veldig misunnelige hvis vi ikke fikk være med. Dermed stilte hele gjengen om bord og fikk en gjennomgang av en to år gammel, nydelig båt, alt var stilfullt og ryddig, nesten for mye av det gode med tanke på at det bodde to voksne og to ungdommer om bord. Det var Magne Ulstein med familie som eide båten, og de skal ta båten over Atlanteren til høsten, så kanskje vi treffer dem igjen der. Hyggelige og gjestfrie var de, og for oss var det gøy å treffe noen nordmenn.

Ellers fant vi etter hvert ut at Cala de Volpe har en veldig høy TT-faktor. Der vi hadde kastet anker var en slags "motorvei" for alle jollene (tender to – TT) til megayachtene der eierne enten skulle kjøres inn av mannskapet for å prominere på land, eller mannskap som måtte inn for å plukke opp nødvendig proviant. Uansett så var det et yrende liv av store TT som suste forbi oss uavbrutt, med påfølgende urolig sjø. Etter et døgn var vi dyktig lei og bestemte oss for å seile videre til mer normale ankringshavner. Når man ser 100-150 fots motoryachter eller 70-100 fots seilbåter hver dag mister man litt av proporsjonene – nå ser en 56 fots motorbåt (som er veldig stort i Norge) ut som en liten fislebåt!! Derfor tar vi en kort tur til Golfo de Marinella, stille, en liten strand og ingen hus å se – deilig. Dette er siste kvelden før vi igjen skal til Olbia for å slippe av Sondre. Vi koser oss, bader og griller. Så neste morgen tar vi den siste etappen mot Olbia. Underveis stopper vi i den samme bukten som vi startet i, Isola de Porri for å få et avkjølende bad før vi går inn til Olbia. Vel inne i Olbia var det fullt av båter langs kaia, og vi prøver å få plass i marinaen – der var det fullt, så etter en stund klarer vi å få lagt oss på utsiden av en annen seilbåt. Der treffer vi moren til Sondre, Siv og samboeren hennes, Dagfinn. De har hatt en uke ferie på Sardinia, og skal reise hjem sammen med Sondre neste dag. Det ble en koselig kveld, vi spiste middag sammen, gikk en sightseeing i byen og avsluttet med litt å drikke i båten. Sondre hadde pakket sakene sine og skulle overnatte på hotell siste natten sammen med Siv og Dagfinn. Han så nok litt frem til å sove i en rolig seng og ta en ordentlig lang dusj! Neste morgen sa vi farvel til Sondre – det blir nok litt trist og kjedelig for Thomas nå med "bare oss voksne" å være sammen med. Men vi var skjønt enige om at Sondre var en perfekt gutt å ha med seg på seiltur, grei, lærte fort og tok livet om bord som det kom. Det er ikke like enkelt å bo så tett opp i hverandre hele tiden, men det gikk veldig greit med Sondre.

Etter nødvendig innkjøp av mat gikk vi igjen ut fra Olbia – for n`te gang! Denne gangen gikk vi sørover, ned i det området hvor Svein Erik og jeg var godt kjent fra tidligere. Vi gikk ned til vår "favorittbukt" Porto della Taverna. Her gikk vi en tur på land, så på mange hyggelige hus, og fant en trivelig pub der vi tok en øl. I mellomtiden tilbød Thomas seg å være ankervakt, dvs. da kunne han være alene i båten, lese og høre på sin yndlingsmusikk så høyt

han ville. (Det er ikke vår yndlingsmusikk, så det passet alle parter bra!)

Neste dag var det 1. august, og vi feiret Truels og Ellens 5. røykfrie år – gratulerer. Vi hadde flyttet båten over til ny havn som heter Isola de Tavolara. Der spiste vi god lunch og gikk en tur på land. Ikke stort å se på, og når vinden blåste opp gikk vi tilbake til favorittbukten igjen.

Her gjentok gårsdagens aktiviteter med tur på land, besøk på pub, mens Thomas koste seg på sin måte!

Så dro vi videre sørover, neste natt overnattet vi i en bukt kalt Porto Brandingi, og så gikk vi ned til marinaen i La Caletta. Her har vi jo vært noen ganger før! Vi blir her et døgn for å vaske og fylle opp vann, før vi igjen setter baugen nordover. Vi finner ut at vi ikke gidder å gå fra sted til sted, så vi går direkte opp til favoritthavnen vår og legger oss til for de resterende dagene før avskjed. Været er blitt litt mer ustabilt, og den ene dagen vi lå her skulle Truels, Svein Erik og jeg ta en ekspedisjon på land. Ellen og Thomas ble igjen i båten, og heldigvis for det. Mens vi var på land begynte det å regne, og etter hvert blåste det opp, det tordnet og lynte og det begynte å striregne, det bøttet ned! Vi fant ut at vi måtte returnere til båten i tilfelle noe skulle skje (ankeret slapp el). Dermed la vi inn en joggetur tilbake til jolla (første joggeturen jeg har hatt på flere år!) mens vi ble gjennomvåte. I jolla pisket regnet så hardt på nakne armer og bein at det sved på huden. Ellen og Thomas hadde jobbet som helter om bord, og fått lukket alle luker, tatt ned biminien og tatt inn puter og håndklær. Uværet varte ikke så veldig lenge, heldigvis, for det blir veldig klamt og tett med 5 mennesker innestengt i en lukket båt! Dagen etter ble det bedre vær og vi kunne ta nye ekspedisjoner på land. I tillegg badet vi og solte oss – og nå kan jeg røpe at alle sammen hadde fått en kjempefin brunfarge! (Uten å overdrive alt for mye kan jeg vel si at de ankom som hvit sjokolade, og reiser hjem som melkesjokolade!) – (et lite "stikk" til Truels og Ellen som glemte å ta med seg norsk melkesjokolade når de kom!!!)

Så var ferien over – det er lørdag den 7. august og gjestene må reise hjem til Norge. Vi tar turen inn til Olbia igjen – den siste, og slipper av gjengen. De blir "kastet" av litt tidlig på dagen og må klare seg på egenhånd i Olbia mens de venter på flyavgang om kvelden.

Grunnen er at vi ønsker å komme oss ut av Bonifaciostredet før det blir mørkt, for vi seiler direkte over til Barcelona hvor nye besøk venter!

Jeg må innrømme at jeg var litt lei meg og trist da vi motret ut fra Olbia for siste gang. Det var så hyggelig å få besøk, og jeg synes ikke det var hyggelig at de dro!! Heldigvis har de lovet å komme på besøk flere ganger mens vi er underveis, og Truels treffer vi jo igjen i november på Kanariøyene, der han blir med oss over Atlanterhavet, til Barbados. Det er takknemlig å ha slike gode venner som er båtvante, ikke redd for å ta i et tak, har godt humør, er glad i vin (ikke Thomas!) og ikke minst synes at det er hyggelig å komme på besøk til oss! Blant Truels sine små spesialiteter er dette med å huske navn og rekkefølge på alle steder vi har vært innom – derfor har jeg i dette reisebrevet skrevet ned navnene på alle stedene vi har vært – unntatt èn bukt; Truels, nå kan du gjette!!

(svaret kommer til slutt i reisebrevet!)

Men, livet går videre, og vi motret oss jevnt og trutt mot Bonifaciostredet. Dette var som sagt lørdags ettermiddag/kveld og alle båtene vi møtte gitt motsatt vei av det vi skulle. Det var som å seile på en motorvei, store og enda større båter suste forbi oss sørover til nærmeste marina (les: Porto Cervo!) for å innta lørdags- middagen enten trygt i havn (laget av kokken om bord) eller på en fin restaurant i land sammen med alle de andre båtvennene sine. Vi derimot, skvalpet oss ut av hekkbølgene deres så godt vi kunne, og spiste en nykjøpt, næringsrik og god pizza rett før solen gikk ned! Vi tok til og med sjansen på å ta oss hvert vårt lille glass (riktig – les glass, ikke flaske!) rødvin til maten! Kvelden var vakker, vinden var rett i mot, ikke sterk, så vi måtte motre av gårde, men solnedgangen var fin. Vi delte inn vaktene som vanlig – SE fikk en times middagshvil, så gikk han på vakt kl.21.00 frem til 24.00. Så var det min tur frem til kl 03.00 osv….det var en rolig natt, ingen vind, og motoren gikk hele tiden.

Så opprant 08.08, åttende august, vår bryllupsdag. Riktignok kun vår 6. bryllupsdag, og totalt har vi bodd sammen i over 12 år, (det er jo heller ikke noe rundt år), men det er alltid noe å feire allikevel! Siden det var en søndag kunne vi starte dagen med å skåle i en liten Fernet Branca, godt for magen, god i smaken! Værgudene hadde bestemt seg for å være snille med oss en stund for vi fikk vinden aktenfor tvers, relativt lite vind, og dermed kunne vi heise genakeren ( en diger, lett genoa, annerledes versjon av spinnaker). Vi suste av sted i 5 ½ -6 knop, og var godt fornøyde. Solen skinte og vi hadde en fin periode. I 10 timer seilte vi slik, men så dabbet vinden av mot kvelden og genakeren måtte taes ned. Utover kvelden forsvant vinden totalt, mens bølgene av en eller annen grunn bygget seg opp. Det ble en litt ubehagelig natt med bølger fra siden som gjorde at vi rullet og svingte på oss hele tiden. Ikke så lett å sove, ikke behagelig å være på vakt! Utpå morgenkvisten gav det seg litt, men så etter noen timer kom tåken rullende innover oss. Greit med radar, pluss at vi var "midtfjords" og vi hadde ikke sett mange båter det siste døgnet. Etter noen timer lettet det og vi fikk etter hvert nok vind til å heise seil igjen. Det siste døgnet var greit, seilas om dagen, motorseiling om natten, og neste morgen så vi Spanskekysten i det fjerne. I 10-tiden tuslet vi inn i havnen i Barcelona. Vi innså at vi hadde hatt kjempeflaks med været, stort sett sønnavind hele veien, som regel er vestavind (for oss motvind) den fremherskende vindretningen på denne strekningen. Vi hadde lest i pilotboken at Port Vell (hovedhavnen i Barcelona, ligger midt i sentrum) har kostnadsnivå; high, mens Port Olympia som ligger litt lenger nord (20 min gangavstand fra Port Vell) hadde kostnadsnivå; low. (Beklager Jørgen, men for noen er dette interessant!!)

Dette stemmer ikke, vi betaler 37€/natt i Port Vell, mens i Port Olympia ville det kostet 47€/natt! Vi fikk tildelt en plass og startet vår vanlige prosedyre med å vaske båten og rydde innvendig. Samtidig startet vi med nye vaskemaskiner med alt sengetøy som var skittent etter forrige besøk. Deretter ringte vi Vigdis (Berits søster), Bjørn (svoger) og barna; Malene, Magnus og Mia (1 ½ år!) som befant seg på en badestrand ikke langt fra Port Olympia. De hadde kommet ned for 2 dager siden, og var vårt mål for den litt hektiske reisen fra Sardinia. Det var stor gjensynsglede, vi har ikke sett dem siden jul, og naturlig nok så var det Mia som hadde forandret seg mest. De gjør visst gjerne det i den alderen! Magnus på 9 år var også på sett og vis blitt mer "voksen". De bodde på et hotell et lite stykke unna, og etter den første gjensynspraten dro de til hotellet for å spyle av seg sand og saltvann, og så traff vi hverandre igjen for middag. Igjen var vi så heldige at vi fikk nye presanger; geitost (ikke noe er så godt som Tine ekte geitost), kaviar, mange plater med melkesjokolader (Ellen!!!), post, aviser og ukeblader – topp! Onsdag ble vi enige om at vi skulle møtes på Sagrada Familia, Gaudi`s start på å bygge en nygotisk kirke. Det var en opplevelse, det er et utrolig byggverk som ikke ligner noe annet i verden (som jeg vet om, og det sier ikke all verden!). Etter å ha ruslet rundt der i noen timer ble vi slitne og dro derfra til stranden for å avkjøle oss. Bjørn, Svein Erik og jeg prøvde riktignok å gå opp trappene i de høye tårnene i kirken, det gikk utrolig sakte – vi var ikke alene - maks 7 små trappetrinn, så vente, nye to trappetrinn, vente, tre trappetrinn, vente. Etter lang tid kom vi endelig så høyt, nesten på toppen, slik at vi kunne finne et nytt tårn å gå ned (hvor ble de andre turistene av??), det tok maks 4 minutter på noe som virket en evighet å gå opp – turister, puh!

Resten av dagen ble tilbrakt på stranden (første gang vi ligger på en strand i år) før vi møtes på hotellet til Vigdis & Bjørn for å gå ut alle sammen i 21-tiden for middag. I Norge er dette sent, men her er det standard/tidlig middagstid. Det fungerte veldig fint, Mia var blid til hun sovnet i vogna, Magnus var blid og grei helt til han sovnet i en stol ved bordet (det så ikke veldig komfortabelt ut!) og Malene (14 år) snakket i vei hele kvelden, veldig underholdende og informativt – vi vet mye mer om ting som har skjedd de siste måneden nå, både familiært og generelt i verden!! Dagen etter sjekket de ut fra hotellet, den siste natten skulle tilbringes her i maritimt miljø. Heldigvis ble mesteparten av bagasjen satt igjen på hotellet, og en liten bag var nok til å klare seg et døgn om bord hos oss – igjen fornuftig pakking! Så bar det av gårde til det store akvariet som ligger nesten rett ved marinaen. Her var det nok å se på både for stor og liten, og jeg er litt usikker på om jeg tør bade når jeg kommer til Stillehavet; haier og murener og jeg vet ikke hva….. for ikke å snakke om krokodiller, havslanger, pirajaer osv… Listen er lang på lite trivelige bekjentskaper under vann! Men, den tid den bekymring.

Etter vårt informative besøk på akvariet tok vi igjen sjansen på å gå på stranden – det er ikke så mange farlige vesener i Middelhavet – tror jeg! Her fikk alle voksne + Malene en omgang med massasje av en asiatisk jente. Det kjennes alltid behagelig å bli puslet med av noen i over 40 minutter, litt mer avslappet blir man også! Vår massøse fikk i hvert fall ettermiddagen fylt opp med arbeid!

Så dro Vigdis, Malene og Magnus på shoppingtur i byen, mens Bjørn, Svein Erik, Mia og jeg dro tilbake til båten. Vi hadde noen avslappende timer ombord, og det tror jeg de andre hadde også, på sin måte; Malene hadde i hvert fall en stor pose full med nye klær, Vigdis var sikkert fornøyd med at Malene var fornøyd, og Magnus tror jeg, var fornøyd med å få bli med "damene" på handletur! Så var det tid for middag og så en hyggelig stund i båten der vi så gjennom bilder fra det siste halve året, og oppdaterte oss på livet i Norge og hos fam. Austrheim, samt drakk litt god spansk rødvin (må innrømme at spansk rødvin er bedre enn sardinsk og gresk rødvin!!) Igjen var det en natt med full båt, det var vindstille og varmt, men etter at alle ble lagt i senger nærmest "turboene våre" ble det levelig nok, og en grei natt for alle. Fredag var det avskjed etter et alt for kort gjensyn. Dagene går så fort i godt selskap.

Igjen ble vi alene, og jeg gled ned i en slags dvale – litt fordi jeg nok hadde fått litt for lite søvn under våre tre netters overfart (jeg trives best med minst 8 timers søvn!), delvis fordi det blir hektisk med praktiske ting som må gjøres (vasking, rydding, re på senger, osv), men også den mentale påkjenningen å treffe alle våre gode venner og så skilles fra dem igjen. Jeg er nok ikke helt klar over hvor mye jeg savner venner og familie før jeg er midt oppe i det! Men samtidig er det snakk om en overgang, og etter hvert setter jeg også pris på det rolige livet vi lever alene, der jeg mer eller mindre kan bestemme rytmen selv. Kunsten blir å treffe andre mennesker som er ok å snakke med, slik at det sosiale livet også får et påfyll. Nok om det; Svein Erik har hatt en travel tid, han har løpt rundt fra den ene båtbutikken til den andre (grusomt liv?!) for å sjekke ut hvilket vareutvalg butikkene har. Han har gjort en avtale med et lokalt "vi fikser alt" - firma som skaffer oss 3 solcellepaneler, ett stk kombinert. slepe /vindgenerator og en fastmontert vindgenerator – her skal det bli ekstra strøm om bord!

Alt må sendes fra England, og det tar sin tid. Derfor blir vi liggende her i Barcelona en stund. Det er ingen krise, for her er det nok å forta seg. På lørdag, etter "dvaleperioden", og Svein Erik sin store "kjøpedag" av alt utstyr, foretar vi en ekspedisjon" jakten på det store supermarkedet"-dag. Etter ca ½ time finner vi frem, og får kjøpt både mat og god spansk vin. Ekspedisjonen tar på, så vi tar en rolig ettermiddag om bord. Søndag har vi hvilt ut, og er klar for nye eventyr. Vi har lært at metroen her i Barcelona er enkel, billig og veldig effektiv. Dermed er det bare å kaste seg på, og vi tok en hel dag rundt i gatene i Barcelona. Vi så på husfasader (de mest utspekulerte er selvsagt tegnet av Gaudi), parker, utstillinger, og tilslutt var vi så slitne at det eneste vi kunne se på var et ølglass!

Mandag var en arbeidsdag. Svein Erik tok ansvar for eksterne båtinnkjøp! (igjen), jeg tok interne båtrengjøringsoppdrag (igjen). Om ettermiddagen byttet vi roller, kapteinen ble i båten, jeg tok metroen til Spanias største handlesenter (slå den!). Her fikk jeg kjøpt på restesalg (sesongen er visstnok over – skjønn det den som vil) ny bikini ( mine innkjøpte bikinier fra i fjor "råtner på rot") samt nye sko og beige laken! Her er en praktisk detalj for alle som skal ut og seile: ikke ha med hvite laken, etter to svette netter og lett saltlag på kroppen får hvite laken en lett "brunfarge" som man ikke blir kvitt uten å klore dem i flere dager – veldig upraktisk.) Da er det enklere med laken som har en farge!

Som sagt tidligere så blir vi her i Barcelona i minst en uke til, mens vi venter på alle "strømsakene" våre. Adios amigos!

Avslutningsvis på dette reisebrevet vil vi takke alle som har sendt oss hilsener i gjesteboken vår. Det er veldig hyggelig, men vi har et lite ønske: det er litt komplisert for oss å lese private meldinger i gjesteboken fra en internett - kafe, så det vi ønsker er at dere enten sender en åpen melding, eller sender oss en privat mail på :jynge@frisurf.no.

På forhånd takk.

Truels: Riktig svar er: Pte. De la Castagna (bukten etter Ajaccio, og før Anse de Roccapina)!

Kanariøyene, Atlanteren, Karibia!
Desember 2004

Som nevnt tidligere forlot vi Gran Canaria 13. november. Da var vi fulltallig om bord med Ivar (Berits far), Truels (god gammel venn), "kapteinen og mannskapet". Siden antall mannskap var økt betraktelig hadde jeg nå fått nye oppgaver om bord. Mitt hovedansvar var å sørge for at alle fikk måltider om bord, dvs. proviantering og laging av lunch og middag! Truels er en erfaren seiler, og ble automatisk 1.dekksgutt. Ivar, som har mest erfaring fra motorbåter ble 2. dekksgutt og fokkeslask! Kapteinen var som vanlig – kaptein!

Vi tok en "myk" start på turen vår, 9 timers seilas over til Tenerife. Vinden var rolig de første to timene, men etter hvert som vi kom klar av Gran Canaria møtte vi den beryktede vinden som blåser mellom disse to øyene. I perioder blåste det stabilt over 20m/s (sterk kuling), og bølgene var der etter. Det ble en tøffere start for Ivar enn jeg tror han satte pris på, men han bet tennene sammen og holdt ut! Da vi ankom Los Christianos kastet vi anker og overnattet der uten å gå i land. Neste morgen seilte vi 5 timer videre til La Gomera, som var målet for denne turen. Underveis så vi noen små hvaler, en svømte kun noen meter fra båten – morsomt å se, første gang vi ser hval underveis! På La Gomera, San Sebastian, fikk vi en grei plass i marinaen. Så fulgte det vanlige ritualet med vask av båt osv. San Sebastian var et hyggelig sted, og vi ruslet rundt i gatene der i nesten tre dager. En av grunnene til at vi ble liggende der var bl.a. for å få papirene på vår nye forsikring i orden. Dagens forsikring i Gjensidige gjelder kun for Europa (inkl. Kanariøyene) så vi har jobbet siden begynnelsen av september med ny forsikring, noe som ikke var enkelt. Pantaenius var et klart alternativ, og vi fikk et tilbud derfra, men det ble voldsomt kostbart. Etter litt leting på internet fant vi en agent i Norge som hjalp oss med forsikring i England, det ble ca 50 % billigere! Synd det skal være så vanskelig og kostbart å få forsikring på langturseilaser! Nok om det – vi har i hvert fall forsikringen i orden nå.

En av de andre store aktivitetene som skjedde på La Gomera var at Truels (som har skjegg!) bestemte seg for å gjennomføre noe han hadde snakket om i sommer da han var på besøk, nemlig å klippe seg snau (bruke hårklipper på nivå 3, slik som Svein Erik har gjort det siste halve året)! Svein Erik bestemte seg for å anlegge skjegg på overfarten. Ivar (som både hadde litt for langt hår og ikke skjegg) bestemte seg også for å klippe seg kort og anlegge skjegg! Dermed var jeg ikke bare kokk, men selvlært frisør – det var litt av en seanse, tre kortklipte, gråsprengte karer, klare for den store seilasen!

Så tirsdag den 16. november bestemte vi oss for å starte den lange overfarten over Atlanteren. Problemet var bare det at da vi stod opp om morgenen kunne Ivar meddele at den fremre doen var tett! Velkommen til "de tette doers klubb"!!

Etter utallige forsøk på å pumpe, suge, stake osv, måtte vi innse at her måtte det mer drastiske tiltak til. Først demontere slangen som går fra do og ut – den går gjennom diverse skap og i uanede vinkler! Etter eks antall timer, og minst 3 liter svette kom kapteinen triumferende ut på dekk med slangen – den var fullstendig gjenvokst med et knallhardt kalkbelegg! Vi la den på brygga, spylte gjennom med vann, staket, slo slangen mot bryggekanten, og etter en times tid hadde vi klart å fjerne belegget. Så tok det en time før slangen var montert på plass igjen – egentlig hadde vi griseflaks som fikk problemet FØR vi dro av gårde, dette er ikke en jobb som er morsom å holde på med midt på det åpne, rullende havet! Imidlertid var mesteparten av dagen gått, ikke hadde vi fått forsikringspapirene heller, så vi besluttet å vente til neste dag med å reise!

Så den 17. november kom forsikringspapirene på mail og vi var klare for avreise.

Vi fylte opp vann- og dieseltanker og vinket farvel til La Gomera.

I løpet av den første dagen satte vi opp et vaktsystem for dag, - og nattevakter. Om dagen hadde "mannfolkene" 2 timers rullerende vakter, jeg hadde ingen vakter på dagen. Natten delte vi inn fra klokken 20.00 til 08.00 – i 3 timers vakter. Det førte til at alle fikk sin 3 timers vakt hver natt. Vi laget et skjema der vi rullerte alle vaktene slik at vi hver 4. natt fikk den såkalte "hundevakten", hos oss fra klokken 02-05. Det fungerte bra for alle sammen, vi fikk nok søvn, og de nettene vi trengte å være flere på dekk for å justere seilføringen så var det bare å kalle opp kapteinen, han stilte alltid opp!

De to-tre første døgnene gikk det strykende. Vi hadde god vind, og hadde lagt opp til et way-point på N20-W30, dvs ganske langt sørover mot Cape Verde øyene. Der var målet å treffe den stabile "tradewind" som alltid blåser fra øst mot vest i passe styrke!

Etter 3 dager forsvant den gode, stabile vinden, og resten av uken var det frustrerende lite vind. Vi motret totalt 46 timer denne uken, det er alt for frustrerende å ligge stille mens seilene slår mot vantene, og slites i stykker. I de periodene det var litt vind på dagtid satte vi opp genakeren, men den ble alltid tatt ned om natten for sikkerhets skyld. Den første uken så vi en seilbåt. Vi fikk også 2 flyvefisk om bord, den ene traff vinduet i salongen midt på natten med et brak – Truels som satt på vakt fikk seg en stor overraskelse da det smalt i vinduet, og der lå det en død flygefisk på dekk! Den andre store begivenheten den uken var at vi fisket 2 gullmakrell, en på en kilo, og en på 4 kilo (vi har vekt om bord så dette er fakta!!) Det ble både lunch og middag av disse. Stekt gullmakrell er bedre enn kokt var vår samstemmige konklusjon!

Uke 2 startet med ok vær, sol og stadig varmere klima. Dag 9 hadde vi turens hittil laveste fartsetappe, 108 nm. Dag 10 kunne vi lese av at vi hadde seilt omtrent halvparten av distansen frem til Barbados. Da ble det indrefilet, rødvin og ekstra kos om bord.

Generelt så for øvrig en vanlig dag ut slik:

Kl:08-10: Alle lager sin egen frokost, avhengig av behov og når man står opp!

Kl 11.55: Truels og Berit fører bestikk, skriver posisjon, fører denne inn på kartet og loggfører døgnets etappe i loggboken!

Kl 12.00: Tolv-øl, alle er samlet for hyggeøl i cocpit – et høydepunkt

Kl 13-13.30 Felles lunch

(Lørdag og søndag:

Kl 15: En ekstra øl eller et glass vin (hvis vær og vind tillot det, og det gjorde det hver gang!))

Kl 18.30-19.00: Middag med etterfølgende oppvask

Så ble det mørkt, og vi satte på generatoren for å etterfylle batteriene, samtidig som vi kunne sitte i salongen med lys på. (Klart koseligere enn å sitte med hver sin hodelykt, det blir det lite kos av!!)

Da var det tid for en liten kosestund igjen med et glass rødvin, oppsummering av dagens begivenhetsløse tilværelse (fort gjort!!!), samt dagens konkurranse: hvor langt seiler vi dette døgnet. Dagens vinner ble kåret neste dag når vi førte bestikk. Jeg kan allerede nå fortelle at Svein Erik vant konkurransen totalt sett. (Man har ikke mer gøy enn det man finner på underveis!) Av aktiviteter generelt var det lesing og lesing og lesing som var det mest aktuelle. Truels rigget seg opp med en strandstol på akterdekket, godt skjult under en solparasoll – der slapp han unna den verste solen - han påstod at han var "på standen". Etter hvert som temperaturen steg, fant vi ut at det også var greit med en" liten tur i sjøen", så da rigget vi til med saltvannsdusj på dekk – det var deilig avrivende!

SSB-radioen fungerte bra underveis, så vi sendte og mottok mail hver dag, koselig å sitte midt ute i Atlanteren og høre om snøen som faller i Oslo!

Når det gjelder vannforbruk hadde vi innført dusj hver onsdag, og "kattevask" med vaskekluter resten av dagene (i tillegg til korte ferskvannsdusjer etter "sjøbadene") . Etter nesten to uker var den første vanntanken tom,(dvs ca 400 liter av totalt 1000 l var oppbrukt.) Vi vasket opp i saltvann, men med ferskvann som varmt skyllevann, det fungerte veldig bra. Drikkevann hadde vi i egne kanner. Den siste uken hadde vi få restriksjoner på vannforbruket, men vi hadde plenty vann igjen når vi kom til Barbados.

Den 12. dagen hadde vi seilt langt nok sørover, og kunne legge kursen direkte vest mot Barbados. Da seilte vi inn i lavtrykket. Det ble grått og klamt, og det begynte å striregne. Ikke morsomt å sitte i cocpit, så vi trakk oss ned i salongen. Alle vinduer og de fleste luker måtte stenges, så det ble både varmt og klamt - omtrent slik følte vi oss mentalt også! Heldigvis varte det ikke mer enn to døgn, ellers hadde det nok vært tilløp til lett mytteri om bord!

Uke 2. sine "høydepunkter" var regnværet og en episode der vi skulle sette opp storseil uten hjelp av motoren og med en spridd genua! Vi fikk en "kuvending" dvs at båten snur seg helt rundt, vinden er så svak at vi ikke har styringsfart. I og for seg ikke et stort problem, men vi hadde fiskesnøre og slepegenerator ute – de hang etter båten! Når vi da snur omtrent 180 grader, så blir det et problem. Fiskesnøret fikk vi inn, men slepegeneratoren, dvs. tauet som går ut til slepepropellen, blir hektet fast i roret . Svein Erik må klatre ned stigen og dykke ned for å få løsnet tauet igjen, ikke moro i en båt som er i bevegelse, men det gikk bra – lærdom; ikke sette opp seil i dårlig vind uten back up av motor!

Uke 3 startet med gråvær og regn, når skal godværet og solen komme? Og når skal vi endelig treffe PASSATEN??

Vi fisker en ny gullmakrell på 6 kilo – det er en sværing, og vi klarer ikke å spise så mye av den, synd!

Vi fikk også følge med delfiner i to dager, det er alltid et koselig syn. Temperaturen stiger, nå er det over 30 grader i luften, og vanntemperaturen er over 25 grader. De siste dagene før vi ankommer Barbados har solen endelig bestemt seg for å titte frem igjen, og vi tror vi endelig opplever noe som kan kalles passat – vi har stabil medvind, og det blåser 6-8 m/s. Seilføringen er stor sett spridd genoa/genaker og fokk.

Så etter nøyaktig 3 uker ankommer vi Barbados klokken 08.00 om morgenen. Da har vi seilt med redusert seilføring de siste døgnene for å ankomme etter daggry. Da har vi seilt 2.700 nm mil, motret ca 80 timer, hatt ustabile vinder, regn og jobbet mye med ulik seilføring, men kan konkludere med at vi har hatt en enkel seilas over Atlanteren.

Vi seiler inn i Port St. Charles, på nordvestsiden av Barbados. Der er det både enklere å sjekke inn, og vi håper vi kan få en plass i den lille marinaen der. Alternativet er å ligge for anker i Carlisle Bay utenfor Bridgetown (hovedstaden), men det er både upraktisk og bråkete (diskotek som spiller høy musikk hele natten!). Når vi sjekker inn viser det seg at det er vanskelig å finne en ledig plass. Truels er godt kjent på Barbados etter å ha jobbet der tidligere, og har mange kontakter. Det viser seg at samboeren til en av hans gode venninner var tidligere sjef for Port St. Charles marina, og da vi nevner hans navn, samt navnene på andre gode venner viser det seg at det allikevel kan finnes en mulighet hvis vi er villige til å flytte på oss ved behov, samt betale 500 kr døgnet! Det sier vi ja til!! Marinaen er liten, det vil si det er plass til 6 båter der, men de båtene kan være opp til 200 fot – altså mega - yachts! Vi så ut som en lekebåt blant de andre båtene, men hva gjør vel det, vi har vann, strøm og ligger landfaste, god følelse etter tre uker underveis. Jørgen; vi kan fortelle at vi lå sammen med "Unplugged", seilbåten til Eric Clapton. Flott båt, fullt med mannskap, manageren kom om bord mens vi var der, de skulle hente "sjefen" på Grenada for julefeiring!!

Så leide vi bil og kruste rundt på øya. Svein Erik og jeg var sammen med Truels (og Ellen) på Barbados for fire år siden for å feire Ruth (venninne av Truels) sin 50 års dag. Dermed hadde vi allerede truffet en god del av vennene til Truels. Nå traff vi dem igjen. Blant annet ble vi invitert på julefest hos Maureen (annen god venninne av Truels), en samling med ca 40 gjester. Veldig hyggelig, og Maureen hadde et ekte juletre som er det mest perfekte tre jeg noen gang har sett – som snytt ut av en Walt Disney – film! Ivar hadde ikke vært på Barbados tidligere så for ham var det en ny opplevelse. Vi andre frisket opp gamle tomter (tross alt er ikke øya så stor!) Vi badet, spiste og koste oss i en uke før Truels og Ivar reiste hjem til Norge for å rekke juleforberedelsene. Vi var veldig glade for at vi fikk med oss Ivar og Truels på overfarten, for oss var det en god hjelp, og godt selskap om bord.

Dagen etter at mannskapet reiste dro vi videre til Martinique. Det er ca 100 nm, så vi legger opp til vår første nattseilas alene igjen. Det gikk greit, men du verden, man blir bortskjemt av å være flere!

Vi ankrer opp i Le Marin, sør på Martinique. Her er det stappfullt av båter, men vi ser få norske flagg. Grunnen til at vi reiser hit er at vi har vært her før, vi chartret båt herfra for 4 år siden, og det er en god havn. Målet er å bunkre opp fransk vin til fornuftige priser, samt en del fransk mat. Karibia er usedvanlig kostbart område å seile i, alt er likt eller høyere enn norske priser med få unntak, bl.a. Martinique som er en fransk "kommune" og holder franske priser.

Etter diverse turer med jolla til og fra butikkene har vi fått fylt opp såpass mye at kapteinen begynner å bekymre seg for vekten – da er det slutt! I tillegg fikk vi kjøpt nye TV. Underveis over Atlanteren fikk vi en "aggressiv" bølge som forsvant ned i luken i salongen og bredte seg rundt TV og dvd-spilleren. Heldigvis satt Truels slik til at han tok i mot mesteparten av bølgen, men allikevel ble det vått nede! (tenk på hvor våt Truels ble!!) Vi antar at det er derfor TV`en sluttet å virke, enten det eller så er den for gammel! På Barbados har de amerikansk system, så Martinique var det eneste stedet vi kunne ha håp om å finne en med europeisk system. Det fant vi etter å ha vandret på måfå i gatene en stund, 1.300 kroner, og vips, en ny TV! Det høres kanskje litt patetisk ut å være opptatt av TV når man seiler rundt på øyer med hvite strender, palmer, havbrus og kokosnøtter, men slik er det bare!! Når vi sitter der i stummende mørke om kvelden så er alternativet er å ta jolla inn til en liten bar, hvis det finnes, spille kort eller prate (det skjer ikke så mye hver dag!!) - da er det greit å innimellom kunne sette seg ned og se en god dvd-film på TV!

Etter tre dager på Martinique kaster vi loss og seiler ned til St. Lucia, og Rodney Bay. Det er her ARC-båtene ankommer etter sin overfart. De ligger inne i marinaen, vi legger oss for anker ute i bukten. Svein Erik reiser inn for å klarere oss inn og ut igjen, samt kjøpe fersk brød. Det er eneste opplevelse vi har av Rodney Bay bortsett fra bading. Neste morgen drar vi videre til Soufriere, eller rettere sagt litt lenger sør, The Pitons. Her var vi for 4 år siden, og spiste middag på Cafe Bang, eid av en eksentrisk engelsk lord. Nå ville vi oppsøke stedet igjen, og det gjorde vi. Riktignok droppet vi middag der, men vi dro inn for å ta en kveldsdrink i 21-tiden. Da var det to bordsetninger der som var i ferd med å bryte opp etter middag, og vi var de eneste gjestene der – lorden var gått tidlig til sengs denne dagen ifølge servitøren! Et lite antiklimaks, men vi koste oss med et glass rødvin og en rom - punch mens vi mimret over gamle minner fra forrige gang vi var der!

Neste morgen hastet vi videre, målet var å komme til Bequia før jul. Nå var det lille, lille julaften! Etter 9 timers seilas med varierende vind og en skikkelig squall som vi seilte rett inn i (kraftig regnbyge med kraftig vindøkning – vår første!) seilte vi inn i Admiralty Bay.

Plutselig så vi masse norsk flagg på båtene for første gang! Vi fikk ankret opp og spist middag før vi gikk til sengs. Neste morgen sjekket Svein Erik oss inn, og jeg tok en "julevask" i båten. Så var det julepynting – i år ekstremt enkelt, en juleløper på bordet, og Malene sin selvlagde julenisse som vi fikk i presang i fjor – det var det!

Så var det selve julaften. Vi spiste en god frokost, tok jolla inn til land, gikk en liten runde for å bese byen, så en liten øl klokken 12, mens vi ventet på å ta en drosje opp til norske Mariann klokken 13.00. Der møtte vi minst 100-150 andre skandinaviske seilere. Dette er en tradisjon som har pågått i mange år, og er nok hovedgrunnen til at så mange norske båter samles her til jul. Man tar med seg en flaske rødvin, denne blir "omdannet" til gløgg, og det blir servert pepperkaker! En fin og hyggelig tradisjon som for oss gav en mulighet til å treffe andre skandinaviske seilere. Klokken 15 var seansen over, og vi spaserte sakte ned til båten igjen. Vel tilbake inntok vi en liten lunch med sild, øl, og en akevitt. Så bar det inn til stranden for grillfest. Noen norske seilere hadde tatt initiativ til å arrangere grillparty for de samme skandinaviske seilerne, og vi var ca 100 stk som deltok. Maten ble ordnet av lokale krefter, og man betalte en sum hver seg for dette. Stoler, drikke og parafinlamper måtte vi ta med selv.

Det ble en stemningsfull kveld. Stup mørkt, parafinlamper overalt, masse hyggelige mennesker. Vi hadde tidligere på dagen bl.a. truffet Bjørn, vår aleneseilende stavangervenn fra Gran Canaria, overraskende og morsomt! Det ble en julaften vi kommer til å huske (tror jeg – ikke alle detaljer er like klare fra timene etter midnatt!). Men som vår venn Bjørn sier; "det er lov å skeie ut innimellom" – og vi var ikke alene om det. Det var usedvanlig stille rundt i alle båtene 1. juledag!

Første juledag våknet vi etter hvert og den største utfordringen da var å velge hvilken bikini jeg skulle ta på meg! Så var det å velte seg ut i vannet og ta en svømmetur rundt båten. Deretter dro Svein Erik inn for å kjøpe ferskt brød før han veltet seg tilbake i sengen for en liten formiddagshvil. I 2-tiden hadde vi en 1.juledagsfrokost før vi benket oss ned i sofaen for å åpen julegavene vi fikk overbrakt av Berits mor og far på Kanariøyene. Vi hadde bevisst ventet med å åpen dem for å kunne kose oss i ro og fred!

Både Tom og Tiger`n, dvd`ene, cd`ene, bøkene og resten av gavene var perfekte! Vi koste oss med å lese, lytte til musikk og slappe av hele ettermiddagen før vi spiste et lett måltid og så på dvd – topp dag!

2.juledag var vi litt mer aktive. Det tok litt kortere tid å finne ut hvilken av bikiniene som fortjente en badetur, og Svein Erik fikk kjøpt både ferskt brød, appelsiner og mango!

Etter en ny, næringsrik frokost veltet jeg meg på dekk med en bok, og Svein Erik fant ut at han ville ta seg en tur på land. På vei innover dro han innom Bjørn, og drakk kaffe. Mens han var der dro klokken seg over 12, og det var tid for en 12-øl. Den ble inntatt i vår båt, og i to -tiden ble det en lunch om bord før Bjørn og Svein Erik endelig fant ut at de skulle ta en tur på land. Jeg ble igjen i båten for å starte på dette reisebrevet!

Vi blir her i Bequia noen dager til. Så drar vi høyst sannsynlig til øya Mustique for å feire nyttår. Deretter blir det å seile sørover langs alle øyene inntil vi kommer til Trinidad. Der skal vi prøve å få båten opp på land – det trengs! Men mer om det i neste reisebrev som kommer over nyttår!

Fortsatt god jul, og godt nytt år fra kapteinen og mannskapet!

Stemningsrapport fra Atlanteren
Desember 2004

Sitter her på nattevakt, klokken er 02.30 og i dag er det min tur til å ha den såkalte hundevakten (her i båten er den mellom klokken 02-05). Det er mørkt ute, stjerneklart, men månen er ikke kommet opp ennå. Det er ingen båter å se. Det er ca 35 timer til vi kommer frem til vårt siste way-point som er på nordspissen av Barbados. Da har vi seilt i 21 dager fra vi forlot La Gomera. Fra way-point er det ca 1 time sørover ned til Port St. Charles hvor vi skal sjekke inn.

Tiden går sine vante gang, det skjer ikke all verden på en slik overfart. Kort oppsummert kan vi konkludere med at vinden har vært klart mer ustabil enn vi hadde forventet. Passaten har nok ikke satt seg skikkelig. Vi har hatt alt fra slak kryss, stabil bidevind og variabel medvind! Det har ført til at vi har fått rikelig anledning til å eksprimentere med seilføringen, storseil og genoa har vært hovedseilene i de periodene vi har hatt bidevind (vind inn fra siden). I medvindseilas har vi prøvd alt fra spridd genoa og fokk, genaker og genoa, ren genaker, og akkurat nå seiler vi med spridd genoa og fokk samt mesanseil. Mesanen hjelper en del på å stabilisere båten slik at den ikke ruller fullt så ille i bølgene.

Av små og litt større begivenheter ombord kan jeg nevne at vi har hatt

1 1/2 døgn med øs pøs regnvær - førte til at vi tilbrakte mye tid nede i båten med lukene igjen, det var en varm og klam opplevelse. På toppen av dette tettet dreneringshullene seg i cocpit slik at den fungerte som et lite badebasseng en kort periode! To "mann" ble satt til å øse, mens kapteinen fikk gravd frem og fjernet "proppen" av hår og skitt som hadde festet seg i røret - da ble alt så meget bedre.

Vi fikk enda en gullmakrell på kroken, denne gangen veide den over 6 kg. Det var en stri tørn for Svein Erik å få halt den inn og ombord, men det gikk - stekt fisk til middag!

"Dyrelivet" forøvrig har vært beskjedent, vi ser stadigvis enslige måker som svever elegant over bølgene på jakt etter fisk, eller svermer av flyvefisk som suser over bølgene. Noen ganger greier en uheldig stakkar å lande på dekk. En gang Truels satt på nattevakt inne i salongen skvatt han noe skikkelig, det smalt i vinduet av en flyvefisk som fikk en brå død i møtet med den harde vindusflaten!! Ellers har vi sett delfiner et par ganger, det er alltid koselig. På seilturen fra Gran Canaria til Teneriffe så vi forøvrig noen relativt små hvaler som svømte forbi, det er den eneste gangen vi har sett hval på turen (så langt).

Etter perioden med regnvær har vi hatt pent og varmt vær igjen. Truels er ingen solbader, og har tilbrakt mange timer bak på akterdekk, sittende i en liten strandstol under en parasoll - vi har spøkt og kalt det at han er på "standen"! For å spare litt på vannet, og samtidig kjøle oss ned har vi brukt bøtte eller saltvannsslange på fordekket til å "bade" med, og så har vi bevilget oss en kort ferskvannsdusj etterpå - deilig!

Dette er en kort stemningsrapport fra N 13.41 W 56.47.
God natt!

Halvveis over Atlanteren
Nov 2004

Her er en liten statusrapport fra Fruen fra havet, litt over halvveis over Atlanteren. Sitter i båten og sender dette korte reisebrevet til vår webmaster, Grethe over kortbølgeradioen vår. Verden har kommet videre, men ikke så langt at vi kan legge ved bilder. Det kommer senere når vi igjen har tilgang på internettkafe! Vi forlot Puerto Rico en lørdag morgen og fikk en meget frisk seilas over til Teneriffe. Der overnattet vi en natt for anker utenfor Los Cristianos, men gadd ikke å ta ned jolla og påhengsmotoren, så noen landkjenning ble det ikke! Neste morgen satte vi kursen mot La Gomera, og etter fire timer seilte vi inn i La Gomeras eneste havn, San Sebastian. San Sebastian var en hyggelig liten by, en stor kontrast fra de turistifiserte Puerto Rico etc. Vi ble der i 3 dager, bl.a for å vente på forsikringspapirer. Den dagen vi planla å reise, våknet vi til en tett do - nå er vi også medlem av " tette doers evige forbannelse". Etter nitide undersøkelser ble konklusjonen at hele røret var potte tett av et knallhardt kalk-lag. Dermed måtte røret demonteres og renses. For å få det til måtte diverse skap og skott tømmes, men utpå ettermiddagen var alt montert på plass igjen - og doen virket! Sånn sett var det godt at det skjedde før vi dro, ikke morsomt å gjøre slike jobber underveis, eller være avhengig av den andre doen vår.

Så den 17. november var det tid for å reise. Vanntanker og dieseltanker var fulle, proviant var innkjøpt og vi var klare for vår lengste tur så langt.

Vi hadde lagt opp et way-point til N20-W30, dvs at vi seilte ganske mye sørover, men samtidig litt vestover. Målet var å finne pasaten nede ved 20 grader. De to første dagene hadde vi frisk vind, friske bølger og gode døgnetapper. Vi gjorde over 6 knop i gjennomsnitt, og dag to gjorde vi 165 nm på et døgn. Totalt skal vi seile ca 2650nm frem til Barbados. Så dabbet vinden sakte av, og resten av uken var en frustrerende uke. Vi kjørte motor når vi kom ned i underkant av 2-2,5 knop, det er så slitsomt å ligge å drive med seil som blafrer og slår. En fordel var at sjøen roet seg ned så det var greit å være ombord. På dag ni hadde vi turens desidert laveste "fartsetappe"så langt, 108nm på et døgn! Da var vi i tillegg kommet så langt sør at vi skulle ha funnet pasatvinden for lenge siden - når skal den komme? Vi var lite lystne på å kjøre motor for mye, dumt å tømme oss for diesel alt for tidlig. Så endelig, da vi kunne lese av at vi hadde seilt 1.350nm, dvs ca halvveis kom vinden, riktig nok fra siden, bidevind, men kraftig nok til å fart i båten igjen - nå har vi nok truffet pasaten!

Rutinene ombord har falt på plass. Jeg er kokke ombord og lager lunch og middag hver dag. Dermed slipper jeg unna dagvaktene som er delt inn i to timers rullerende økter. Om natten har vi delt inn vaktene i 3 timers økter slik at alle får hver sin vakt. Vi rullerer på disse vaktene også slik at alle får sin andel av "hundevaktene", hos oss er det mellom kl 02-05.

Det blir mørkt i 19-tiden om kvelden, og da passer vi på å kjøre generatoren en stund for å få elektrisk lys, og vi kan sette oss inne i salongen for en hyggestund der vi oppsummerer dagen, og går gjennom dagens begivenheter; så en flyvefisk, leste en god bok, så en fugl, strammet inn på storseilet osv!!!!( en dag så vi også en seilbåt i horisonten, en tysker på vei til St. Lucia fortalte de over vhf)

En av de store begivenhetene så langt er at vi har fisket - og fått fisk. Vi fikk først en liten, ca 1 kg, gullmakrell, passe til lunch. Så kastet vi ut snøret igjen og etter kort stund satt det en 4 kg gullmakrell på kroken. Det var spennende å se om vi fikk den ombord, og det gikk greit selv om vi nok skal pusse litt på teknikken neste gang! Vi hadde lest at det lønte seg å bedøve fisken med litt alkohol i gjellene, så det gjorde vi. Fungerte supert, fisken ble helt rolig, og det ble minimalt med blodsøl når vi bløgget den! Dermed ble det stekt gullmakrell til lunch, og kokt gullmakrell til middag - god fisk, kanskje aller best stekt!

Da vi passerte halvveis ( i distanse, ikke i antall dager) markerte vi dette med indrefilet og rødvin - alltid godt å ha en begivenhet og grunn for å feire med litt ekstra!

Nå er det varmt, det er over 27 grader i vannet, 27 grader i luften om natten, og på dagen er det 30-35 grader - merkes at vi beveger oss sør og vestover.

Nei nå avslutter jeg denne lille rapporten fra oss her i Atlanteren. Vi har det bra, og regner med å være fremme i god tid før jul!

Kanariøyene
Oktober-november 2004

Mens vi venter…..

Etter at Grethe og Arnt Ove reiste hjem til Norge hadde vi en uke med småjobbing om bord. En av de større ”begivenhetene” var at vår gamle vaskemaskinen brøt sammen, og det gjorde nesten mannskapet også – et liv uten vaskemaskin, utenkelig! Dermed måtte kapteinen gjøre en kraftinnsats, og fant tilslutt en båtbutikk som kunne skaffe en vaskemaskin som passet inn i vår båt. Riktignok kostet den skjorta, men hva gjør man ikke for å få et fornøyd mannskap!Så etter en uke alene i Puerto Rico ankom Berits mor og far, Bitten og Ivar. De hadde reist på cruise med Hurtigruta fra Oslo og ned til Gran Canaria! 14 dager med opplevelser, inkludert flere stopp underveis; Paris, konjakkbesøk hos Braastad, Madeira osv. De var i tillegg fullstappet med post, snus, bøker og julegaver! Nå var de klare for 3 uker på hotell og så en uke om bord hos oss i båten. Dermed ble det en periode med en blanding av ren avslapping langs bassengkanten, utflukter rundt på øya, turer til Las Palmas og litt praktisk jobbing. Bitten ble bl.a. plassert ved symaskinen for å sy nye ”vindturboer”. Den opprinnelige, sveitsiske vindfangeren vi kjøpte i Gibraltar i fjor tålte ikke solen, og rett og slett smuldret opp! Det er godt å ha en flink og snill mor! Innimellom dette fikk vi også feiret Bitten og Ivars 42 års bryllupsdag, med god middag på by`n og champagne!Av praktiske ting har vi blant annet fått kjøpt skikkelig fiskeutstyr. Kraftig fiskestang, 1000 meter spesialline, diverse fortommer og fiskekroker til tunfisk og gullmakrell. Ingen av oss er spesielt drevne med fiskestang, men vi lærer vel etter hvert, så nå blir det en utrygg tilværelse for fisken i Atlanterhavet (håper vi!). Men vi har innsett at det kanskje er litt vel optimistisk å satse på fersk fisk til middag hver dag, så sjefskokka måtte sette seg ned å lage lange lister med ”nødproviant”. Det krever litt planlegging å tenke ut middager som er enkle å spise og ikke minst enkle og raske å lage. Det er ikke så veldig gøy å måtte stå i timevis i byssa for å lage mat hvis det er mye bølger og urolig sjø. Den første innkjøpsrunden er gjennomført, den med drikkevarer og hermetikk, og det er utrolig hvor mange steder rundt i båten hvor det nå er stuet vekk hermetikkbokser! Neste runde, den med ferskvarer gjenstår til like før avreise – da blir utfordringen enda større når det gjelder å finne stueplass til alt sammen. Allerede nå har vi følelsen av at båten ligger dypt nok i vannet!Ellers har vi fått sett ganske mye av Gran Canaria. Det er en fascinerende øy, og med en gang man kommer vekk fra turistmaskinene finner man små landsbyer spredt mellom fjellene og kontrastfull natur. Det ene øyeblikket kjører man gjennom nakne fjellsider uten vegetasjon, for så å kjøre inn i vakker furuskog eller mellom frodige bananplantasjer!Her i Puerto Rico er det nesten som å være i Norge, det er norske restauranter, norske menyer, norske aviser og norske turister overalt, det er fort gjort å glemme at vi tross alt er i et fremmed land!Ukene har gått fort, og nå har mor og far flyttet inn i båten og Truels, vårt 4. mannskap om bord ankom på fredag, så nå er vi fulltallige. Berits mor reiser hjem til Norge onsdag den 10. november. Det har vært veldig koselig å ha besøk så lenge. Da blir det ikke så hardt ”press” på å gjøre mest mulig på kort tid. Det blir jo en stund til vi sees igjen, så det var bra at de kom ned for å besøke oss.Truels, Berits far Ivar, Svein Erik og jeg blir liggende her i Puerto Rico et par dager etter mors avreise for å ordne med proviantering og gjennomgang av de siste forberedelsene før vi forlater Gran Canaria. Planen er å seile videre vestover til La Gomera. Der blir vi noen dager før vi legger ut på den lange overfarten til Barbados. Det er ca 2800 nm, og vi regner med å bruke 20-24 dager på turen, hvis vær og vind er på vår side.Vi har nå vært over 6 uker her på Gran Canaria, tiden har gått fort, men nå ser vi frem til å reise, oppleve nye steder, være underveis. Nytt reisebrev kommer i desember etter en forhåpentligvis fartsfull, men fredfull overfart!