Fruen fra havet

Så til erfaringene.

Først om båtvalget, så om utstyrsvalget der de ulike utstyrsområdene blir kommentert hver for seg.

Båtvalget.

Vi var litt redde for at de store vinduene i en pilot house båt ville gi mye ubehagelig varme. Dette var ikke plagsomt gjennom hele Stillehavet, men i Australia falt vi for fristelsen til å få installert et trekk på vinduene for utvendig solbeskyttelse. Vi valgte mørk blå farge, som er lett å se igjennom fra innsiden og ser bra ut på båten. Trekket absorberer opptil 80 % av varmestrålingen fra solen, vi merker det har blitt kjøligere inne, i tillegg reduseres UV-bestråling, (bleking) av møbelstoff og innvendig treverk.

På vei inn i Middelhavet fikk vi sydd et enkelt solseil for å beskytte oss mot solen i cockpit. Det har fungert brukbart i havner, men kan ikke brukes under seilas. Vi kjøpte også et sveitsisk- produsert vindscoop som vi monterte over luken i sovelugaren. Fordelen med dette er at det fanger opp vinden uansett hvilken retning den kommer fra. Det fungerte så godt at vi sydde fire til, og monterer minst to hver gang vi ligger for anker og det er varmt.

Innvendige vifter er nesten et must i tropene uten aircon. I sovekabinene har vi montert stillegående Hella-vifter som virker bra og bruker lite strøm, slik at de kan stå på hele natten uten å risikere å tappe batteriene. I salongen har vi sterkere, mer bråkete og billigere østen-produserte vifter. De blir nok utskiftet med Hella-vifter ved neste korsvei-.

På grunn av mesanmasten og en relativt lav storseilbom er det vanskelig å finne god løsning på solavskjermings-problemet i en Nauticat 43. På New Zealand fikk vi lagd en ny spray hood som var både høyere og mer solid enn den gamle. Dette krevde at vi hevet storseil bommen i bak-kant og sydde om seilet tilsvarende. I Phuket har vi fått sydd en forlengelse av spray hood’en som dekker cockpiten og kan brukes under seilas, noe vi har store forhåpninger til.

Vi har også fått sydd en solavskjerming i båtens bredde fra stormasten til mesanmasten. Den skal brukes i havn og vil beskytte mot sol og regn.

Ketch-riggen er vi meget fornøyd med. Det er vel ingen tilfeldighet at Amel-båtene utelukkende leveres med ketch-rigg. Fordelen er at det blir mindre seilflater å jobbe med, og flere muligheter for seilføring. At vi seiler dårligere enn enmasterene har vi ikke merket mye til, og til tider seiler vi fra dem. Da sammenligner jeg med 43-44 fotere med vekt på ca 13 til 15 tonn. Vi veier 16 tonn netto; når vi plusser på vann, diesel og utstyr veier vi 18 til 20 tonn.

Selv om vi seiler i tropene kan nettene bli kjølige og ufyselige med regn og vind. Da har vi med pilot house fordelen med å kunne sitte inne og se ut når vi er på vakt. Selve styringen tar, som nesten alltid, autopiloten seg av. Vi går riktignok ut minimum hvert 15. minutt for å sjekke forholdene, men kan så gå inn igjen og f. eks lese en bok eller sende mail til Norge-.

Ellers er selvfølgelig pilot house løsningen perfekt for anker, vi sitter inne og ser ut mens de andre med konvensjonelle båter sitter i ”kjelleren”.

Det verste uværet vi har opplevd hadde vi (og mange andre av våre seilervenner) da vi krysset Gulf of Carpentaria, helt nord i Australia med 40 til 45 knops vind og ubehagelige krappe bølger. Vi gikk med tre rev i storseil og liten fokk på kutterstaget. Autopiloten med gyrosensoren styrte nydelig, jeg greide absolutt ikke å seile like godt i mitt lille forsøk. Båten fungerte perfekt og vi følte oss trygge om bord. Vårt v-formede frontparti gjør at vi aldri føler smellene i krapp sjø som noen av våre venner klager over med mer ”moderne” skrogformer.

Etter 30.000 nautiske mil med det meste utseilt i tropiske farvann må vi bare konkludere med at vi er meget godt fornøyd med båtvalget vårt.

Seil og rigg

Vi fikk sydd ny seilgarderobe før avreise. Den besto av storseil og mesan, begge helspilet, genua 1, fokk med vertikale spiler på kutterstaget og genaker. Alle seilene bortsett fra genakeren har holdt bra gjennom hele seilasen, kun behov for mindre vedlikeholdsreparasjoner.

God regel: Vi har alltid levert inn seil til vurdering av seilmaker når vi har hatt ”overvintringsopphold”!

Genakeren spjæret i Stillehavet i en byge som kom litt brått på-. Seilet ble reparert på Tahiti, men seilmakeren ga uttrykk for at det var tvilsomt å reparere et så gammelt seil!?? Seilet som da var 2 år gammelt var i realiteten relativt lite brukt, så vi skjønte ingen ting, men vi ville ikke seile over resten av Stillehavet uten genaker, så vi valgte å betale for den såkalte ”tvilsomme reparasjonen”!

Vi tok det med oss tilbake fra New Zealand til Sverige og fikk beskjed om at det var en svakhet med den røde fargen, den tålte ikke UV-bestrålingen. Etter mye frustrerende diskusjon med leverandøren, Albatrossegel, fikk vi erstattet ny duk fra duk-leverandøren men måtte sy en ny genaker i New Zealand for egen regning! Av denne grunn anbefaler vi selvsagt ikke Albatrossegel for andre seilere. Vi tok for øvrig konsekvensen av UV bestrålingsproblemet og fikk sydd en helhvit genaker, da dette skal være den fargen som tåler UV-bestrålingen best. Forøvrig fikk vi også høre fra Albatrossegel når vi kjøpte seilene at både genua og fokk var UV-beskyttet i opprullet tilstand. Ved sjekk i New Zealand viste dette seg ikke å stemme, så vi fikk sydd på egen UV beskyttelse på begge seil.

Opplegget med helspilet storseil og mesan som slippes rett ned i lazybagger er vi meget godt fornøyd med. For det første gir de helspilede seilene mer m2 og de står bra, sammenlignet med rullestorseil uten spiler (kanskje grunnen til at vi seiler så bra?). I tillegg er de enkle å berge, og sist, men ikke minst ligger de godt beskyttet mot UV-bestråling i posene sine. Systemet er også teknisk enkelt, vi risikerer ikke at storseilet låser seg halvveis innrullet i masten langt til havs-.

Systemet med to forseil som kan spris med spribommer er veldig nyttig når man seiler mye medvind. I en kraftig medvinds-seilas er det bare å droppe storseilet og seile stabilt med begge forseilene. Skulle vinden avta og man ønsker mer seil kan vi relativt enkelt sette mesanen i tillegg, mens storseilet er mye vanskeligere å få satt uten å gå opp mot vinden. Dessuten opplever man fort at storseilet skygger for forseilene, mens mesanen er så langt akterut at det går bra.

Med stabil, men ikke så sterk bidevind, hender det at vi setter et ”mesan stayseil” i tillegg til alle de andre seilene. Dette er et seil som settes fra mastefoten på stormasten til toppen av mesanmasten. Det er litt jobb å få det opp og berge det igjen, så det skal helst være stabile forhold så seilet kan stå noen døgn-.

Riggen vår er en Selden rigg. Reservedeler er ikke noe problem, men kan bli noe dyrt pga alle mellomleddene. Vi har ikke hatt store reservedelsbehovet, men funnet det like billig å kjøpe deler i Norge som fra lokale Selden representanter.

Mange forsikringsselskaper forlanger ny stående rigg etter 10 år. Vår rigg var 21 år gammel da vi ankom New Zealand i 2005. Vi hadde ikke hatt noen problemer, men observerte at mange andre båter fornyet den stående riggen, etter større eller mindre problemer Vi lot en rigger gjennomgå riggen vår, og han fant bare småting å bemerke. Allikevel valgte vi å skifte ut hele den stående riggen på New Zealand 2006. Vi fikk til en god ordning med en rigger slik at jeg gikk opp og demontert deler av riggen (uten at mastene falt ned), og fikk tilsvarende lengder tilbake etter noen dager. Så var det å montere opp, og demontere nye deler. Apropos opp og ned, vi kjøpte en klatre-sele hos Hovdan før vi seilte ut, slik at jeg helt uten hjelp klatrer opp og ned i riggen. Dette innebar at vi ikke utstyrte begge master med klatretrinn helt opp, det vi har er klatretrinn opp til første salingshorn på stormasten. Dette brukes ved innseiling i atoller med dårlig kartgrunnlag, da må ”mannskapet” til pers opp i masten. Mannskapet har bare vært oppe et par ganger, så behovet er kanskje noe overdrevet i litteraturen, eller vi er forsiktige seilere som ikke tar så mye ”sjanser”.

Strøm om bord

Vi dro fra Norge med 3 stk nesten helt nye standard bly batterier, 2 på 230 amp og ett på 200 amp og en ny 105 amp dynamo. I tillegg hadde vi Onan generatoren som kunne lade batteriene via en 50 amp landstrømslader. ”Guruen” på bly batterier i Norge hadde fortalt oss at dette ville bli bra, så vi var fornøyde. Og alt gikk bra så lenge vi brukte hovedmotoren ”passe” mye, som motorstøtte enten i lite vind eller når vinden ble for skarp for effektiv seiling.

Men på ren seilas over noe lengre tid fikk vi problemer, vi hadde for mange strømbrukere om bord. Dette var autopiloten med hydraulikkmotor som gikk kontinuerlig (greit i en fiskebåt men ikke fullt så greit i en havseiler), fryseboksen og kjøleboksen. Det ble behov for mye ladning med generatoren, men heldigvis slapp vi å bruke hovedmotoren.

Vi fikk også problemer når vi gikk mye for motor pga overladning av batteriene. Den gamle dynamoen hadde manuell regulering av ladningen i tre trinn, den nye trodde vi greide dette selv. Det gikk greit ved motorgang i oppimot ett døgn, men ved flere døgns motorgang kunne batteriene begynne å ”koke”.

I Barcelona løste vi det første problemet ved å installere tre 80 watts solcellepaneler og en vindgenerator på opptil 6 amp. I tillegg kjøpte vi en slepegenerator som ga 6 amp ved 6 knots fart. Generatoren kunne ombygges til vindgenerator nr. 2 når vi lå for anker.

Strøm-situasjonen ble mye bedre om bord, men generatoren måtte allikevel brukes en time eller to morgen og kveld ved lange overfarter i skyet vær.

Overladingsproblemet tok vi ikke tak i, det var sjelden vi måtte gå så lenge for motor etter at vi forlot Middelhavet.

Det er ikke lurt bare å ”glemme” problemer, de dukker opp på de mest ubeleilige steder. For vår del på Fatuhiva, Thor Heyerdahl’s sydhavsparadis. Vi hadde ganske enkelt ikke ladning når hovedmotoren gikk. Så da var det bare å finne frem den gamle ”reservedynamoen” og håpe på at vi greide oppkoblingen; for eksperthjelp på Fatuhiva kunne vi ganske enkelt glemme-. Men alt gikk bra, og egentlig kan man spørre seg om det var særlig lurt å skifte ut den gamle dynamoen i det hele tatt! Den ”nye” dynamoen kunne ikke repareres på Tahiti så den ble med til New Zealand. Der fant de den ikke reparerbar, ødelagt av dårlig laderegulator, så en ny ble innkjøpt og den fulgte med videre som reservedynamo-.

Vi følte oss aldri helt trygge på strømproduksjonen vår, særlig ikke etter at vi installerte en 12 volts watermaker på New Zealand som trakk ca 20 amp under drift. I Australia fikk vi en spesialist om bord for å vurdere opplegget vårt. Han konkluderte med at med alle våre strømbrukere om bord måtte vi ha høyere batterikapasitet, mer moderne batterier, større dynamo, bedre ladestyring av dynamoen og bedre ladekapasitet fra generatoren.

Dermed ble det installert 3 stk 260 amp Absorbed Glas Mat (AGM) batterier som forbruksbatterier, 120 amp AGM batteri som startbatteri for hovedmotor og 60 amp AGM batteri som startbatteri for generator. Den nye ”reservedynamoen” på 105 amp ble installert på hovedmotoren, men nå med det beste innen ladestyring (Mastervolt) og en ny 50 amp lader i tillegg til den gamle, totalt 100 amp ladning fra generatoren.

Så nå føler vi at vi er i mål på strømsiden, i alle fall inntil videre!

Onan-generatoren på 3500 watt er vi meget godt fornøyd med. Den har en 3 en sylindret Kubota dieselmotor som bare bruker 1 liter pr time ved normal belastning. Den er stillegående pga. ekstra lydisolering og den har overvåkning av oljetrykk, kjølevanns-temperatur, eksostemperatur og dynamofunksjon, slik at den stopper automatisk hvis noe av dette skulle være feil. Dette gjør at vi tar sjansen på å starte generatoren og gå på land for en lunch, eksempelvis. Vi sparer selvsagt mye motortid på hovedmotoren ved at vi har generator om bord.

Motor/fremdrift
Ford motoren var utstyrt med to tradisjonelle dieselfiltre i serie. Sikkert greit i Skandinavia, men ikke godt nok på jordomseiling. Før avreise ble derfor et Racor dieselfilter med vannseparering montert i tillegg, som første filter. I New Zealand demonterte vi innsprøytningsdysene både på hovedmotor og generator og fikk dem sjekket. Dysene på hovedmotor ble anbefalt byttet med nyoverhalte, og våre gamle ble overhalt og er nå med som reservedeler. Dysene på generatoren ble overhalt og satt tilbake på plass.

Vår faste trebladete propell ble som før nevnt reservedel før avreise, siden vi investerte i en rådyr Autoprop fra Bruntons propeller i Storbritannia. Det er en stor treblader til den nette sum av nesten 30.000 kroner. Men, sannsynligvis den beste investeringen vi har gjort! Dette pga det mye lavere dieselforbruket som nevnt over, men også fordi den er en suveren propell for motorseiling. Den stiller seg automatisk inn etter turtall og motstand i sjøen. Seiler vi i 5,5 knop men ønsker litt mer fart for å rekke en havn i tide, kan vi starte motoren og la den gå på lavest tillatte omdreining over tid som er 1250 o/min, og båten øker hastigheten til 6,5 til 7 knop.

Etter å ha vært plaget med tau i propellen et par ganger fant vi på Malta løsningen; en Spurs Rope Cutter. Den var heller ikke billig, men gir oss fred i sjelen når vi går igjennom ruskete farvann med mye drivende fiskeutstyr.

Vi skiftet det vannsmurte aksellageret før vi forlot Norge. På Malta skiftet vi igjen, i forbindelse med montering av rope cutter. En sjekk i Phuket viste at gummilageret hadde løsnet igjen, så nytt må inn. Vår dimensjon på 40 mm. aksling er ikke særlig vanlig utenfor Europa så den måtte bestilles fra Sverige. Nå kjøper vi en ekstra, som reservedel-. Vi har en vanlig ”gammeldags” pakkboks med fettpresse som alltid lekker litt. Vi velger nå å skifte ut med en ny amerikansk type som skal være ”uslitelig” og meget tett. Navnet er PSS som står for Packless Sealing System.

Vi er meget fornøyde med vår Ford industridieselmotor. Det er en stor motor, 4,15 liter slagvolum som det er tatt lite ut av, maksimum 90 hk og heldigvis uten en kompliserende turbo som krever turtall og dermed høyere dieselforbruk. Vi skifter olje etter 200 timer drift og oljefilter på hver 400 timer og motoren bare går og går-.

Vann

Som nevnt tidligere var vi i begynnelsen opptatt av store vanntanker slik at vi ikke skulle trenge watermaker. Vi greide oss bra over Atlanterhavet med 4 personer om bord og videre gjennom Stillehavet med i perioder 3 personer og til tider med besøk, til sammen 6 personer om bord. I Stillehavet kunne det være vanskelig å finne godt vann, så når vi fant det ble alle tilgjengelige beholdere fylt opp. Mange av våre seilervenner hadde skaffet seg watermakere og var mektig fornøyde. I New Zealand gjorde vi en vurdering av videre seilas og fant at mange av de landene vi ønsket å besøke ikke kunne forventes å stille opp med perfekt drikkevann. Vi besluttet derfor å gå til anskaffelse av en watermaker. Etter å ha sjekket internett og forhandlerne i NZ falt valget på en HRO Seafari Escape SEC 400 med kapasitet på 62 liter pr time. Den går på 12 volt, og har ikke høytrykkspumpe. Den er oppgitt å trekke 24 amp., men trekker nok noe mindre. Den analyserer selv vannkvaliteten og bestemmer når vannet er godt nok for å gå på tanken. Etter at den er stoppet foretar den automatisk en rensing med ferskvann. Vi har vært meget fornøyd med watermakeren, det har vært meget behagelig ikke å bekymre seg om hvor man kan skaffe ferskvann til enhver tid. En annen fordel er at vi kan vaske vårt eget tøy mens vi ligger for anker, vaskemaskinen får 220 volt fra generatoren som også leverer 12volt til watermakeren som produserer vannet som trengs-. Det eneste vi strengt talt trenger er dieseltilførsel, men med 1000 liter på tankene er ikke dette noe vi gjør for ofte-.

Vi har imidlertid merket en reduksjon i kapasiteten på watermakeren den siste tiden. I Phuket fikk vi forklaringen, vi har ikke hatt skikkelig filtrering av råvannet og dermed har pumpen som skaffer trykk til hydraulikkenheten blitt unødvendig slitt. Filter er nå montert, og pumpen tas med til Norge (egentlig Danmark) for nødvendig vedlikehold.

Båten
Det vil vel aldri bli full enighet om hva som er den ideelle jordomseilingsbåten. Vi har sett utrolig mange forskjellige seilbåter som alle har greid å gjennomføre seilasen mer eller mindre rundt jorden, så mye dreier det seg om smak og behag og hvor mye penger man ønsker å investere i båten. Jeg tar derfor utgangspunkt i våre prioriteringer, hva vi valgte å kjøpe og erfaringene med valget vårt.

Hva vi prioriterte ved kjøp av båt:

* Solid bygget båt med solid ror-innfestning, ikke spaderor.
Dette fordi belastningen på rorlagrene blir mye høyere med spaderor og vi har dårlig erfaring fra tidligere båt
hvor roret rett og slett brakk!

* Båtstørrelse ca 42 fot eller større, slik at det blir plass til venner og familie på besøk, og alt det utstyret vi ønsket å ta med.

* Ingen regattaseiler, men brukbare seileregenskaper, gjerne noe underrigget og med en kraftig, anerkjent rigg.

* Kjent båttype, anerkjent båtbygger.

* Om mulig Deck Salong eller Pilot House slik at man slipper å gå ned i ”kjelleren” når man er inne i båten.

* Hovedkabin akter, der det er minst bevegelse under seilas.

* Kraftig motor som sikkerhet i situasjoner der seilfremdrift ikke er nok, som innseiling i trange havner med sterk motvind.

* Stor dieseltank for lang rekkevidde under motorkjøring.

* Store vanntanker for å slippe å kjøpe watermaker.

* Fortrinnsvis glassfiberbåt,
da vi er uerfarne med stål og aluminiumsbåter og de utfordringene galvanisk tæring er på slike båter.

* Ikke langkjølet båt pga dårligere manøvrerings-evner i trange farvann (havner).

Våre ønsker og krav kan selvsagt diskuteres, men de er stort sett basert på erfaringer fra tidligere båter og tanker om hvorledes en jordomseiling vil kunne oppleves.

Vi fant snart ut at vi måtte droppe tanken på å kjøpe ny båt, den ville bli for dyr. Etter mye søking på internett både i Norge og utlandet fant vi tilslutt båten, den lå av alle steder i vår egen ”hjemmehavn” KNS, Dronningen, Oslo og var en Nauticat 43. Vi kjente jo motorseilerne Nauticat 33, 38 og 44, men denne var ”ny” for oss. Båten var relativt gammel, bygget i 1984, men den så bra ut-. Vi sjekket litt om den, og fant ut at den ikke var tegnet av Nauticat, men av Sparkman & Stephens for Swan-verftet Nautor. Nautor valgte ikke å gå inn i dette ”segmentet” og solgte det hele til Nauticat. Det var en 40 foter, 43 foter og en 52 foter som alle har vært på Nauticats leveringsprogram. 52 foteren er på Nauticats program enda, mens de to mindre er erstattet av Nauticat 42 som er tegnet av Nauticat selv.

Motoren i båten var en Ford 90 HK som hadde gått 3600 timer. Vi sjekket med Ford-spesialisten i Norge som kunne fortelle oss at dette var en industrimotor som går 20.000 timer før overhaling.

Kort fortalt, vi kjøpte båten for den samme prisen som vi kunne kjøpt en ny Bavaria 44 for, og er fremdeles meget fornøyd med handelen.

For hva fikk vi med dette kjøpet:

* Solid bygget glassfiberbåt der sandwich-konstruksjoner er unngått.
Dette gir tyngre båt, men ulempen med vanninntrengning i sandwich konstruksjon unngås, for lengre levetid på båten.

* Kraftig ror-skjegg og solid rorinnfestning

* Meget romslig 43 foter med 3 separate sovekabiner og med hovedkabinen akter.

* Pilot House med innvendig styreposisjon

* 1000 liter diesel fordelt på 2 tanker

* 900 liter vann fordelt på 3 tanker

* Moderat finneformet blykjøl

* Seileregenskaper langt utover våre ”krav”.

At vi i tillegg fikk en Onan generator på 3000 watt, rullefokk på kutterstag, dieselovn, vaskemaskin, fryseboks, microbølgeovn, baugpropell, VHF, GPS, radio, TV, daviter for jolla, jolle, ny 3 hk Yamaha, 3 ankere og fullt teakdekk har også vært greit for oss-.

At vi fikk en ketch-rigget båt var ikke på vår kravliste, kanskje snarere tvert imot, så vi var litt spente på hvorledes det ville fungere. Kapteinen hadde riktignok for lenge siden hatt en ketch-rigget Malø 40 som han var godt fornøyd med, men det var den gang og ikke nå--.

Båten ble kjøpt 1 ½ år før avreise, slik at det skulle bli tid til de endringer og justeringer vi følte behov for. Vi fikk også prøvd båten på en normal ferieseilas sommeren 2002, noe som i tillegg ga oss grunnlag for en del oppjusteringer.

Her er listen med de ting vi gjorde med båten:

* Skiftet ut den gamle Neco-autopiloten med en ny Raymarine med gyrosensor.

Vi beholdt den gamle Neco hydraulikkpumpen og har med dette en
solid ”fiskebåt” autopilot med det nyeste i elektronisk styring.

* Den gamle radaren sa farvel ganske raskt og ble byttet ut med en brukt Raytheon R20XX med kartmodul.
Vi fikk kjøpt en 5 år gammel radar verdt kr 50.000 for kr 13.000!

* Vetus baugpropellen hadde en lei tendens til å knekke brytepinnene,
så den ble skiftet ut med en vedlikeholdsfri MaxPower CT80 duo med mye bedre effekt.

* Den faste propellen ble byttet ut med en Autoprop. Dette reduserte marsjfart-turtallet på 6 kop fra 1800 omdreininger til
1300, noe som igjen reduserte dieselforbruket fra 6 liter i timen til 3,8 liter i timen.
Dette hevet rekkevidden under motor fra 1000 nautiske mil til i overkant av 1500 nautiske mil!

*   Ny Waeco Serie 90 med kjøleakkumulator ble montert i/til kjøleboksen. Den gamle kjølemaskinen, koblet rett på motoren,
    var defekt ved overtagelse av båten.
    Kjøleskapet i salongen ble demontert og plassen brukt til de utallige pilotbøkene man trenger underveis.

* Dusj på akterdekket med varmt og kaldt vann ble montert.

* Nav6Plus navtex ble montert.

* Kompositt gassflasker med industrikobling innkjøpt i Sverige
- veldig praktisk i forhold til å sjekke hvor mye gass som er på flasken, samt den ubetingede fordelen at den ikke ruster!

* Lazybag montert på storseilbom og mesanbom.

* Ny seilgarderobe sydd, alle gamle seil ble tatt med som reserve.

* Jolla ble skiftet ut med ny 3 meter Rib og brukt Yamaha 15 hk anskaffet.

* 30 kg Spade anker erstattet det gamle uorginale CQR som hovedanker.
CQR ankeret var vi meget misfornøyde med i Oslofjorden.

* Regulerbar Selden spribom innkjøpt i tillegg til den opprinnelige spinnakerbommen.

* Ny dynamo på 105 amp ble montert, den gamle på 75 amp ble overhalt og tatt med som reserve.

Kommunikasjon

Kortdistansekommunikasjonen er som i Norge, via VHF. Vi har en fast og en håndholdt, og føler at vi trenger begge. Den håndholdte er grei for kontakt med marinaer osv ved innseiling i havner. Den faste, som rekker lengre, brukes der dette er nødvendig. Begge VHF’ene er nye siden vi reiste ut. Som fast VHF hadde vi en eldre modell som funket bra helt til det begynte å bli vanskelig å bruke tastaturet. Den ble som mye annet skiftet ut i New Zealand med en Raymarine Ray 54. Mikrofonen sprakk på vei til Australia, så der fikk vi ny på garanti. Nå fungerer den utmerket. Den håndholdte var i utgangspunktet en ny Garmin 725 E. Den begynte å bli treg på vei til Australia. Med fornuftige australske priser og tvilsomme tidligere kjøp var det ikke vanskelig å satse på det beste, så nå har vi en ICOM M72 som har fungert ypperlig.

Ligger man for anker og det er mobildekning kan det være greit å kjøpe et ”nummer”. Det er billig her i Østen, og gjør at du ikke har alle lyttende til samtalen din.

Den viktigste kommunikasjonskanalen vår er kortbølgeradioen, eller SSB som den kalles. Vi har en ICOM IC 718 med Pactor modem, automatisk antennetuner og antenne i isolert akterstag. ICOM 718 er ikke bygget for bruk i båt, så med åpne luker og saltvann rett inn på radioen fikk vi problemer i Middelhavet. Det var LCD-skjermen som sviktet, men ble ok etter reparasjon på Grand Canaria. Problemet gjenoppsto i Stillehavet, men etter ny reparasjon på New Zealand har den funket ok. Gjennom SSB’en holder vi kontakt med våre seilervenner på lengre avstander. Vanligvis har vi avtalt en frekvens og et tidspunkt, gjerne to ganger pr døgn. Den mest erfarne radiopersonen tar gjerne ansvar for å lede ”nettet” som vi kaller det, og språket er engelsk eller skandinavisk avhengig av hvem som deltar. SSB brukes også til mail-kontakt hjem over basestasjoner i Winlink eller Sailmail. Værinformasjon hentes også ned, enten som grib-filer eller værkart fra metrologiske stasjoner. Vi klarte oss med Winlink som er gratis for radioamatører helt til Darwin i Australia. For seilasen gjennom Indonesia og det Indiske hav har Sailmail bedre dekning med basestasjoner, så vi meldte oss inn og betaler 240 US dollar pr år for det.

Satellitt-telefon var veldig i vinden når vi forlot Norge. Det er dyre samtaler, og vi følte ikke at vi hadde et stort behov for direktesamtaler med noen, så vi droppet det. Vi vet andre som skaffet seg telefonen men har droppet systemet, det ble for dyrt. Vi vet også om andre som bare satset på satellitt telefon og ikke SSB. De ble ”veldig ensomme” på havet uten kontakt med andre seilere og har installert SSB senere på turen.

Instrumenter
Båten var utstyrt med VDO instrumenter for vind, dybde og fart. Dybdeinstrumentet var sannsynligvis av litt nyere dato, mens de andre trolig var fra 1984. Alle virket ok, og vi valgte å seile med dem så lenge de holdt. Den første svikten kom på vindinstrumentet på vei mot New Zealand. Vi valgte å kjøpe en hel pakke med vind, dybde og fart samt oppkobling mot gps/autopilot i New Zealand, av typen Tacktick. Fordelen er at man slipper kabling idet hver enhet har solcelle, sender og mottaker med 3 trinns bakgrunnsbelysning. Dette gjelder ikke NMEA, farts og dybde registrerings-enhetene som er plassert inne i båten. Disse trenger 12 volts tilkobling, men har sendere. Informasjonen fra vindmåleren i toppen av masten var litt ustabil, noe vi klaget på. Det ble påstått å bli bedre ute av havnen uten forstyrrende andre båter, men dette var marginalt. Bra ble det ikke før vi kom til Darwin, etter at vindmåleren hadde blåst av masten i Gulf of Carpentaria. Den nye vi fikk på garanti var med mye sterkere signaler, så nå er vi meget fornøyde! Tacktick hadde tydeligvis opplevd problemet siden en ny variant var introdusert, men å tilby utskiftning gratis var å gå litt langt-.

I Australia sviktet VDO dybdemåleren og ett av VDO fartsmålerinstrumentene, så vi var glade for at vi satt med dobbelt sett-. Vi kjøpte for øvrig ett ekstra presentasjonsinstrument med store tall, som vi har koblet mot dybdemåleren for tryggere innseiling i usikre havner. En annen fordel med systemet er at vi kan ta med oss presentasjonsinstrumentene hvor vi vil. Dette innebærer at ved nattseilas der vi oppholder oss inne pga pilothouse-løsningen, så bare tar vi med oss vind-instrumentet inn og kan følge med på vindretning og hastighet hele tiden. Dybdemåleren har kapteinen sovet med i dårlige ankringshavner med mye strøm og vind-.

Navtexen vår er av typen Nav 6 Plus. Den er plassert i styrhuset/salongen og har en stor skjerm. Denne kan brukes til andre ting når navtex-meldinger ikke leses. Vanligvis viser den hastighet over grunn og sann kurs. På grunn av størrelsen og bakgrunns-belysning kan den avleses fra alle posisjoner i styrhuset/salongen. I og med at den er koblet til GPS’en logger den også alle data på hvor vi er til enhver tid. Vi har ikke brukt det mye, men det er en ekstra sikkerhet dersom uhellet skulle være ute.

Vi har på mesteparten av turen vår seilt med ikke mindre enn 4 GPS’er. Den eldste er en Phillips AP navigator ombygget til Leica 930. Den har hele tiden hatt det med å miste kontakten med satellittene og er tungvint i bruk, så vi har ikke brukt den mye. Den vi har brukt hele tiden er en Garmin 76, som vi syns er enkel i bruk og har mange fine funksjoner. Disse to står begge oppkoblet med en vendebryter som avgjør hvilken vi skal koble mot autopiloten. Som reserve har vi en Garmin 48 og en Garmin 76 til, som en venn syns vi hadde mer bruk for enn han selv etter at han hadde solgt seilbåten. På vei mot Singapore mistet plutselig den Garmin 76 som vi hadde brukt i 5 år kontakten med satellittene. Vi plukket frem vår venns Garmin 76 og var raskt i kontakt igjen. I Singapore kjøpte vi en ny Furuno fastmontert GPS for utskiftning av AP-navigatoren og en ny Garmin 76 slik at vår venns kan få hvile igjen. Kort sagt, GPS’er er viktig!!

Vi har tre kompass om bord. Det ene står i styrekonsollen i cockpit, det andre avleses i styrhuset og er fysisk plassert noe foran midtskips, vekk fra motorer og annet magnetisk materiale, det tredje er koblet til autopiloten og er plassert enda nærmere baugen av samme årsak. Styrekonsollkompasset utviklet en større og større luftboble i Middelhavet, og ble byttet ut med et nytt i Barcelona, på vei ut av Middelhavet. Kompasset var av merket Suunto, og vi forsøkte å skaffe samme merket igjen. Dette var vanskelig, vi endte opp med et Plastimo i samme størrelse. Ikke helt samme gode rykte, men det har fungert helt ok og er helt uten luftbobler! Styrhuskompasset er et Neco kompass som har virket bra hele tiden. Autopilotkompasset er levert av Raymarine og har virket som det skal hele tiden.

Ankring/ankere

Vi har hele 6 ankere om bord. 3 av dem fulgte med båten, et uorginalt CQR-anker som hovedanker, et uorginalt Danfort-anker som akteranker og et stokkanker som reserveanker. Vi har i alle år hatt glede av et svensk platt-anker, som er et skiveanker fylt med bly, og tok med dette. Det er særdeles godt i gjørmebunn, men sannsynligvis for lite til båtens vekt-. CQR ankeret virket ikke særlig bra på vår prøveseilas nedover norskekysten, så vi valgte å kjøpe et 30 kg Spade anker som hovedanker. I tillegg kjøpte vi et 15 kg originalt Bruce anker som alternativt akteranker. Hittil har vi bare brukt Spade ankeret og Bruce ankeret. Stokkankeret skulle være veldig bra i koraller, men vi har aldri følt behovet.

For å få ned unødvendig vekt burde vi sannsynlig vis kvitte oss med CQR ankeret, stokkankeret og plattankeret. Grunnen til at vi ikke har gjort det hittil er sikkerhets-tenking. Skulle vi overfalles av en syklon eller orkan der vi ikke ser muligheten til å seile oss i sikkerhet kan vi sette ut alle ankrene på kryss og tvers, gjerne helt inntil noe mangrovevegetasjon og håpe på det beste--.

Vi måtte skifte ut anker winsjen på vei inn i Middelhavet etter at den gamle hadde røket pga overbelastning. Vi hadde ankret opp på et litt for åpent sted langs spanskekysten og opplevde sterk pålandsvind om morgenen, med relativt store bølger og mye bevegelse om bord. Det vi ikke hadde gjort, fordi vi aldri gjorde det i Norge, var å avlaste ankervinsjen med krok i kjettingen og tau til kryssholtene i baugen. Belastningen ble for stor, og den fine gamle 1000 watts Neco winsjen delte seg i to-. Vi kom greit ut av situasjonen etter hvert, og var i markedet for ny winsj. Det ble en Lofrans Tiger 1200 watt med fjernstyring og mulighet for styring av winsjen både opp og ned. Winsjen har fungert utmerket, men fjernstyringsboksen bruker mye strøm så der er viktig å ha reservebatterier klare-. Siden vi gikk fra engelsk til italiensk ankerwinsj var det selvsagt forskjellige dimensjoner på kabularet. Tommekabular var vanskelig å skaffe, så vi kjøpte heller 50 meter ny kjetting. Dermed fikk vi 50 meter kalibrert kjetting til overs, uten salgsmuligheter. Kjettingen ble delt i 2 ganger 25 meter og ligger nå som reserve i tilfelle ekstremt ankerbehov. Vektmessig burde vi vel også kvitte oss med kjettingen, sammen med de ekstra ankrene.

Vi startet med 50 meter kjetting fra Norge og kjøpte også 50 meter i Spania. Dette var stort sett ok helt til Stillehavet. Der er mange ankringer veldig dype, 20 til 25 meter er helt vanlig, så vi følte oss ikke helt i henhold til ”forskriftene” med vår 50 meters ankerkjetting. Vi fikk ikke orden på dette før i New Zealand, men der ble 65 meter kjøpt inn og den ”gamle” som allerede var temmelig rusten gitt bort til marinaen. Vi skulle gjerne hatt 75 meter, men fant at vi ikke hadde plass i nedre del av ankerbrønnen for mer enn 65 meter. Men disse 15 ekstra meterne gjør stor forskjell, så vi er fornøyde!

Vi har sjelden hatt bruk for å kaste ut akteranker, annet enn i noen få, meget trange ankringssteder. Hadde vi hatt ankerwinsj akter, eller et noe mer praktisk system enn det vi har, tror vi nok vi ville ha brukt akterankeret mer, særlig i swell-utsatte ankringshavner.