Fruen fra havet

Tuamoto - et ekte sydhavsparadis
Juni
Reisebrev nr 05-05

Det tok oss tre dager å komme fra Marquesas til Tuamoto – totalt 430 nm. Vi hadde sol og fint vær hele tiden. Vinden var vekslende, det var super vind helt til de siste 16 timene – da måtte vi motre. En av de store hendelsene (som vi kunne greid oss foruten) var at vi greide å spjære genakeren i et uventet voldsomt vindkast, men vi har heldigvis dobbelt seilsett om bord, riktignok gamle seil, men vi kunne plukke frem en gammel genaker, og den var til god hjelp i en periode med svak vind underveis! Den andre begivenheten var at vi fikk en 12 kg Gullmakrell på kroken – kapteinen tok seg god tid med jobben å få den om bord – det er hardt arbeid! Vel om bord ble det ofret en god dram direkte ned i hjellene på den for å få den roet ned, det er utrolig virkningsfullt! Så begynte jobben med å sløye og filetere den. Jeg kan ikke skryte av å være vant til å håndtere så store fisker, men det gikk på et vis. Mesteparten ble filetert, og noe ble skåret opp i skiver som ble kokt og brukt i diverse gratenger! Noen av filetene gikk i fryseren, så vi har mange gode fiskemiddager på den fisken!

Vi var litt spente på Tuamoto. Når man leser pilotbøkene kan man lese alt fra "grusomme" pass, og dårlige ankringsforhold, liten beskyttelse osv, til de mer nøkterne beskrivelsene som gjør at man i det hele tatt tar sjansen på å gå til disse atollene!

Vi bestemte oss for å seile til den atollen som lå nærmest Marquesas, nemlig Takaroa. Passet her skulle i følge beskrivelsen være ganske komplisert, men vi bestemte oss for å ta sjansen. Det var nemlig i følge den samme pilotboken mulig å legge seg for anker utenfor atollen, og dermed gav det oss frihet til å ankomme utenom full høy- eller lavvann, som var den riktige tiden å gå gjennom passet på.

Vi hadde flaks (kombinert med kapteinens suverene beregning av tidevannet), og kunne gå rett inn i passet. Det var direkte ukomplisert, det eneste man måtte bruke var øynene og sunn fornuft! På vei inn passet passerte vi en liten landsby, og vel gjennom passet og inne i atollen la vi oss for anker ikke så langt fra denne landsbyen. Etter en liten disputt mellom kapteinen og ankringsansvarlig (les Berit) endte vi opp forsvarlig ankret. Spenningsmomentet er å finne det riktige ankringsstedet – ikke for nære høytstående korallhoder slik at hvis vinden snur så gå vi på grunn, helst i sand slik at ankeret graver seg ned og helst ikke slik at kjettingen surrer seg rundt korallhoder og gjør det problematisk å få kjettingen løs igjen!

Vi tok en rolig ettermiddag i båten – ryddet og ordnet litt som man normalt gjør etter noen dager til sjøs. Dagen etter satte vi på 15 hk på jolla og suste inn gjennom passet til landsbyen. Dette var en lørdag, og det var tydeligvis lørdagsstemning - nesten ingen å se. De fleste oppholdt seg ved husene, men etter hvert som vi nærmet oss "sentrum" dukket det opp både folk, et lite "magasin" og en liten kafeteria! Vi stakk hodet innom "magasinet" som er et slags landhandleri – her kan man kjøpe både mat og plastsandaler! Fersk ost, frosne grillpølser og noen poteter var dagens fangst!

Det som slo oss ellers på vår tur rundt i landsbyen var kombinasjonen mellom ryddig og rotete, slitent og godt vedlikeholdt samt åpenhet og gjerder rundt husene – det var rundt 200 personer som bodde i landsbyen – hva slags forhold hadde de seg imellom?? (Senere fikk vi vite at omtrent alle innbyggerne var mormoner – en god forklaring på hvorfor det ikke var mulig å kjøpe en forfriskende øl på kafeteriaen!)

Etter vår lille ekspedisjon i byen satte vi oss ned og tok en analyse av atollene. Det vi ønsket oss nå etter Marquesas og Takaroa var ensomhet og et ekte sydhavsparadis. Da leste vi jordomseilingsboken "Bryllupsreisen" og så at de hadde ligget på Toau, en atoll uten særlig mange mennesker. Dit ville vi dra! Beskrivelsen i pilotboken var at det var et vanskelig pass, som var ansett som farlig selv av de lokale Tuamotoene! Det gav vi f….. i!"

Det tok oss en natt å seile fra Takaroa ned til Toau, og vi hadde skarp kryss hele veien, noe som gav oss en "bølgete" seilas. Vi hadde lagt opp til å ankomme på høyvann, og etter en liten rekognoseringstur rundt passet gikk vi igjennom. Det gikk greit, kun en knop motstrøm og relativt rolig vann – ikke skjønte vi hvorfor de advarte så sterkt mot dette passet.

Vel inne la vi oss til utenfor noen ubebodde hus, sjøen var flat og vi ankret opp i klart vann med en blanding av korall og sand. Vi tok oss en ekspedisjon på land for å utforske omgivelsene. Det så ut til å være en stund siden noen hadde bodd i husene. Det var heller ingen andre seilbåter i nærheten, men vi skimtet en seilbåt et stykke unna, det var alt.

På vår ekspedisjon på land fant vi ut at det ikke var noen god korallstrand her, og jeg hadde drømt om en strand- dag, det har vi ikke hatt enda. Neste morgen flyttet vi derfor på oss og seilte litt lenger inn i atollen. Her fant vi til en fin sandstrand og et hus – men der var det jammen meg en person som bodde!

Svein Erik og jeg hadde litt småting å bedrive i båten, så vi slapp av Jon inne på stranden, (han er for øvrig den som kan snakke litt fransk, og det gjør det jo unektelig litt enklere å kommunisere!). Han presenterte seg, og så viste det seg at Jon traff John! John bodde her 1-2 uker med jevne mellomrom for å produsere kopra. Ellers bodde han på naboatollen til daglig. Han var vel i 40 årene, blid og hyggelig og hadde sånn cirka 5 tenner i munnen!

Jon fikk en omvisning på "bruket", og ble god venn med John! Etter omvisningen tok Jon seg en tur rundt på øya, og da han var tilbake igjen dro Svein Erik inn for å hente ham. Da var det tid for gaver; vi fikk kokosnøtter, tre languster og diverse skjell – i retur fikk han et par pakker med røyk og en Labb-lue! I tillegg hadde Svein Erik og jeg litt tidligere snakket om hvordan man finner palmehjerter, og nå fikk Jon og SE en demonstrasjon på det, samt en passe bit med hjem til båten. Det er godt med ferske palmehjerter – det har vi aldri spist før.

Neste morgen klokken åtte var vi invitert inn på land igjen, ingen av oss visste hva vi skulle bli med på, men noe var det. John tok oss med på andre siden av øya, ut mot havet og på revet. Det var lavvann og nå fikk vi en super innføring i spiselige ting som finnes på korallrevene. Det var snegler og skjell - alt ble knust på stedet og fortært rått. Det smaker mest seigt og salt, men morsomt å ha prøvd det! Han imponerte oss også med å finne en languster innunder en stein – vi ville aldri ha visst at den var der! I tillegg fikk vi en demonstrasjon på hvordan man fanger fisk med hjelp av en kort jernstang som var spiss i enden. John "spiddet" 15-20 relativt små korallfisker, løp inn på stranden og laget "tau" av et palmeblad som han brukte til å tre fiskene på, og for å bære dem hjem. Etter minst et par timer på revet bar det tilbake til huset til John. Der renset han all fisken, vi skulle få med oss halvparten hjem. Resten skulle vi grille til lunch! Dermed fant han fram et tomt oljefat, og ved hjelp av en hammer og en masjete hugget han ut en åpning for "grillkullet" og på toppen la han en passe grillrist (les rustent hønsenetting!) Så fyrte han opp med gamle kokosnøtter, la på fisken, dekket til med kokosblader, og etter en halv time var maten klar! Fisken ble servert på blader, og fingrene fungerte ypperlig som bestikk – godt måltid! Så var det på tide med en siesta, og vi trakk oss pent og pyntelig tilbake til båten, men ikke uten flere kokosnøtter, stor klump med palmehjerter og resten av fiskefangsten. Vi kvitterte med en øl til lunch, og flere sigaretter, noe som tydeligvis falt i smak. Vi dro til Toau for å finne en øde øy, men vi var skjønt enige om at det var et lykketreff at vi traff John. Vi fikk en liten innføring i hvordan det er mulig å bo og klare seg på en atoll ved å spise det havet har å by på, og utnytte kokos-trærne maksimalt. Etter en uke måtte vi reise, vi skulle møte Tone (kona til Jon) på Papetee.

Vi tilbrakte dagene stort sett med å bade, gå turer på øya og ute på revene, og jeg fikk min lille dag på stranden. Den ble ikke så lang, etter noen timer var vi lei, det ble varmt og myggen begynte å bli alt for innpåsliten!

Så var det avreisedag og på tide å si farvel til Toau. Vi stod opp i 6-tiden, klargjorde båten, og i halv åttetiden tok vi opp ankeret for å gå ut på fullt høyvann. Da ankeret var oppe så vi at den andre båten som lå der når vi kom også var på vei ut. Vi tøffet oss pent og pyntelig gjennom atollen, men ble litt betenkte da vi så at bølgene brøt i passet. Jeg gikk ned for å skalke alle luker, og godt var det for plutselig var vi midt inne i noen kraftige stående bølger. Det var slike vi hadde hørt og lest om, men ikke forstått hvilke enorme krefter som er involvert. Båten ble presset ned i bølgene, de slo over hele båten, saltvannet sprutet ned i båten gjennom doradeventilene, og det var et øredøvende bråk når båten ble slått opp og ned av bølgekreftene! Uhyggelig. Svein Erik var veldig i tvil om vi i det hele tatt kom oss igjennom, og vurderte å snu. Så hadde vi tre fire bølger igjen før vi var igjennom – da stoppet motoren, gulp!!

Alle mann på dekk og opp med seilene. Vi fikk ut genoa og fokka, samtidig snudde båten av seg selv i bølgene slik at vi lå med baugen inn mot atollen igjen. Vi bestemte oss for å prøve å seile inn i atollen for å få fikset motoren. Det var enklere sagt enn gjort. Vi hadde 4-5 knop motstrøm, og klarte så vidt å holde en knops fart. Vi presset opp mesanen, og det hjalp litt. Etter en nervepirrende time greide vi å seile oss igjennom og tilbake inn i roligere farvann inne i atollen. I mellomtiden hadde den andre seilbåten valgt en klokere kurs ut passet (de så jo hvordan vi slet!), og den lå utenfor og avventet om vi trengte hjelp. Vi snakket med dem på vfh-en og takket for omsorgen og den psykiske støtten det var for oss å vite at vi kunne få hjelp hvis ting hadde gått verre! Heldigvis gikk det hele greit, vi fikk seilt oss inn til et ankringsområde og fikk slengt ut ankeret. Så begynte Svein Erik med motoren, og det viste seg at det var det vi trodde som var feilen, nemlig luft i systemet! Dermed var det en relativt enkel sak å få startet den igjen. Så tok vi en runde rundt båten, og så at to av teakbordene på baugspydet var knekt og ødelagte, og davitene var blitt bøyde, særlig den ene. Det hadde nok skjedd da båten snudde og vi fikk kraftige bølger bakfra som fylte jolla med vann. Nye oppgaver, nye reparasjoner ……, listen begynner å bli lang!

Vi sikret jollen bedre, roet oss litt ned, spiste lunch og bestemte oss for å prøve på nytt ved lavvann. Denne gangen gikk vi ut på siden av passet og det gikk mye bedre. Vi har lært mye, det er lurt å prøve å gå på siden av de stående bølgene, det er lurt å ha respekt for kreftene som kan oppstå i et pass, det er lurt å bruke hodet! Vi har riktignok en solid og kraftig båt, men det er begrenset hvor mye juling hun tåler!

Vel ute av atollen seilte vi nesten 2 døgn sørvestover til Papetee. Vi hadde lest og hørt at det alltid er fullt av båter inne i havnen i sentrum av byen, derfor ble overraskelsen stor da vi kom inn og så 10-15 båter som lå der (det er plass til minst 60-70 båter her). Ved en liten flytebrygge lå det jammen to norske båter, bl.a. Malin som vi har truffet tidligere.

Vi kastet ut akterankeret, men fikk ikke skikkelig feste. Opp igjen, og da så vi at den ene norske båten var i ferd med å forlate flytebryggen. Det passet oss utmerket for vi liker bedre å ligge longside, og det var enklere adkomst til land. Det er så mye tyveri her at alle båtene legger seg langt ute, og bruker jolla for å komme i land – ganske tungvindt! Det viste seg at flytebrygga var en nød- og reparasjonsbrygge – det passet oss utmerket, vi hadde nok av reparasjoner på listen!

Neste morgen fikk vi besøk av en slags agent som kunne hjelpe oss med vår lange liste. Genakeren ble levert til seilmakeren, daviten ble delvis demontert og sendt til oppretting, dynamoen på hovedmotoren ble sendt til overhaling og nye teakbord ble satt i bestilling. Svein Erik demonterte dynamoen på generatoren og plukket den fra hverandre. To lager var ødelagte, han fikk tak på to nye, og fikk hjelp til å montere dem på – dermed var et av våre viktigste problemer løst – generatoren virker igjen, og vi kan slippe å bruke hovedmotoren for å produsere strøm! Vi har også bedt våre neste feriegjester om å ta med seg en ny dynamo fra Norge, sånn for sikkerhets skyld. Mens Svein Erik satt med nesa begravd i tekniske problemer ble Jon sendt rundt i byen for å handle mat og orientere seg om severdigheter. Jeg gikk lettere amok med ferskvann! Båten ble vasket utvendig og innvendig og vaskemaskinen gikk omtrent kontinuerlig i en periode. Uheldigvis er det 60 hertz på strømnettet her, og ikke 50 som er vanlig i Norge, dermed likte ikke pumpen på vaskemaskinen seg, den nektet å pumpe ut skyllevannet – litt uheldig for en vaskemaskin, og det endte med at jeg måtte gjete den hele tiden, og tømme den manuelt! (det ble en slags halvautomatisk vaskemaskin, men bedre enn å vaske for hånd!). Etter tre intense arbeidsdager på båten var det tid for å ønske Tone velkommen om bord. Hun kom med post, ferske aviser, snus, kaviar og geitost! Topp!

Siden vi ikke har lyst til å tilbringe mer tid enn høyst nødvendig her i Papetee ble det til at Svein Erik og jeg jobbet videre med ting på båten, og Jon og Tone var turister – det fungerte utmerket. Når dette reisebrevet blir sendt er vi fortsatt i Papetee og venter på å få tilbake seil, dynamo osv.., men vi håper å få reist herfra i løpet av et par dager. Da seiler vi rundt på Tahiti og over til Morea, naboøya, som er ansett som en perle. I begynnelsen av juli reiser Jon og Tone videre til New Zealand og Australia. Vi blir igjen her i litt over en uke alene. I midten av juli kommer Truels og Ellen med sønnen Thomas og hans kamerat Kristian. Det gleder vi oss stort til. De skal seile med oss i to uker før de reiser videre til Singapore for å oppsøke gamle tomter der. Da setter vi kursen mot Tonga. Vi har ikke bestemt oss hvilke øyer vi stopper opp ved på veien, det tar vi etter hvert, men det blir det mer om i neste reisebrev.

Ha en god og varm sommer!

Tilbake til reisebrev
Til toppen av siden