Fruen fra havet

Panama - Galapagos
Mars, april
Reisebrev nr 03-05

ENDELIG GJENNOM KANALEN
Den 12. mars ankommer Jon, vår gode venn som skal bli med oss helt til Tahiti. Det blir et hyggelig gjensyn, og vi får (som vanlig) masse post, presanger, brev og geitost overlevert fra familien hjemme, samt snus, lesestoff, konjakk, kaviar etc fra Jon! Er det noen sak å være hjemmefra?!

Fortsatt hersker det usikkerhet rundt vår dato for gjennomfart, Svein Erik ringer annen hver dag for å sjekke, det er mange meninger rundt hvor ofte man skal "mase" - ringe hver dag eller annen hver dag; ikke virke for masete, men samtidig vise at man er ivrig på å gå igjennom - vanskelig balansegang! Ryktene svirrer, noen båter går tidlig igjennom (som ble "målt" samtidig med oss), andre har fått forskjøvet reisedato med en uke i forhold til den opprinnelige datoen. Vi tar livet sånn passe med ro - Jon er på plass, og vi får dagene til å gå med å proviantere, jobbe litt med båten, viser Jon hvor diverse ting befinner seg om bord, sørge for å få leid inn tau til gjennomfarten, samt bunkre vann. En dag tar vi oss også en tur til andre siden av Panama - til Panama City. Vi tar bussen over, ca 80 km, bussen har air con og viser spansk"dubbet" dvd-film, og koster omtrent ingen ting. Vi spaserer rundt i San Felipe-området, hvor bl.a. kanalmuseet ligger. Her får vi en innføring i hvordan kanalen ble bygget - utrolig byggverk og masse slit, bl.a. døde 20.000 arbeidere pga gulfeber og malaria!

Den norske båten Blåtur kommer også til Colon, og vi har noen hyggelige kvelder sammen, med spill, vin og sang! På Blåtur befinner bl.a. Åge seg, en hyggelig kar som har vært med Blåtur en måneds tid. Han er på en to måneders langferie, og et av hovedmålene er å få se Galapagos. Siden alle båtene må vente i 3 uker for å gå igjennom kanalen begynner Åge å få dårlig tid, og dermed ender det opp med at han mønstrer på som lettmatros (siden Blåtur ennå ikke vet nøyaktig avreisedato) - veldig hyggelig for oss. I tillegg blir Tom (en av Blåtur sine eiere og "teknisk sjef") med som line-handler hos oss gjennom kanalen.

Så endelig den 22. mars er det vår tur - avgang var avtalt til kl 17, og litt over 17.30 kommer piloten vår om bord, en veldig hyggelig og rolig kar. Vi er kun to båter som skal igjennom denne kvelden, oss og en amerikansk båt, noe mindre enn oss. Vi motrer sakte opp mot første sluse, her blir vi liggende en stund i påvente av at en diger containerbåt skal komme ut av slusene på vei til Colon. Foran oss venter en diger lastebåt på å gå samme vei som oss, vi skal inn bak henne i slusene. Når alt er klart for å gå igjennom "binder" vi oss sammen med den amerikanske båten. Siden vi har den største og tyngste båten blir det Svein Erik som fører båtene inn i slusen. Så blir det kastet ned tynne tau med en "liten kule" i enden, og i disse tauene fester vi våre tau. Så blir de dratt opp av slusevokterne og festet i pullertene i slusene. Så fylles slusen med vann, og jobben vår er å stramme inn tauene etter hvert - her er det om å gjøre å ikke miste grepet, vannet strømmer inn og skaper masse strøm og virvler og vi kan lett bli slått inn i sluseveggene - ikke morsomt. Alle om bord i "Fruen" er helkonsentrert, og opptatt av å gjøre en god jobb - vi vil jo gjerne ha båten helskinnet igjennom. Åge og Jon er "vinsjegorillaer" bak, og Tom og jeg passer repet foran. Derfor blir vi oppgitt over å se line-handlerne i den amerikanske båten, der målet å drikke mest mulig øl, snakke mest mulig med hverandre og røyke flest mulig røyk på kortest mulig tid. "Første-mannskap" Berit blir kraftig provosert og ber "vår pilot" om å stramme opp nabobåten, noe han gjør, og ingen av oss blir særlig populær av den grunn!! (men vi unngikk da å få skader på båtene!) Etter tre sluser var vi oppe i Gatun Lake, her skal vi tilbringe natten. Vi fortøyer i en bøye, tar en velfortjent "slusedram" spiser middag og går til sengs. Det er befriende å endelig ligge et sted uten støy og sur lukt fra forbrenningsanleggene i Colon! Neste morgen dukker en ny pilot opp for å ta oss videre gjennom innsjøen og ned slusene mot Stillehavet. Vi motrer i ca 3 timer gjennom den kunstig oppdemmede innsjøen - plutselig kunne vi se trestammer som stakk opp midt i sjøen! Leden er godt merket med bøyer, og turen går veldig greit. Så nærmer vi oss første sluse på andre siden, vi er i rute, men plutselig er det lett kaos - vi får beskjed om at vi må vente i to timer, så en time, så plutselig skal vi "binde" oss opp med amerikaneren igjen - men til slutt er vi gjennom slusene og Stillehavet venter! Vi kan lettet si farvel til den amerikanske båten - vi kan vel trygt si at vi aldri kommer til å ha mye kontakt fremover! Så motrer vi til BalboaYacht Club der vi setter av Tom - han skal tilbake til Blåtur, forhåpentligvis noen erfaringer rikere og vi takker for en særdeles god og hyggelig hjelp gjennom kanalen - takk Tom! Jon, Åge, Svein Erik og jeg drar par nautiske mil videre til en ankringsplass der vi skal ligge over natten.

Neste morgen er det tid for å gjøre alle de tingene som er nødvendig før den store avreisen over Stillehavet. En ting som bekymrer oss litt er at den minste påhengsmotoren streiket siste dagen vi var i Colon - typisk! Begge påhengsmotorene har virket som en klokke siden vi forlot Norge, og nå skal det skje, akkurat når vi skal over en strekning som ikke akkurat preges av merkeverksteder på hvert hjørne!

Vi deler oss i to - Svein Erik reiser for å sjekke oss ut, dette er skjærtorsdag, og vi får høre at langfredag og 1. påskedag er store helligdager, da det meste er stengt. Vi andre tre drar bort til Isla Flamenco der det er en spitter ny marina med restauranter, en liten matbutikk og diverse turistbutikker. Vi treffer en medseiler som kan fortelle at det finnes en Mercury - forhandler på området og vi stikker innom. Jo da, de kan se på motoren (vi har en Yamaha) og dermed forter vi oss tilbake og henter motoren i båten - kanskje vi kan få den fikset før dagen er omme, og påsken setter inn?! Alt ser lyst ut, vi provianterer og får gjort unna diverse småting, kapteinen har sørget for at vi alle er sjekket ut - det eneste problemet er påhengsmotoren. I følge reparatøren er det en liten "dings" som er ødelagt, og de kan ikke skaffe ny før på mandag - kan vi vente? Ja, ja - det er jo dumt å starte turen over Stillehavet uten begge motorene i orden, særlig fordi den som er i uorden er den lille 3 hk motoren som er mest hendig for oss å bruke til daglig! Dermed har vi tre dager å "slå i hjel". Langfredagen blir tilbrakt i båten med diverse små oppgaver. Påskeaften hyrer vi en drosje som tar oss inn til Panama City på sightseing. Vi får en runde gjennom byen, og stopper opp i gamlebyen for å se på "gamle ruiner". Så tar vi en ny tur inn til San Felipe, spiser lunch og tar livet med ro.

Søndag tilbringes igjen i båten, men vi tar en tur i land om kvelden og spiser en god middag.

Så endelig er det mandag og vi drar inn for å få ordnet ferdig med påhengsmotoren - det viser seg at det ikke er mulig, de har egentlig ikke funnet feilen, og dermed tar vi motoren med oss tilbake til båten, lettere irriterte over å ha "kastet" bort flere dager på å vente! Vi fyller opp diesel og vann og setter kursen mot Galapagos.

PÅ VEI TIL GALAPAGOS
Det blir en treg start. Først har vi motvind, så forsvinner vinden helt, og havet er speilblankt. Det blir til at jernseilet må gå. Fordelen er at vi kan sette på radaren om natten, det er ganske fullt av båter i området, store båter på vei inn til kanalen, og fiskebåter som "surrer" rundt! Vi kjører doble vakter første natten slik at "lettmatrosene" får en innføring i nattseilas!

Dag to er også vindstille og i tillegg får vi små regnbyger. Eneste begivenheten er at vi ser en relativt stor havskilpadde! Det begynner også å tynnes ut med båter og dermed tar vi sjansen på å la lettmatrosene sitte nattevakt alene!

Dag tre er det mer action. Ut på formiddagen skjer alt på en gang; en regnbyge nærmer seg og vi pakker vekk puter og lukker luker, samtidig biter en fisk på snøret og vi må begynne å hale den inn. Heldigvis er det en liten fisk, 2-3 kg - aner ikke typen, men den hadde rødt kjøtt omtrent som en tunfisk. Når den er vel om bord har regnbygen forsvunnet uten å gi fra seg noen dråper, men vinden har frisknet til. Dermed setter vi seil, men mens vi jobber med det stopper motoren - uten påviselig grunn! Det er ikke en god følelse! Vi skifter over til den andre dieseltanken i tilfelle det er noe galt med dieseltilførselen, og motoren starter igjen!

Etter å ha satt opp spribom for genoaen og kursen er satt kan motoren stoppes, og roen senker seg over forsamlingen - det er stor overgang fra ingenting som skjer til at alt skjer på en gang!

Ut på kveldingen spaknet vinden igjen og det ble atter en motretur gjennom natten. Fisken ble for øvrig filetert og spist som forrett, stekt på nybakt brød!

Som dere skjønner ble det en vindfattig start på turen vår, men etter nesten tre døgn kom vinden, riktig nok på en meget skarp kryss, men vi kunne seile! Jon og Åge fungerte godt som lettmatroser om bord, ingen ble sjøsyke, men Åge fikk en lei forkjølelse som vi prøvde å ta knekken på med store doser med C-vitaminer, vet ikke om det hjalp noe særlig!

Dag fire hadde en stor begivenhet. Vi hadde igjen fiskesnøret ute og plutselig fikk vi napp. Denne gangen var det større saker. Kapteinen var som vanlig utnevnt som "førsteinnhaler" av snøret, denne gangen var det tøft! Det ble så tungt at Jon måtte trå støttende til for å bidra med å sveive inn, og etter minst en halv time begynte vi å ane en fisk! Først trodde vi det var en barracuda, men så så vi at det var en sverdfisk, minst 2 meter lang og den måtte veie 20-25 kg! Jon og Svein Erik fikk dratt den opp langs skutesiden og jeg fikk satt kleppen fast i den, men vi ble veldig betenkte! Etter en stund med vill spruting og febrilske sprell fra sverdfisken besluttet vi å la den gå. Vi så med gru på hvilken skade den kunne gjøre på dekk (og på oss) med sitt langs, spisse sverd og kraftige kropp. En sportsfisker ville være superstolt av å fange en slik fisk, men de har jo litt erfaring og mer tilpasset båt! (i tillegg så hadde vi jo måtte spise sverdfisk i ukesvis skulle vi spist opp den ruggen der!) Vi kan vel trygt konstantere at fiskelysten ble vesentlig redusert etter vår storfangst!

Resten av turen gikk sin vante gang uten alt for store begivenheter, bortsett fra at vi krysset ekvator kvelden før vi ankom Galapagos. Vi har lest om diverse markeringer når man som "føstereisegutt" passerer "linjen", men vi tok "light"- varianten; markerte med et glass Gammel Opland (nå blitt "Linje"-Opland). Jon drikker ikke alkohol, så hans glass ble ofret til Neptun mens Jon selv koste seg med en kubansk sigar!

Etter knapt åtte dager seilte vi inn til Porto Ayora på Santa Cruz, Galapagos.

GALAPAGOS
Jon, Åge og Svein Erik dro i land mens jeg var igjen for å foreta den sedvanlige rydding og vasking av båten etter en lengre overfart!

Etter innsjekking (som for øvrig gikk fort og greit) orienterte de seg om diverse turer og aktiviteter på Galapagos. Dermed ble det bestilt en en-dags dykkertur, og en tredagers båttur for å se andre øyer. Om kvelden dro vi alle inn for å spise middag på land.

Neste morgen var det tid for små ting. Vi fikk vasket litt tøy, fylt diesel (som ble levert ut til båten i fat), vasket og støvsugd innvendig, Jon og Svein Erik fikk en runde under hårklipperen, og Åge var en tur i land for å ordne med flybilletter fra Galapagos til Equador.

Etter lunch dro vi ut til Darvins research- senter og så på arbeidet deres med å bevare skilpaddene og iguanaene på Galapagos.

Neste morgen litt over kl 7 ble vi plukket opp av en relativt liten, åpen båt for å dra den 2 timers lange turen sørover til Floreana, der vi skulle dykke. Det var oss 4 fra Fruen, tre andre meddykkere og to dykkerguider samt båtfører. Åge har ikke dykkersertifikat, så han ble med for å snorkle. Både Svein Erik og jeg er litt "rustne", det er lenge siden vi har hatt noen ordentlige dykk, og jeg måtte låne ekstra bly for å komme ned - første gang det har skjedd!

Vel nede hadde vi et fint dykk med masse fargerike fisker, lavaformasjoner, og en havskilpadde. I lunch- pausen snorklet vi blant sjøløver. Det var morsomt, de er utrolig grasiøse under vann, finnes ikke redde så de kommer svømmende rett mot deg, og viker ikke før det er nødvendig for å unngå kollisjon! De ruller rundt og leker med hverandre som små unger!

Dykk to var litt mer innholdsrikt, da fikk vi se white-tip shark og den mer ordinære grå haien, ikke så stor, 1 ½ -2 meter lang. Vi så også to relativt store stingray, og en liten "havslange" på i underkant av en meter lang. Vi hadde håpet å få se hammerhai, men de var "borte" den dagen!

Åge, som hadde snorklet i samme område hadde sett en hel gjeng med hai som sirklet rundt et par meter under ham, når han svømte videre fulgte de etter - stor opplevelse!

Dagen etter dykker - turen fikk vi fylt opp vann (levert ut til båten), vasket litt mer tøy og Svein Erik sjekket nærmere hva som hadde blitt gjort med den lille påhengsmotoren. De hadde renset alle filtrene og plukket fra hverandre forgasseren - da oppdaget Svein Erik at en pakning var montert tilbake feil vei! Ved å snu pakningen tilbake slik den skulle stå - vips så virket motoren igjen til stor glede for oss alle! Utrolig hva som kan skje.

Så den 9.april var det min bursdag som ble feiret med god frokost og gaver fra familien. Så gikk vi en lang tur ut til Tortuga beach, en lang fin sandstrand med lumske understrømmer i vannet. Vi var blitt fortalt at 20-25 mennesker druknet her hvert år. Utrolig, for vi var blitt advart av en vakt på vei til stranden, og det var satt opp skilt langs hele stranden med advarsler. Ved å gå ca 10 minutter videre til en ny liten strand kunne vi bade trygt - det gjorde godt med en dukkert før vi tok fatt på veien tilbake. Om kvelden ble vi plukket opp av en jolle som tok oss over til "Free Enterprise", båten vi skulle være med på en tre- dagers tur rundt på de andre øyene på Galapagos. Båten var en motor/seilbåt uten seil og med plass til ca 20 personer. Vi var 15 gjester om bord. I brosjyren var båten definert som en "luksusbåt", med bar, air condition, dusj og bad på alle lugarene osv. Alt dette stemte jo på en måte, men etter et døgn brøt air con - systemet sammen (og ble ikke fikset så lenge vi var om bord), saltvannspumpa for toalettene virket bare delvis, så i lengre perioder var vi uten "fluch"-muligheter, ferskvannspumpa var så svak at det ikke var trykk i dusjen (kun noen dråper piplet frem), madrassene var så slitne Åge hadde følelsen av at han datt ut av køya og Svein Erik fikk ryggproblemer og vi måtte løpe etter betjeningen hvis vi ønsket en øl, i baren var det i hvert fall aldri noen! Da er det deilig å ikke ha noe ansvar for båten! Men alt var ikke mørkt, maten var god og sengetøyet rent!

Når det er sagt så var selve turen kjempefin, Vi hadde dessverre en "matlei" guide som ikke gjorde mer enn høyst nødvendig, men han hadde masse kunnskaper og snakket brukbart engelsk. Dagene var delt opp med formiddagstur til en øy, med påfølgende snorkletur. Ny tur til en ny øy om ettermiddagen da også med innlagte snorklemuligheter.

Vi fikk se masse natur, øyer som var frodige og grønne, og øyer som nesten bare var lavalandskap. Det er sant at dyrene på Galapagos er lite redd for oss mennesker. Vi "snublet" omtrent over sovende sjøløver, og "blue-footed boobies" la eggene sine midt i stien - ikke det minste affisert av alle oss turister som gikk forbi. Vi så pingviner, fregattfugler, landiguanaer og sjøiguanaer. På snorkleturene våre så vi sjøskilpadder, hai, sjøløver og flere pingviner, i det hele tatt så vi yrende dyreliv hver dag. Etter tre dager vendte vi nesen hjem til egen båt, stappfulle av inntrykk og veldig glade for at vi valgte å ta en slik tur. Tror vi har fått en god smakebit av det Galapagos har å tilby.

Så nærmer det seg avreisedag for Åge. Han skal fly fra Galapagos til Equador der han skal tilbringe noen dager før han flyr hjem til Norge. Vi forbereder turen videre over til Marquesas. Før Åge reiser får han bli med som kuli når vi skal handle inn grønnsaker og frukt for de neste ukene. Grønnsaksmarkedet ligger litt inn i byen så det er et stykke å bære. Vi kjøper bl.a. en diger bananklase som sikkert veier 20 kg - da er det greit med bærere.

Vi avslutter oppholdet på Galapagos med en hyggelig middag i land, og tidlig neste morgen reiser Åge. Litt trist, Åge var en usedvanlig trivelig "lettmatros" å ha om bord.

Men vi må fokusere på vår neste etappe som er 3000 nm seilas over til Marquesas- en av jordomseilingens lengste etapper. Vi får fylt opp vanntankene, klargjort båten for seilas og 4 timer etter at Åge dro drar vi opp ankeret og sier farvel til Galapagos!

PÅ VEI TIL MARQUESAS
Turen starter dårlig - det er lite vind og det er på med motor, av med motor, opp med seilene for noen få timer før vinden dabber av og motoren må på igjen, slik holder vi på de to første dagene. På toppen av alt blir Svein Erik dårlig, han har feber og er stiv i hele kroppen. Fant ut at det var en blanding av solstikk/for lite væskeinntak med påfølgende urinveisinfeksjon. Etter et par dager med antibiotika ble han heldigvis bedre. Da blir også vinden bedre og vi kan seile ordentlig! Det blir en blanding av genaker og genoa, avhengig av vindstyrken. Det som er forunderlig og ganske frustrerende er at de første 6 dagene har vi ½ -1 knops motstrøm - det er motsatt av alt som står i bøkene!

Dagene går sin skjeve gang, spise frokost, lese, sitte vakt, lunch, lese, sitte vakt, middag, lese, sove, gå på nattevakt…..

Vår største utfordring er at bananklasen blir veldig fort moden, etter to dager var de første bananene klare for spising, etter tre dager var 50 % klare for spising og etter fire dager var alle bananene klare for spising! Hjelp - vi har kilovis med bananer, hva gjør vi?

Det blir bananer som frokostpålegg, bananer til lunch, banankaker, bananer til middag, bananer til dessert, bananer som nattmat - vi klarer med et nødskrik å spise opp de aller fleste bananene, men det er greit med en bananfri periode fremover!

Den 7. dagen om bord har vi endelig fått ordentlig medstrøm på ½ - 1 knop, og vi gjør en skikkelig døgnseilas på over 170 nm og en gjennomsnittsfart på over 7 knop. Vi begynner å bli optimistiske, hvis dette holder seg vil vi få en rask overfart. Det som forundrer og gleder oss er at havet er såpass rolig. Selv når det blåser opp i 10 m/s er det så vidt det er skumtopper på bølgene, det er mest lange dønninger, noe som gjør det relativt behagelig å leve om bord!

Jon begynner også å få taket på seiling og klarer oppgavene med glans. Ennå er det en liten stund før han kan sette skikkelig sjøbein, men det kommer seg!

Dag nr. 10 kan vi markere halvgått løp, nå er det i underkant av 1500 nm igjen!

Neste reisebrev blir skrevet etter at vi har ankommet Marquesas, inntil da; chio!

Tilbake til reisebrev
Til toppen av siden