Fruen fra havet

Marquesas
Mai
Reisebrev nr 04-05

Overfarten fra Galapagos til Marquesas tok 22 dager. Etter en periode med god vind fikk vi vindstille, og vi måtte motre en del, særlig om natten. Vi prøvde fiskelykken med lite hell, men vi fikk dratt om bord en skikkelig fin Gullmakrell en dag og laget oss en god fiskemiddag. Jon fikk plutselig ryggproblemer og ble satt litt tilbake. Det er ikke gøy å slite med en vond rygg om bord (det er aldri gøy med dårlig rygg, men ekstra ille når man er om bord i en bevegelig farkost!). Det gikk heldigvis over etter hvert. I de periodene vi hadde vind var den lett, og vi brukte genakeren så mye som mulig - hva skulle vi gjort uten den?!

Så den 6. mai ankom vi Marquesas og øya Fatu Hiva. Nå hadde vi gjennomført en av de lengste strekkene vi vil ha på turen vår, og vi følte at vi endelig var kommet frem til "starten " av alle stillehavsøyene.

FATU HIVA
Fatu Hiva er ikke en øy der man kan sjekke inn, men vi tok sjansen på å bli der noen dager før vi seilte videre til Hiva Oa som er den offisielle innsjekkingsøya for de sørlige Marquesasøyene. I tillegg er Fatu Hiva uten flyplass, og er dermed mye mindre tilgjengelig enn de andre øyene på Marquesas - det er ikke mange turister som finner veien hit, stort sett er det oss som kommer med seilbåt. På Fatu Hiva ankret vi opp i Hanavave, som er en ganske liten bukt, og relativt dyp overalt. Det lå 8-10 båter der, vinden var kraftig, og kom ned langs fjellsidene i form av kastevinder. Vi prøvde først å kaste anker på litt over 24 m dyp, men fant fort ut at vi dregget. Dermed var det nye forsøk lenger inn mot land og litt grunnere, endelig godt feste, men da hadde vi også omtrent alle 50 meter kjetting ute! Inne på land var det en liten landsby med en skole, fotballbane - kombinert helikopterlandingsplass, og visstnok et hus der man kunne bytte til seg litt varer, men det fant vi aldri. Uvant for oss, på denne øya var det lite pengeøkonomi og mest bytte av varer.

Fjellformasjonene rundt bukten var imponerende, spisse og bratte, men grønne og frodige.

Vi brukte en del tid på å fylle opp vanntankene våre. Det er et stykke arbeid å ta jolla inn, fylle vannkannene og ut igjen, helle på tankene og ny tur inn. Vi kan hente ca 100 liter pr runde, og når det skal fylles opp 5-600 liter blir det noen runder. I tillegg vasket vi ganske mange maskiner med tøy - det krever også en god del vann! Vannet tappet vi fra en kran på land og det smakte riktig godt. Det var fullt av små gutter som ville hjelpe til med å bære vannkannene, og etter at Svein Erik hadde med seg litt godterier som takk for hjelpen var det ikke måte på innsats - nesten for mye av det gode!

Svein Erik og Jon tok seg også en tur på land for å se på et fint vannfall et lite stykke unna. Det var en varm og svett tur, men de fikk seg en forfriskende ferskvannsdukkert i kulpen under fossen, og det hjalp. På vei tilbake traff de et amerikansk ektepar som visste mye om trær og busker i området, så nå vet vi hvordan papayatrær og mangotrær ser ut!

HIVA OA OG TAHUATA
Etter tre dager bestemte vi oss for å dra videre - det var ikke det beste valget vi har gjort!

Akkurat den dagen var det overskyet, og etter et par timers seilas seilte vi inn i en serie med squalls med påfølgende bølger, vindkast og regnbyger! Det ble en møkkaseilas for å si det enkelt! Etter 8 timers seilas kom vi frem til Hiva Oa og Taaoa Bay. Her var det fullt av båter og masse svell, slik at vi måtte ro ut et akteranker. Vi begynner heldigvis å få litt erfaring med det nå, slik at det gikk relativt raskt og greit.

Vannet var brunt og vi hadde lest at det ikke var lurt å bade her pga fare for hai - æsj!

Ankringsbukten lå et stykke unna byen, Atuona, men det var enkelt å få haik inn til byen, så neste morgen tok vi jolla inn til kaia, slang ut tommelen og vips fikk vi skyss!

Så var innsjekking, veldig enkelt, gratis og raskt! Deretter var det tur til banken for å hente ut lokal valuta før vi tok en spaningsrunde rundt i alle tre matbutikkene! Det var enkle butikker, men alle hadde litt ulikt sortiment, så vi fikk tak i det aller meste av ferskvarene vi trengte - men det var ikke billig! Vi har hørt at alt er dyrt på stillehavsøyene, og så langt stemmer det!

Været er variabelt for tiden, det er en dag med sol, en dag med skyer og en gråværsdag med regnbyger, litt kjedelig. Når vi i tillegg ikke kan bade blir det litt nedtur for meg! Så etter å ha kjøpt inn nødvendige matvarer og gjort litt småting i båten var det på tide å flytte på seg.

Det var mulig å få kjøpt diesel, men det var så mye svell ved brygga, (pluss at den var kjempehøy, beregnet på store fraktebåter), så vi tok ikke sjansen på å legge oss inntil. Dermed ble det en ny haiketur inn til byen for å skaffe dieselkanner. Vi var heldige og kjøpte opp hele beholdningen av 20 liters kanner, dvs. 5 stk! Så tok vi jolla inn og fylte opp to runder med diesel. Det burde holde en stund fremover. Her er dieselprisen 7 nok/liter, så vi bør seile så mye som mulig! Kannene må vi surre tomme på dekk, nå ligner vi mer og mer på skikkelige jordomseilingsbåter med dekket fullt av saker og ting!

Etter fire dager tok vi farvel med Hiva Oa med sin dårlige havn og skitne vann, og motret 9 nm til naboøya Tahuata og Hane Moe Noa Bay (jeg liker de fine navnene de har på øyene og stedene her på Marquesas - de er så enkle å huske!)

I stredet mellom øyene var det en del strøm, og her trives delfinene. Det svømte delfiner overalt, det var morsomt å se hvordan de plutselig skjøt ut av vannet, opp to meter i været og tok en 360 graders "helskru" med kroppen med påfølgende mageplask!

For å si det enkelt - Hane Moe Noa var helt topp! Det var en flott bukt, relativt stor, lite svell, få seilbåter, ingen fastboende på land og med en flott sandstrand og krystallklart vann! Kan man få det bedre?

Vi tok jolla inn på land og gikk på "slang". Resultatet ble en passe stor bananklase (vi har lært!) masse sitroner, pomelo (en søtere variant av grapefrukt) og kokosnøtter. Kokosnøttene var en utfordring - høyt henger de og vonde er de å få i hodet! Etter litt spaning fant vi et tre som ikke var så høyt, og Tarzan (les Svein Erik) spratt oppover trestammen som om han aldri skulle gjort noe annet og fikk plukket ned et par nøtter! Vi hadde vært så forutseende at vi hadde tatt med oss en bitte liten øks på stranden, så etter vel gjennomført "matauke" satte vi oss ned i sanden, hugget hull i kokosen, drakk kokossaften og spiste kokoskjøtt, livet var akkurat som vi har drømt om i de mørke vinterkveldene før vi reiste fra Norge!

Samme ettermiddag fikk vi en passe stor tunfisk som gave fra et lokalt ektepar som kom forbi i båten sin. Vi overleverte en pakke sigaretter som en motgave, og fikk appelsin og guava (søt og god frukt) som en ekstrapresang. Dermed var det fiskemiddag og frukt til dessert den dagen!

Med 30 grader i vannet er det nesten ikke avkjølende, men du verden det er deilig å svømme i klart og fint vann. Siden vi sparer på ferskvannet så er måten å holde seg ren på å ta en dukkert, sjamponere seg inn, svømme en ny runde, og avslutte med en kort ferskvannsdusj.

Jeg kan fortelle at hår -sjampoen Herbal Essences skummer kjempefint i saltvann!

Så greide jeg å få et skikkelig stikk av en veps eller noe sånn på venstrehånden min, og plutselig hovnet den kraftig opp, det dunket og verket i et par dager før det endelig gav seg. Når jeg i tillegg greide å få skikkelig stiv nakke og begynnende mens så hadde jeg et døgn som ikke var av de aller toppeste! Jon og Svein Erik hadde dugnad på middagslaging, mens jeg satt ved siden av og fortalte hvor de kunne finne alle ingrediensene - det ble en veldig god spagetti den kvelden!

17 mai ble "feiret" i Hane Moe Noa med grillede pølser, norske flagg, sol, bading og snorkling!

UA POU OG NUKU HIVA
Neste morgen (veldig tidlig, kl 03.30!) sa vi si farvel til vårt lille paradis og starte på et lengre strekk opp til de nordligste Marquesasøyene. Igjen var vi uheldige med vinden. Det var noen squall i nærheten som gav litt vind, men så døde den helt, og det ble en motredag på sjøen. Etter 12 timer ankret vi opp på Ua Pou, i en bukt som heter Hakahetau. Her lå det et par andre båter og vi kunne se inn på stranden og en fantastisk fjellformasjon, med flotte, steile topper. Innenfor standen lå det en liten landsby, med et par kirker, en skole osv….

Svein Erik og Jon tok seg en liten rekognoseringstur inne i byen, det tok omtrent 10 minutter så var det gjort, men de fant vannposten der vi kunne hente ferskvann for supplering!

Neste dag var det Svein Erik sin bursdag. Han fikk en god frokost, åpnet bursdagspresangen fra svigers (en dvd-film vi ikke hadde sett før - kjempefint!), og så var det en jobbinnsats med å supplere vannbeholdningen igjen, samt vaske litt sengetøy. Ellers ble det ikke den store markeringen av dagen, men det ble lunch og middag etter bursdagsbarnets ønsker, og jeg løp i gang en eplekake for å gjøre dagen litt spesiell!

Vi hadde bestemt oss for å reise neste morgen de 30 nm over til Nuku Hiva. Igjen klarte vi å få fullt av regnvær og dritt på veien over, men like før vi skulle seile inn i Baie de Controleur klarnet det opp og solen skinte atter en gang!

Baie de Controleur består av tre små fjorder omringet av fine fjellsider, grønt og frodig. I tillegg er de såpass lange at det er minimalt med svell som kommer inn - dermed er det flatt og fint vann. Vi satset på å ta den østligste fjorden først, den skulle være den roligste. Det stemte, men det var lite å se og gjøre der, så neste morgen motret vi til den midtre bukten, Hanga Haa Bay. Der var det en landsby, og det skulle være ruiner fra et gammelt, viktig seremonisted med flere store "tikier" (steinfigurer) og en stor tempelplattform av "gamle steiner" som det var mulig å gå til. Riktignok hadde vi lest i en amerikansk pilotbok at det var en lang og tøff tur dit, men siden vi er ekte nordmenn som ikke lar seg avskrekke så lett, (pluss at vi trenger mosjonen) så fylte vi vannflaskene, tok på oss myggspray og la ut på tur.

Det tok ca en time å gå dit - 45 minutter langs veien, de siste 15 minuttene var en bratt sti oppover fjellsiden gjennom tett skog - det var småtterier! Igjen et bevis på at amerikanske bøker har en tendens til å overdrive problemene! Selve stedet var vel verd turen, morsomt å se gamle tikier, og stedet var godt vedlikeholdt.

Jeg glemte forresten å fortelle at da vi ankret opp i Hanga Haa så vi plutselig noe som beveget seg i vannoverflaten. Det viser seg å være store rokker på minst 1 ½ -2 meter bredde - tøft!

Det var ikke fritt for at vi tok en ekstra sjekk i vannet før vi hoppet ut for å bade!

Men som vanlig er det alltid noe som skjer med båten. Denne gangen var det Onan, strømgeneratoren vår som fikk problemer - dynamoen røk! Ikke morsomt, nå kan vi ikke produsere 220 volt, og dermed forsvinner muligheten for å bruke en del av "luksusutstyret" vårt. Vaskemaskinen kan ikke brukes, og mikrobølgeovnen og støvsugeren får hvile! Sannsynligheten for å få fikset dynamoen er liten, Papeete, Tahiti er vel nærmeste mulighet.

I mellomtiden får vi "vår mann i Norge", Truels til å bestille en ny dynamo i Norge som han tar med seg når de kommer på besøk på Tahiti i midten av juli. Da har vi enten en nyreparert dynamo, og en ny i reserve, eller så får vi i hvert fall skiftet den ut den ødelagte!

Alltid er det noe som skjer! Nå er det hovedmotoren som sørger for å holde batteriene fulle.

Etter vår vellykkede ekspedisjon opp til "de gamle steiner" var det på tide å si farvel til Baia de Controleur og dra de 8 nm vestover til hovedbyen, Taiohae. Her lå det ganske mange seilbåter på svai, bl.a. en dansk seilbåt som vi har truffet jevnlig siden San Blas.

Vi ankrer opp og Svein Erik reiser av gårde for å se om han kan skaffe ferske baguetter - vi er jo tross alt på fransk territorium!

Denne gangen uten hell, for sent på dagen! Dermed blir det suppe til lunch! Dagen før hadde vi gått tom for hjemmebakt brød, så til lunch den dagen hadde vi improvisert med en pakke med tysk rugbrød, en boks med islandsk matjesild, leverpostei, egg, kaviar, agurk, kapers, løk osv! Selvsagt var det naturlige følget litt norsk akevitt! Det var lunch det!

Men tilbake til Taiohae! Svein Erik og Jon tok en snartur over til danskene, og det viste seg at dagen etter skulle de på sightseingtur med Landrover og en engelsktalende guide. Det var plass til oss også hvis vi var interessert - det var vi jo! Dermed bar det på tur dagen derpå. Vår franske, engelsktalende guide var en hyggelig dame med en tøff Landrover Defender. Etter hvert skulle vi skjønne hvorfor det bare er 4-hjulstrekkere her på øya! Vi fikk en innholdsrik omvisning på øya. Vi startet klokken 08.30, og var tilbake i 17-tiden - en skikkelig heldagstur på en relativt liten øy. Først dro vi inn midt på øya og så på slettelanskapet som dannet midten av et krater. På vei opp dit kjørte vi gjennom stor og kraftig pinjeskog, og på platået som utgjorde krateret var det fine beitemarker der det gikk Jersey- kuer og beitet! De første kilometerene ut fra byen var asfaltvei, så gikk den over til å bli en krøttersti - dette var veien til flyplassen! I regnsesongen var den nesten uframkommelig, ellers tok det et par timer å kjøre noen få mil!

Så dro vi nordover på øya, og selv de dårligste fjellveiene i Norge blir som autostrada sammenlignet med veiene her! Vi fikk et fint overblikk over øya, mye mer å se enn det vi kan observere fra sjøsiden. Vi stoppet også ved et stort område der de hadde bygget opp en slags seremoniplass etter gammel skikk. Opprinnelig hadde det vært en gammel seremoniplass, med offersteder og boplasser, og nå var den videreført og det var laget en del nye tikier og forsøk på å illustrere hvordan husene så ut osv. Grunnen til dette var at de hvert 4. år hadde en samling på en av øyene for å minnes og markere gamle tider, og i 1999 hadde de hatt en samling på dette stedet. Men som de små "hamsterne" vi er så samler vi på alt som kan spises, og dermed var vi like interessert i å plukke med oss alle de fine papayaene og de røde chiliene vi fant på plassen!

Etter vår kulturelle utflukt måtte vi ta litt tak i båten - det var mange ting som krevde vår oppmerksomhet! Dermed ble det noen dager med vasking og polering av skroget, lakking av rekkverk, skifte av olje på motoren, pusse rustfritt, vasking og smøring av vinduer og luker, smøring av vinsjer osv…..listen er nesten uutømmelig. Jon har som spesialoppgave å holde jolla ren, og nå er den hvit og fin som den ikke har vært på lenge! (godt tips - aldri kjøp hvit jolle, den ser alltid møkkete ut!)

Så opprant lørdag, og det var på tide med en fridag. Vi tok en liten handletur og traff tilfeldigvis en gruppe seilere som hørte på litt info om Tuamoto-øyene fra en amerikaner, greit nok - vi skal jo dit snart. Vi oppdaget også at det ikke var mulig å supplere ølbeholdningen denne dagen fordi det var valg og dermed alkoholsalgsforbud frem til klokken 20 om kvelden. Hva var det de skulle stemme over - jo, skal Marquesas bli en del av EU eller ikke?!! Det tar nok noen dager før resultatet er klart, men det blir spennende å se hva de velger.

Om kvelden var det duket for fest - jeg tror det var en fest som var en hyllest til alle mødre, men min fransk er under pari (aldri lært et ord på skolen!) så det er fri tolkning fra et banner som hang over scenen! Etter at vi hadde vært på en liten restaurant og spist pizza dro vi til festlokalet. Det var stappfullt med lokalbefolkning, ispedt en del seilere. Her var det dans - tradisjonell dans med de perfekte hoftebevegelsene vi norske jenter bare kan drømme om, og grasiøse håndbevegelser som forteller sin egen historie. Det var ulike grupper som danset, fra de ganske unge jentene på 8-10 år, over til tenåringene og opp til voksne damer. Alle like flinke og fine å se på. Klærne var en kombinasjon av gammelt og nytt, litt kokosblader og litt bomullsskjørt og lange kjoler. Her følger en liten avstikker fra dansen: vi lærte av vår guide på vår øytur at i gamle dager spiste man fienden/krigsfanger, dvs at de var kannibaler! Kvinner ble spart! For å unngå at slekter ble totalt utryddet (det var konstant nabofeider på øya) oppfostret de en del av guttebarna som jenter. Skikken består den dag i dag, (selv om kannibalismen og feidene er over, og det nå er mer utstrakt homofili blant "jenteguttene"). Derfor er det helt normalt og vanlig å se gutter som er blitt jenter, dvs det eneste man kan se er at de er mye høyere og kraftigere og har total mangel på pupper, og stemmen er kanskje litt grovere enn vanlig for jenter. Der vi spiste pizza var hun som serverte en "konvertert", hun som jobbet på kommunehuset var "konvertert" - samfunnet her er så lite at vi kjente igjen de vi så! Og poenget med denne lille avstikkeren var at i dansegruppen blant voksne mødre kjente vi igjen to av de tre "damemennene" som deltok - de danset med like stor innlevelse og ynde som resten av damene, men raget et hode høyere! Det er helt tydelig at her er dette en helt naturlig og akseptert del av dagliglivet - morsomt.

Ok, nå er vi kommet frem til 29. mai - vi skulle egentlig ha reist mot Tuamoto i dag, men fordi det er gråvær og regn velger vi for en gang skyld å vente til i morgen. Det er en 4-5 dagers seilas dit og på veien skal vi stoppe opp på Ua Poa for å fylle opp drikkevann. Det får vi ikke tak i her - vannet er forurenset av rotter og geitemøkk, og er ikke anbefalt drikkevann.

Oppholdet vårt på Marquesas har vært fint, vi har sett litt av øyene, de menneskene vi har hatt kontakt med har vært åpne og greie (hadde våre franskkunnskaper vært bedre hadde nok kontakten vært bedre!), øyene er mye mer frodige, høye og "ville" enn det jeg hadde forestilling om, og været litt mer uberegnelig, men totalt sett et kjempefint opphold.

Nå venter de farlige korallrevene på oss!

Tilbake til reisebrev
Til toppen av siden