Fruen fra havet

"Sommerferie" på Tahiti og Moorea!
Juli og august
Reisebrev nr 06-05

Å kalle dette et reisebrev er kanskje overdrevet, siden de eneste reisene vi har foretatt i juli er mellom Tahiti og Moorea, ca 20 nm avstand mellom øyene!

Vi har, som skrevet i forrige reisebrev, hatt to feriebesøk fra Norge. Først var det kona til Jon, Tone som kom på besøk. Etter å ha tilbrakt en liten uke i Papeete med å fikse ferdig båten, dro vi litt sørover på øya, ned til marina Taina. Her lå vi for anker utenfor marinaen og hovedgrunnen til at vi dro dit var for å gjøre mat- og vin innkjøp på Carrefour. Det var "handlevognavstand" fra det store handlesenteret Carrefour og til brygga – veldig praktisk når det er snakk om supplering av diverse fludium! I tillegg var det mulig å bade her, og ta en liten snorkletur på revet utenfor. Jon og Tone inviterte oss en kveld på middag på restauranten på marinaen, et skikkelig fransk gourmetmåltid, vi lever lenge på det.

Etter nødvendig proviantering dro vi over til Moorea, en liten øy som ligger ca 3 timer unna, en øy vi skulle bli ganske godt kjent med etter hvert! På Moorea er det to bukter nord på øya med gode ankringsforhold, og utenfor begge buktene er det fine ankringsplasser rett på innsiden av revet. Vi dro først til bukten lengst vest, Baie de Opunohu. Den er omringet av høye fjelltopper, flott natur og mer eller mindre øde på land. Her lå vi et par dager, vi gikk bl.a. en tur opp til Belvedere, et utsiktspunkt ca 5 km unna stranden og opp i fjellet – relativt langt for oss som er mest vant til å gå frem og tilbake på dekk – det ble rene overdosen, vi ble kjent med en del uvante muskler dagen etter!

Ulempen ved å ligge inne i bukten var at solen forsvant ned bak fjellene veldig tidlig, og dukket opp alt for sent på morgenen – det var kaldt, under 20 grader om natten, og det liker vi jo ikke! Dermed ble det til at vi dro ut på revet og koste oss, solen kom tidlig opp og gikk ned i havet, akkurat som det skal være. Jon og Tone tok noen turer på land og studerte floraen – begge to er veldig interessert i planter, og det er alltid lærerikt å gå på tur med dem.

Etter noen dager dro vi videre til Cooks Bay, (Cook lå visstnok der en natt, men ankret opp for en lengre periode i Opunohu bay, der vi allerede hadde vært, men navnet ble hengende ved den første bukten han var i). Her lå vi på samme måte, noen netter inne i bukten, så noen dager ute på revet. Det ble noen små turer på land, snorkleturer på revet, soling og spising – skikkelig feriefølelse! Men tiden går fort når man har det hyggelig, og snart var tiden inne for å reise tilbake til Tahiti for å slippe av Jon og Tone. De skulle ta fly videre til New Zealand, Australia og Singapore før de dro hjem til Norge.

Plutselig var vi alene – det er nesten 4 mnd siden sist. Ganske merkelig følelse, uvant tomt, men vi hadde en del oppgaver vi kunne henge fingrene i så vi kom greit inn i "tosomheten" igjen. Vi ble liggende sør for Papeete, ved marina Taina, som tidligere, og vi tok Le Truck inn til byen noen ganger for å gjøre noen innkjøp. Truckene var lastebiler som var bygget om til busser, med en stor "trekasse" bak styrhuset der vi passasjerer satt på trebenker, veldig enkelt, men bussene gikk bestandig og kostet nesten ingen ting.

Ellers er det meste dyrt i fransk Polynesia, matvarene har minst norske priser, det samme gjelder vin og øl. Det eneste som er rimelig er ferske baguetter og lokalproduserte grønnsaker.

Vi lå for anker i nærheten av en annen norsk seilbåt, Cintra, med Liv og Knut om bord, et hyggelig ektepar i 60-årene. Vi hadde en trivelig kveld sammen, og vi hjalp dem også med å få sendt med en nødvendig postpakke fra Norge – Truels og Ellen fungerte som postbud.

Vi traff også Blåtur en formiddag inne i Papeete, det var like før Tom skulle reise hjem til Norge for et lengre opphold, og vi fikk en liten prat før han dro.

Nye feriegjester

Så etter 10 dager var det duket for nye feriegjester – båten var nyvasket og polert og sengene var ferdig oppredd!

I 3-tiden om morgenen tok vi jolla inn til land og stod klare for å ta imot våre nye gjester – Truels, Ellen, sønnen Thomas og kameraten Christian. De hadde fløyet fra Norge til Los Angeles hvor de allerede hadde hatt fire dager ferie. Ut av drosjen "veltet" det ut to "lange slamper" av noen ungdommer, både Christian og Thomas nærmer seg et "par meter kropp", veldig praktisk når en av hovedinteressene er basketball, men ganske upraktisk i en båt – det ble nok en del "hodeskalling" de første dagene, før dørhøyder og luker var innlært!

Det var så morsomt å se dem igjen, et år siden sist vi hadde sett Ellen og Thomas, og et halvt år siden vi hadde sagt "hade" til Truels på Barbados.

Resten av den natten, (eller morgenen) ble det lite søvn og mye prating. De hadde også med seg en etterlengtet dynamo til generatoren – så kapteinen hadde den siste uken kjempet med samvittighetsproblemer når han skulle avgjøre hva han så mest frem til å se, gjestene eller dynamoen-.

Utover dagen tok vi Le Truck inn til Papeete for å se om det var noe "action" der – det var den 14. juli, den franske nasjonaldagen – byen var omtrent død, men vi fant (litt for sent) plassen der byen var samlet for å høre taler og spille musikk. Det var på tampen av feiringen, så vi var innom, men dro ganske snart videre for å spise lunch, og så returnere til båten.

Neste morgen var det hamstringstur til Carrefour for noen middager og litt vin før vi dagen derpå igjen satte kursen mot Moorea. Det var en tur uten veldig mye vind, og det ble en motretur med gammel sjø, noe som gjorde at båten rullet mye. Vi prøvde å sette storseil, og Truels ble gitt oppgaven med å heise det. Han tok i det han kunne, men på slutten måtte han gi opp – det var før vi var klar over at det siste revet fortsatt var i, ikke rart det var tungt å heise det! På grunn av sine anstrengelser klarte Truels å påføre seg en kink i ryggen, noe som skulle plage ham en del resten av ferien. Christian synes nok at Moorea lå veldig langt unna – han ble blekere og blekere om nebbet, og vi har sjelden sett noen som har tødd så klart opp når vi rundet inn bak revet i Cooks Bay! Vi ankret opp innerst i Cooks Bay, og neste morgen tok vi fatt på turen opp til Belvedere igjen. Denne gangen gikk vi fra Cooks Bay, og turen ble et par km lengre enn sist – et slit! Vi hadde tatt med oss alt for lite vann, det var helg og alt var stengt. Ikke er det mulig å drikke vann fra springen på Moorea heller, så øltørsten var usedvanlig sterk da vi endelig kom tilbake til Cooks Bay. Truels strenet inn på en liten restaurant som for oss så veldig stengt ut, men han sjarmerte damen i restauranten så mye at hun åpnet bare for oss! Sjelden har en øl smakt så godt! Etter en god salat og et par øl til var vi så gode som nye igjen, og klar for en svømmetur og siesta om bord i båten!

I de neste dagene gjorde vi stort sett det samme som når vi hadde Jon og Tone om bord. Vi seilte fra Cooks Bay ut til revet utenfor Opunohu Bay. Der ankret vi opp og snorklet og badet. En formiddag dro Svein Erik, Thomas og Christian av gårde et relativt langt stykke vestover langs revet for å snorkle på et spesielt sted der man kan se rokker og hai. De ankom samtidig med en turistbåt der turistene hoppet ut i vannet og matet rokkene. De stimlet rundt dem og spiste av hendene deres. Verken Svein Erik eller "gutta" synes det var noen stor stas å få rokker "klistret" rundt kroppen, så de trakk seg litt unna og studerte i stedet haiene som svømte litt dypere i vannet!

En kveld tok vi jolla inn til et lite hotell for å se en danseoppvisning, med tradisjonell polynesisk dans. Etter oppvisningen, som var flott å se på, ble vi turister bydd opp til dans. Både Ellen og jeg måtte i ilden – jeg kan garantere at det er ingen estetisk nytelse å se stive nordmenn (kvinner) prøve seg på polynesisk hoftevrikk! Jeg la forresten merke til at Christian og Thomas gled ned i stolene sine og prøvde så godt de kunne og gjøre seg usynlige, og Truels fikk det plutselig brå- travelt med å sjekke om det var ledige bord for middag – feiginger!!

Det er hyggelig å ha besøk, det blir masse liv og røre. Hver morgen var det "smørebu" i cocpit, med lange og vitenskaplig diskusjoner om hvilken faktor på solkremen som skulle smøres på de lett stekte delene av kroppen. Så var det tid for et opphold på dekk for å få en lekker brunfarge man kan være stolt av når man kommer hjem til Norge igjen.

Deretter var det treningstime.

Hver formiddag trente Thomas og Christian på dekk. Det var armhevinger, leggtrening og spensthopping så det drønnet i hele båten – så var det avkjølende bading før det var på tide med en stor dose karbohydrater (les en stabel med brødskiver med sjokoladepålegg)!

Ettermiddagene var gjerne brukt til ekspedisjoner på land, særlig Truels hadde behov for å røre på seg, det har han alltid, men nå var det ekstra viktig å holde ryggen i bevegelse.

Så de siste dagene av ferien dro vi tilbake til Tahiti igjen. Jeg hadde greid å få betennelse i noen sår på hendene og den ene armen. I tillegg hadde jeg fått en kraftig betennelse på helen på den ene foten. Foten og leggen hovnet opp og det begynte å bli veldig vondt å gå. Dermed var det på tide med et doktorbesøk. Legen var en franskmann med flagrende og blomstrete skjorte hengende utenpå buksene, og løp omkring barbeint! Han kunne ikke særlig mange engelske ord – omtrent like få som vi kan på fransk! Han så på sårene mine og sa; "terrible, terrible, very bad, no good". Så lo han godt med en stor og åpen munn – både Svein Erik og jeg begynte å lure litt på hva slags lege vi var kommet til…..

Deretter begynte han med klare håndbevegelser og kroppsbevegelser å forklare at jeg trengte antibiotika- sprøyte i baken, en vaksine i armen og at jeg måtte spise 6 antibiotika- piller hver dag i 6 dager! I tillegg måtte jeg komme tilbake de påfølgende neste dagene for å få nye antibiotikasprøyter i baken! Årsaken til problemene mente han var at jeg hadde fått en smitte fra insekt/moskito som førte til betennelsen. Så hadde jeg tatt på gnagsåret bak på helen og overført smitten dit – veldig dumt!

Jeg følte meg litt slapp etter doktoreringen, og det var deilig å ha feriegjester som ordner med alt fra matlaging, vinopptrekking til oppvask!

Siste dagen før avskjedens time leide Truels og Ellen en bil med plass til oss alle seks, og så dro vi på biltur rundt øya. Gøy å få se øya fra landsiden, det var ingen store attraksjoner, men et visst inntrykk får man av øyas vegetasjon og befolkning, og vi fikk en hyggelig lunch og kjøretur!

Så klokken 01 var det igjen tid for en nattlig ekspedisjon inn til land med bagasje og feriegjester – snufs, snufs og farvel for denne gang!

Alene igjen

Jeg var ikke blitt så veldig bra ennå, så vi bestemte oss for å bli på Tahiti en stund til. Magen var ikke helt god på grunn av hestekuren med antibiotika. Armen der jeg hadde fått vaksine (som viste seg å være en helt alminnelig stivkrampesprøyte, helt unødvendig siden jeg allerede har den), ble stiv og øm, og nesten ubrukelig i flere dager! Svein Erik ble midlertidig omskolert til doktor/sykepleier, og renset sår og skiftet bandasjer hver morgen og kveld. Så dagen etter at antibiotika-pillekuren var over våknet jeg med rødt utslett over hele kroppen – hva har jeg gjort galt??

Igjen tok vi turen til doktoren (eller fastlegen som han nå ble kalt!). Han så på kroppen min, så tittet han på Svein Erik før han gikk bort til sin digre søplebøtte, pekte på meg og så pekte han ned i bøtta mens han lo voldsomt– det er lege å ha det! Heldigvis var ikke Svein Erik enig i at jeg var moden for skraping ennå, så dermed måtte legen sette seg ned og skrive ut en ny resept med utallige kremer og piller – antagelig til stor glede og fortjeneste for apoteket som lå vegg i vegg!

Nå begynte heldigvis ting å rette på seg. Etter et par dager var utslettet borte, de fleste sårene begynte å gro med unntak av helen – den tok lang tid. Det er kjedelig å være dårlig, ikke kunne jeg bade, og ikke kunne jeg gå på turer.

Bare for å få en forandring, og for å få følelsen av å komme i gang med seilingen igjen så bestemte vi oss for å dra over til Moorea igjen. Svein Erik hadde vurdert lenge å ta en tatovering her i Polynesia, tatoveringens "vugge". På Moorea var det visstnok noen gode tatovører i følge Lonely Planet. Som sagt så gjort. Svein Erik fant Purotu tatto og fikk bestilt time. Dagen etter troppet vi opp sammen med tre norske nyervervede venner fra den norske båten La Familia. De vurderte også å tatovere seg, og ville bli med for å "sjekke ut stedet".

Svein Erik valgte å ta et tradisjonelt mønster fra området, som et bånd rundt overarmen. Han fikk en beskyttende "tiki" (lokal gud) som hovedmotiv, og border med hav, land, fjell, fugler og Moorea som andre deler av motivene. Alt ble frihåndstegnet rett på huden, vi var imponert over hvor stødig og sikker tatovøren var på hånden. Resultatet ble riktig stilig!

Jeg ble inspirert av Svein Erik og La familia, og dermed tok jeg en tatovering dagen etter. Samme sted, på overarmen, men et enklere motiv med hav og bølger. Det var helt ok, men det var litt ubehagelig å bli tatovert på den tynne huden under armen!

Så nå er det blitt riktige sjøfolk av oss også!

Endelig videre

Nå var det på tide å riste av seg reisevegringen og sette kursen videre vestover. Opp med ankeret, og så en vindstille motorseilas gjennom natten til Huahine. Vinden tok seg litt opp rett før vi rundet øya for å gå inn gjennom passet, og det ble små bølger. Jeg lå nede og sov, og synes det var litt tøft av kapteinen å styre båten slik at vi fikk en bølge som hoppet inn et av våre små vinduer og traff meg rett i fleisen! 50 liter saltvann i senga er en våt fornøyelse, men man kan si at jeg våknet ganske fort!

Vi kom oss på innsiden av revet og dro sørover til en bukt vi hadde sett på kartet. Det var ganske dypt der, det er sjelden vi kaster anker på 27 meter, men vi har et godt anker og kastet ut alle våre 50 meter kjetting. Deretter var det tid for stortørking av sengetøy, madrasser og bøker før vi kunne nyte en ankerdram med god samvittighet!

Etter et par dager på Huahine dro vi videre til Raiatea. Der la vi oss i en beskyttet, men ganske kjedelig bukt. Vi tok jolla opp en fin elv som rant der, og hadde en trivelig kveld sammen med et særdeles hyggelig og interessant engelsk ektepar fra båten Shamaal.

Innenfor samme revet som Raiatea ligger øya Tahaa. Vi motret oss opp til hovedbyen i Raiatea, la oss ved brygga og fikk handlet inn diverse proviant – igjen. Så motret vi oss videre rundt til nordspissen av Tahaa. Der var det vanskelig å finne gode ankringsplaser, men vi slang ankeret rett ved en revkant, og satset på at vinden skulle være stabil. Neste morgen våknet vi og så at vi hadde dreid rundt, og nå lå vi en halv meter fra digre korallhoder. Vi så liten grunn til å utfordre skjebnen så vi fikk opp ankeret i en fart, og motret oss stille videre rundt øya. Ut gjennom passet til en topp medvindsseilas opp til Bora Bora.

Her traff vi igjen Blåtur og Morten. Han var alene om bord så vi inviterte til middager om bord, og ble utfordret i Geni, noe jeg kan konstatere at jeg ikke er! Og Vera; Morten slo oss i Geni, men jeg kan røpe at han var en skikkelig natteravn, sent i seng og sent oppe!

Bora Bora

Bora Bora er jo kjent for å være en perle, men andre dagen vi var her var det grått og regnfullt – en typisk innedag med mailskriving og reisebrev. Heldigvis varer ikke styggvær så lenge her, så dagen etter dro vi over til den andre siden av hovedøya. Her kom vi til det grønneste og klareste vannet man kan tenke seg – utrolig flott. Morten traff unge venner fra andre båter og de moret seg med kaiting og seilbrett – vi ble litt misunnelige på hvor gode de var, men det er klart at man blir jo ikke god hvis man aldri prøver!

Vi la opp til et litt roligere tempo, turer på stranden, bading, strand- dag og krusing rundt for å finne gode snorklesteder. Det var ikke enkelt, mange koraller døde av temperaturøkning under siste El Ninjo, og i 1999 hadde de et så kraftig regnvær her at vannet ble for "ferskt", og det fikk også katastrofale følger for korallene.

Vi vurderte å reise videre, men så ankom La Familia for å ha dykkerkurs med Morten som instruktør. Dermed besluttet vi å bli noen dager til. Det er friheten med å seile, og ikke ha stressende avtaler som presser oss videre.

I skrivende stund ligger vi fortsatt her på Bora Bora. Vi vil bli her noen dager til, ta en tur opp på øyas fjelltopp, sjekke ut et par "berømte" restauranter og ikke minst hygge oss i norsk selskap.

Så setter vi kursen mot de siste atollene i Fransk Polynesia før vi starter overfarten til Tonga og nye opplevelser.

Tilbake til reisebrev
Til toppen av siden