|
|
|
|
||||||||||||||
Svein Erik ble gradvis bedre i ryggen. Resten av vårt opphold i Puerto La Cruz ble en slags ”hvileperiode”! Jeg stullet litt rundt i båten, pusset alt det ”rustfrie” og gjorde litt rent. Ellers tuslet vi til bassenget og tok oss små svømmeturer og tilbrakte flere timer i cocpit med å lese og slappe av. Et par ganger gikk vi små turer bl.a. til et digert kjøpesenter, Caribbean Mall, helt nytt, flott innredet, men med halve bygget (minst) stående med tomme butikklokaler. Vi oppdaget at de solgte kopier av DVD-filmer til 20 kr stk, ikke det helt store utvalget, og kvaliteten var svært vekslende, men ok for oss – fikk slått i hjel noen kvelder!Endelig etter 9 dager var vi klare til å reise videre, Svein Eriks rygg var god nok, og vi var endelig klarert ut. Før vi forlot Puerto La Cruz gikk vi til dieselkaia for å fylle diesel til 12 øre literen! ”Dessverre” hadde vi ikke brukt så mye motor siden Barbados (der vi fylte diesel sist) så vi endte opp med å fylle 200 liter. Utrolig – det ville altså ha kostet oss 120 kroner å fylle hele tanken på 1000 liter - nå betalte vi 32 kroner for 200 liter diesel og 32 liter bensin, ikke rart alle seilerne smiler og ler på vei til kasse for å betale…..Klokken 10 forlot vi dieselbrygga og vi satte ut i havnen. Vinden var moderat og vi fikk en svak kryss mot Tortuga, vårt neste mål. Dit var det over 70nm, så for å unngå å komme frem i mørket kjørte vi motor i tillegg. Vi rakk det akkurat – det var lyst nok til at vi fikk manøvrert oss inn bak korallrevet og kastet anker. I bukten lå det en fiskebåt, en motorbåt og oss! I løpet av natten forstod vi hvorfor det ikke var flere båter der – svellet kom inn og gjorde det ganske så ubehagelig å ligge der. Derfor stod vi opp med en gang det ble lyst, tok opp ankeret og dro videre – frokosten ble inntatt underveis. Etter et par timer kom vi til en ny ankringsplass utenfor en liten øy, der lå det fire andre seilbåter og det var vesentlig mindre svell! Vi tok en tur på land, tuslet rundt på den hvite sandstranden og tok livet helt med ro!Neste kveld tok vi fatt på en nattseilas over til Los Roques – et digert korallrevområde med massevis av ubebodde øyer og korallrev å snorkle på. Seilasen gikk greit, det var riktignok en del bølger, og en av bølgene fant det for godt å hoppe opp i båten og ned i luken og rett i sengen der jeg lå og sov! Ikke veldig morsomt å bli vekket av en slik kalddusj, for ikke å snakke om å sove i den våte sengen resten av natten – men ved å lukke luken og legge fullt av håndklær over det våte lakenet så går det på et vis! Sove må vi jo!For å gjøre stemningen perfekt fikk Svein Erik en skikkelig squall i 5-tiden om morgenen. Plutselig dreide vinden totalt, og for å unngå en jibb valgte han å seile på vinden – dermed var vi på vei vekk fra Los Roques! Mannskapet ble kalt på dekk for å bidra med å få ned seilene, og da begynte det å sprutregne – kapteinen så ut som en druknet katt der han slet med å holde båten opp mot vinden, og mannskapet ble raskt lys våken mens genoaen ble rullet inn! Så fikk vi endelig lagt båten på riktig kurs igjen, satt på motoren og strammet inn storseilet – alt under kontroll! Mannskapet ble sendt ned i den nå ikke fullt så våte sengen for å fortsette skjønnhetssøvnen, mens kapteinen fikk tørket seg og fikk på seg tørre klær – seiling er gøy!Noen timer senere ankom vi Los Roques, vi seilte forbi hovedøya, Gran Roques der det er flyplass, hotell og butikk, og seilte videre mot en liten øy vi hadde peilet oss inn på. For å komme dit måtte vi seile i sikk sakk gjennom diverse rev. Kartene stemmer ikke helt med terrenget, GPS-en stemmer ikke med kartene, så det blir å bruke øynene og sunn fornuft. Vi regner med at dette er slik vi kommer til å oppleve mye av i Stillehavet, så vi så på denne øvelsen som god trening! Det gikk smertefritt, og etter en stund lå vi trygt ankret opp bak et rev, foran en liten øy, helt alene! Underveis hadde vi seilt forbi bitte små sandbanker/øyer på 50-100 meter i diameter. Der ble turistene kjørt ut med motorbåter, fullastet med kald drikke og parasoller for å tilbringe dagen! Så unektelig litt komisk ut, men samtidig så er det vel en drøm å kunne sitte på en bitte liten øy, alene og se utover vannet som skifter fra lysegrønt til mørkere blått – og som er 27 grader varmt!Vi fant frem dykkermaske og svømmeføtter og tok jolla ut på revene for å snorkle. Vi fant et sted med fullt av levende korall og fisker i all verdens farger. Den ene dagen vi snorklet der var vi så heldige at vi så en liten rokke som lå og gjemte seg i sanden, og en relativt stor barracuda som dovent svømte rundt oss – gøy, her trengte vi ikke fullt dykkerutstyr for å få en god opplevelse!Etter et par dager her dro vi til en ny øy i Los Roques, Isla Careno – en øy full av mangrovetrær - en kontrast fra forrige øy med sandstrand og palmer.Her ble vi liggende i en bukt hvor fiskerne også tilbrakt formiddagene til å hvile før de dro ut på fiske igjen om kvelden. Fiskebåtene deres er enkle, men relativt godt vedlikeholdte. De er nok ikke mer enn rundt 35 fot, og om bord er det minst 6-8 mann – som sover, spiser og bor om bord i ukevis, de må være gode venner! Vi fant aldri ut hvordan de fikk levert fangsten, men antar at de samler fangsten i en felles båt som tar den med seg til fastlandet, en dagsseilas unna! Ellers var det noen fiskere som bodde på naboøya, i små skur, egentlig kun et tak og litt vegger, nok til å holde sol og regn ute. Strøm fantes ikke, ferskvann finnes kun på en øy i hele Los Roques, familien måtte være et annet sted, for vi så kun mannlige fiskere – litt av et liv.Vi gikk en tur på øya, og fant bl.a. en liten ”kirkegård” med fem graver med enkle, rustne jernkors, og som var pyntet med konkylier.Første morgenen vi lå på Isla Careno fikk vi besøk av en eldre, lokal fisker som solgte fisk og levende languster (hummer uten klør!). Vi slo til og kjøpte 3 passe store languster på 6-700 gram. Vi var usikre på hva det skulle koste, og vi hadde kvittet oss med mesteparten av den lokale valutaen, bolivarer, men alle liker dollar! Vi endte opp med å gi ham de siste bolivarene vi hadde samt 13 dollar – ca 85 kroner for nesten 2 kg languster fant vi ut var en grei pris, selv om vi har hørt om seilere som bytter languster mot en billig flaske rom, eller en t-skjorte! Neste steg i prosessen var å finne stor nok kjele til å koke dem i – det var ikke enkelt! Den største vi har er en trykk-koker som vi aldri bruker, og den var i knappeste laget for en stk! Fiskeren hadde forklart at vi måtte koke den i sjøvann (noe som var logisk), men koketiden var jeg noe usikker på. Etter å ha rast gjennom alle kokebøkene fant jeg ut at ingen skriver om koketid på languster!!!!, knapt nok koketid på hummer som varierte i forslag fra 2 minutter til 20 minutter! Dermed var det tid for eksperimentering! Jeg er egentlig ikke så veldig følsom på avliving av dyr, men jeg kan ikke si at jeg likte å presse langusteren ned i den lille gryta, følte at det tok litt for lang tid før den døde, selv om vannet fosskokte mens den ble lagt ned – kanskje jeg begynner å bli bløthjertet!Ok, nok om det – den første ble kokt (dvs. trukket, når den endelig var død) i ca 10 minutter. Det var litt for lenge, så neste ble kokt i 8 min, og den siste i 6 min – den var perfekt! Dermed var det fråtsing i languster den dagen. Vi klarte ikke å spise opp alt, så neste dag ble det ny eksperimentering med gratinert languster i hvitløksmør – det var ikke vondt det heller!Ellers var underholdningen stort sett å snorkle på revene, gå tur på stranden, bade eller sitte i cocpit og se utover bukten der vi lå. Det var fullt av fisk som hoppet, først en stim med små fisk, så en stim med større fisk som jaktet på de små – noen ganger var det som det kokte av fisk rundt båten. Så var det pelikanene – den mest spesielle fuglen vi har sett så langt. Stor og litt klumpete, men med et sjarmerende uttrykk i ansiktet, med sitt lange nebb og lille hode!Den kan sakte sveve rundt før den plutselig tar et superplask i sjøen – jeg kan forsikre at det ikke ser særlig grasiøst ut, og vannet spruter – men så dukker den opp med tydelige tegn på en vellykket fiskefangst – like morsomt å se på hver gang!Så etter noen dager i paradis er det på tide å seile videre. Neste stopp er Las Aves – øyene. De er som små miniatyrer av Los Roques, korallrev-øyer, hvite strender og lite befolket.Nå har vi vært nesten to uker på koralløyer, med palmer, hvite strender, lite seilbåter og lite mennesker – deilig, men tidspresset legger der og lurer i bakgrunnen, og vi må videre. Neste stopp er Bonaire, den første av ABC-øyene, opprinnelig de nederlandske antiller. Bonaire er kjent som det store dykkerstedet, med krystallklart vann og mange attraktive dykkerområder.Vi hadde ingen planer om å dykke, men litt proviantering var nødvendig. På Bonaire er det kun et sted man kan ligge, og det er i hovedbyen, Kralendijk. Her er det ikke lov å ankre opp, men det er lagt ut egne bøyer for å ta vare på korallrevene. Vi la oss i en av bøyene og var overrasket over at det var såpass lite båter som lå der, av totalt 40 bøyer som var tilgjengelig var minst 30% ledig – det har forresten overrasket oss litt hele veien, få båter som seiler, og få båter på ankringsplassene.På Bonaire blir vi liggende i 4 dager i påvente av gode seilerforhold til Panama – det er en tur på nesten 5 døgn, så det er greit med vind fra riktig retning! I mens fyller vi tiden med å handle en del mat, bruke noen timer i båtbutikken (vi har aldri gått inn i en båtbutikk og kommet tomhendt ut igjen!), rusle rundt i byen, gå på internettkafe osv. Vi greier til og med å finne et spisested som serverte både libanesisk mat og pizza – slå den (og korrekt, det var jeg som spiste pizza!)For å komme frem til San Blas i Panama, som var vårt mål, regnet vi ut at det enkleste var å starte om kvelden for å ankomme i dagslys. Da regnet vi en gjennomsnittsfart på 6,5 knop, noe som er en rask seilas med vår båt. Vi er lei av å alltid beregne feil fart, noe vi har gjort gang på gang! På dagen før avreise demonterte vi vindpropellen og konverterte den om til å bli slepegenerator, satte opp begge spribommene, surret jolla for langturseilas (noe som tar omtrent en time!) og laget ferdig middag for de første dagene!Så var vi i gang igjen – ny seilas. Turen startet rolig, men etter hvert som vi kom klar av Bonaire møtte vi kraftige bølger som fikk båten til å rulle kraftig. Det var fullmåne og stjerneklart så vi hadde god sikt. Jeg ble som vanlig sjøsyk og elendig, og det ble lite søvn på oss begge den første natten. Neste dag var det like mye bølger og rulling, og matlysten var ikke på topp hos noen av oss. I tillegg hadde vi opp mot 2 – 2 ½ knop medstrøm og fin vind, så i lengre perioder gikk vi i over 8 knop – laget litt tull med vårt regnestykke på gjennomsnitt på 6, 5 knop!Neste natt ble også slitsom med lite søvn og mye rulling, men dagen etter roet bølgene og vinden seg en del og vi begynte å trives bedre om bord!For å ikke ankomme midt på natten var vi nødt til å reve kraftig – litt kjedelig! Vi hadde en fin seilas den 3. dagen, med sol og fint vær. Om natten var det vesentlig mindre bølger, vi var vesentlig mer trøtte, så begge sov godt mellom vaktene! Under vaktene var det fortsatt fullmåne og god sikt, det var i grunnen ok, for nå begynte det å dukke opp en og annen fraktebåt og containerskip – like greit å unngå å få dem på dekk! Det holdt med alle flyvefiskene – en morgen plukket vi 6 relativt store flyvefisker opp fra dekk - stive og kalde, ikke mye å lage frokost av! Vi er for øvrig litt opptatt av å finne flyvefiskene og få kastet dem over bord. Etter Atlanterhavturen merket vi en råtten lukt inne på soverommet. Jeg finkjemmet hele lugaren for å se om det lå noen flyvefisker og råtnet i bokhyllene eller langs madrasskanten, men fant aldri noe! Så viste det seg etter en stund at en stor flyvefisk hadde kilt seg ned bak et par teakbord vi har stuet på dekk, rett ved siden av ventilen ned til soverommet – der lå den og råtnet og sendte sine spesielle lukter ned til oss! Vi fant også en flyvefisk i sofaen i salongen en morgen – men den var heldigvis ”fersk” - utrolig hvor de greier å havne!Den 4. natten ble en motretur – lite vind, men en del båter. Neste dag kom vinden igjen og vi kunne seile hele dagen, men om kvelden ble det atter stille og ”jernseilet” måtte trå til igjen.Så endelig i 10-tiden neste morgen kunne vi seile inn blant San Blas-øyene, og ankre opp i Porvenir for å sjekke inn i Panama! Øya er liten, men har en rullebane for småfly, en liten coop- suvenirbutikk, et knøttlite museum og et lite hotell. Rett over sundet ligger en av øyene der kuna- indianerne bor. Totalt er det minst 365 øyer i San Blas – en for hver dag i året! En del er bebodd, en del er helt øde. Kuna-indianerne er småvokste, de er de laveste menneskene på jorden nest etter pygmeene. På begynnelsen av 1900-tallet fikk de råderett over en del av fastlandet i Panama, samt alle øyene som utgjør San Blas. Det vil si at de stort sett lager og håndhever sine egne regler og lever sitt eget liv slik de har gjort det i århundrer. Kvinnene er ”økonomisjefene” og styrer familiens økonomi. De voksne kvinnene går i ”nasjonaldrakter”, dvs skjørt, bluse laget av fargerike stoff og et bryststykke som er innfelt, en såkalt mola, perlekjeder på armene og leggene og et skaut i rødt stoff med gult mønster. Mennene, barna og ungjentene går stort sett i shorts, bukser og t-skjorter (ungene er mer eller mindre nakne!) Kvinnene tjener penger på å brodere mola og andre mer eller mindre nyttige gjenstander, og både kvinnene og mennene jobber med å høste og selge kokosnøtter, bananer osv. Så langt vi så var det kun fiske som var forbeholdt mennene alene!De tillater ikke inngifte av andre raser, og ingen utlendinger får etablere bosted eller forretninger innen for deres område.Vi hadde lest at kvinnene var særdeles ivrige selgere, og ganske riktig. Mens vi jobbet med å ankre opp så vi flere kanoer (laget av uthulte trestammer) fylt med kuna- kvinner sette sin målbevisste kurs mot oss. Ikke før hadde vi slått av motoren før de hang på ripa og veltet over dusinvis av molaer! Her var det bare å kaste seg inn i handelen! Etter ca 10 minutter var vi lykkelige eiere av 4 molaer og to tøyvesker, alt brodert med fine motiver. Senere komplimenterte vi samlingen med to grytekluter, et perlearmbånd og en T-skjorte med påsydd motiv! Fordelen med rask handel var en noe mer fredlig tilværelse etterpå. De eneste som kom innom senere var småbarna som padlet rundt og tigget sukkertøy, eller som solgte languster - 3 små languster til to dollar og litt godteri! Etter molainnkjøpene dro Svein Erik på land for å sjekke oss inn i Panama. Her møtte han vennlige mennesker og et passe byråkrati! Tre ulike pulter på ett kontor, der alle mennene bak pultene hadde sin egen oppgave, en utstedte papirer, og tok i mot betalig for immigrasjon, en skrev ut, samt tok i mot betaling for seilingstillatelse og sistemann samlet inn en avgift til kommunen! Tre steder å fylle ut skjemaer, og tre steder som krever inn penger! I tillegg har jo ikke dataalderen direkte invadert øyene ennå – her er det blåpapir og skrivemaskinen som gjelder. Når skrivemaskinen er så gammel og rusten at man må bruke CRC for å få den til å virke så er det ikke rart at det tar litt tid før man er ferdig!Vi bevilget oss ikke mer enn to dager på San Blas, og ble ved Porvenir begge dagene. Det var interessant å få et lite inntrykk av hvordan Kuna-indianerne lever så vi vandret rundt på øya der de fleste holdt hus. Husene var laget av bambus og stråtak, det var tett med hus og trange gater, men rent og ryddig! Innimellom fant vi damer som satt i skyggen og broderte på molaene sine. Vi fikk oss også en tur på ”museet”, satt i gåseøyne, for det bestod av et lite rom på maks 30m2, med en demoversjon av hvordan de gravla de døde, hvordan de stekte mat til fest, samt en del flettede kurver og kjøkkenredskaper. Hele besøket var gjennomført på 20 minutter, inkl et forsøk på konversasjon på spansk med museumsbestyreren!Svein Erik tok også en frokosttur for å kjøpe fersk brød – små enkle brød som smakte ok, særlig etter at man pirket ut noen stekte maur!Før vi avslutter beskrivelsen av San Blas må vi ta med en liten episode som forteller om kontrastene. Et lite stykke unna vår båt lå det en stor motorbåt på en 150-200 fot, og stort mannskap om bord. Vi var på land en tur og observerte to helikopter som stod ved siden av flystripen. Det ene helikopteret var full av bagasje, det andre var tomt. Etter noen timer kom det en jolle fra den store motorbåten – jolle med solskjerm og to passasjerer, samt mannskap. Passasjerene gikk bort til helikopteret og så dro de av gårde – for det første så ventet helikopteret på passasjerene, ikke omvendt, for det andre så hadde de leid inn et ekstra helikopter for å få med bagasjen! Et par timer senere landet det et småfly. Nye gjester ble fraktet fra motorbåten, denne gangen et ungt par, som steg inn i flyet mens mannskapet fra båten lastet ut proviant og varer fra flyet! Noen har det enklere enn andre, og det ble litt spesielt å se denne episoden samtidig som kuna- indianerne padlet rundt i sine uthulte trestammer!Vi hadde lyst til å bli lenger på San Blas, men siden vi visste at det var lang ventetid for å komme gjennom Panamakanalen bestemte vi oss for å ta en dagsseilas til Portobelo.Her kastet vi anker, tok ned jolla og dro inn for å se på det gamle fortet som hadde fungert som forsvarsverk for byen den gang den var en sentral by for utførsel av gull tilbake til Spania. Neste morgen dro Svein Erik inn i byen for å kjøpe fersk brød, samt se litt på flere fort og et stort lagerbygg som hadde vært mellomlager for 1/3 av alt gull i verden som var produsert i løpet av 100 år!Så dro vi videre til Colon, der vi skal være til vi får tillatelse til å gå gjennom kanalen.Vi kastet anker ute på ”the flats”, et eget område som er beregnet for småbåter som oss. Svein Erik reiste inn på land for å orientere seg, og få kontakt med kanalmyndighetene. Han tok en drosje til kanalkontoret og fikk bestilt måling av båten. På jollebrygga må man betale et par dollar for å ha jolla liggende, men da kan vi hente vann, og jolla ligger trygt. I tillegg finnes det en ”alt-mulig service her bestående av et par karer som selger bildekk som fendere samt leier ut lange tau som trengs i slusene. Vi kjøper 10 dekk – sluseveggene er grove, og det er bedre å eventuelt slite ut bildekkene enn å ødelegge våre egne fendere. I tillegg er det vanlig at man blir bundet sammen med andre båter gjennom slusene, og da er de flate dekkene fine å ha - de ruller ikke mellom båtene! Vi har også bestemt oss for å leie tau – ryktene sier at tauene får hard medfart, og da er det greit å spare egne tau!Etter et par dager fikk vi besøk av måleren. Han målte båten vår fra baugspiss til og med jolla. I papirene våre står det at vi har en 43 fots båt – nå ble vi målt til 51, 86 fot! Det kostet oss 250 dollar ekstra, totalt er kanalavgiften for oss på 850 dollar! Men pytt, pytt, vi kan jo akkurat nå i det minste skryte av å eie en 52 fots seilbåt!Etter at kanalavgiften var betalt fikk vi høre avreisedato – den 24. mars, nesten tre ukers ventetid, men de fleste ”rykker frem i køen” etter hvert så vi håper på det beste. Så begynner ventetiden. Colon er en forferdelig by å være i. Kriminaliteten er så høy at man ikke kan gå i byen, vi må ta taxi over alt. Taxisjåførene er flinke, og de vet hvor det meste er. Vi har fått reparert genoaen som sprakk i en søm, gassbeholderen er fylt opp og båten er snart synkeferdig med proviant, og slike nødvendigheter som øl og rødvin!Det er en norsk båt til, ”Blaatur” som ligger her på vent! Om bord er det 4 unge mennesker, der tre stk er politifolk. De har allerede rukket å bli frastjålet veske med 500 dollar i mens de fulgte to av medseilerne sine til bussholdeplassen. De prøvde også å gå til en liten butikk sent på kvelden, og endte med å ta bena fatt og løpe som f… fra tre unge gutter i 15 års alderen utstyrt med diger masjete! Slik spenning klarer vi oss godt for uten! Colon selv er forferdelig sliten, full av gamle utslitte blokker og møkkete smug.Svein Erik blir spurt om å være såkalt line-handler på en hollandsk båt. Det er et krav at alle båtene skal ha 4 stk linehandlere, en kaptein og en ekstern ”pilot”, en form for los som gir råd om hvordan man skal gå gjennom kanalen. Han sa ja, det er kjekt å få litt erfaring og informasjon før vi selv skal i ilden. Han forlot Fruen fra havet i tre-tiden om ettermiddagen, og returnerte neste dag i 5 tiden. Jeg tror nok det hadde vært både en hyggelig og en nyttig opplevelse – det er alltid lettere når man vet hva man går til.Den 12. mars ankommer Jon fra Norge. Jon er en tidligere kollega og en god venn. Han skal bli med oss helt til Tahiti, hvor vi regner med å være i juni. Vi har nå fått fremskyndet turen til den 21. mars, og i mellomtiden benytter vi tiden til å handle enda mer mat, fikse en del småting på båten, og vi tar en dagstur til Panama City. Jon trenger også litt tid til å akklimatisere seg, og lære å sette sjøbein! Neste reisebrev blir etter at kanalturen er gjennomført, og vi endelig kan sette seil mot nye spennende steder som Galapagos og Marquesas!
Den 30. desember sa vi farvel til Bequia og satte ferden mot Mustique. Da hadde vi allerede gjort avtale med Bjørn på Nirvana med sitt mannskap Wanja, samt Gretha og Eirik, med sønnen Geir på Alice at vi skulle møtes der og feire nyttårsaften sammen. De hadde dagen i forveien dratt ned til Tobago Keys for å snorkle på revene der. Etter to timers frisk kryss seilte vi inn i Grand Bay, hovedankringsplassen på Mustique. Her er bl.a. Basils Bar, der det er full fest på nyttårsaften. På Mustique er det 89 flotte hus, der det bor masse kjendiser. Det vi har hørt er at Mick Jagger, David Bowie, prinsesse Margrethe osv har hus her og kanskje feirer nyttår på øya – pluss oss da!
Vi ankret opp i dårlig anker bunn, full av koraller og steiner! Vi fikk "tredd" ankeret rundt en stein, og dermed hang vi i hvert fall fast, men for å være på den sikre siden rodde vi ut et ekstra anker slik at vi i hvert fall hadde to steiner å klamre oss fast til! Så etter noen timer kom begge båtene til våre venner tøffende inn i bukten og vi kastet oss ut i jolla for å hilse på!
Etter en hyggelig passiar og noen glass med rom i Nirvana ble vi enige med Bjørn og Wanja om å innta en enkel middag på Basils Bar. Som sagt så gjort, men siden det var nyttårsaften neste dag tok vi en relativt tidlig kveld. Neste formiddag hadde vi fullt program.
Bjørn og Wanja kom over til Fruen. Her reparerte vi Bjørns norske flagg på symaskinen, Wanja fikk tatt nyttårsdusjen sin, og Bjørn fikk nyttårsklipp! Det vil si at også han endte opp med 10mm maskinklipp – den eneste hårklippen mannskapet på Fruen kan tilby! Bjørn har i utgangspunktet ganske fyldig og lett krøllete hår, og han ble ganske annerledes etter hårklippen – noen synes han ble mye tøffere, andre mente at han kunne begynne å spare igjen!
Bjørn selv så litt betenkt ut, men trøstet seg med at det var en lettvint frisyre (og at det grodde ut igjen!).
Så om kvelden benket vi oss ned i Alice for nyttårsmiddag. Eirik hadde saltet og tørket en Wahoo (fisk!) som var fanget over Atlanteren. Den ble nå hovedingrediensen i Bacalao, og jeg kan røpe at bacalao med Wahoo er veldig godt, og kan bli en sterk konkurrent til den tradisjonelle torsken!
Etter en god middag med rødvin, øl og akevitt var tiden inne for et slag med Trivial Persuite, der det beste laget vant! Så kastet vi oss i jollene med et par flasker champagne for å skåle inn det nye året på stranden. Stemningsfullt, og vi traff en liten gjeng med seilere fra båten Havild på stranden, og dermed ble det en veldig norsk markering av overgangen til 2005.
Etter champagnen var det å trekke inn på Basils Bar der det var full rulle. Musikken var klart preget av karibiske rytmer, og det var imponerende å se på en del av de lokale innbyggerne der de danset i en litt mer sensuell rytme enn de fleste av oss skandinaviere!!!
Men man kan jo ikke være veggpryd hele kvelden, så her var det bare å kaste seg ut i det!
I 4-tiden om morgenen begynte vi å bli mette av musikk, dans og rytmer, så vi ruslet pent ned til jolla og motret ut i stupende mørke for å finne tilbake til Fruen!
Neste formiddag etter en solid frokost dro vi over til Nirvana for å få dem med oss på en tur rundt på øya. Været var strålende og vi fikk oss en fin spasertur. Så inntok vi en lettere lunch, og etter hvert en enkel middag om bord, før Eirik og Gretha kom over på kaffe om kvelden!
Neste morgen var det avskjedens time. Nirvana skulle tilbake til Bequia der Bjørn skulle hente sitt nysydde storseil. Wanja skulle bli noen dager til på Bequia før hun tok flyet hjem til Norge. Alice dro videre samme veien som oss, de skulle riktignok til en annen øy, men vi regner med å treffe dem igjen senere. Vi fikk heist opp våre to ankere, og seilte i 4 timer sørover til øya Mayreau. Der hadde vi vært forrige gang vi seilte her i Caribien, og det var en av de øyene vi likte oss best. Derfor ville vi innom en gang til. Denne gangen ankret vi opp på "vindsiden" av øya, bak et korallrev. Her fikk vi god bris og lufting mens korallrevet virket som en bølgebryter slik at vannet var flatt som en pannekake! De som har vært i en båt i kraftig svell og bølger vet at det beste som finnes er å ligge i rolige havner! Svein Erik prøvde seg på en snorkeltur langs revet, men det var ikke mye å se. Så gikk vi begge en tur rundt på øya. Vi gikk opp til den store kirken som ligger på øyas høyeste punkt, med flott utsikt. Da vi var der for 4 år siden hadde de ikke fått strøm ennå, så det stod en generator og bråkte ved hvert hus. Nå hadde de for 2 år siden fått montert sentralisert/felles elverk for hele den lille øya. Det var unektelig noe mer fredelig, men samtidig hadde det dukket opp diverse barer som laget en annen form for støy, nemlig "musikkstøy" – den ene høytaleren slo i hjel den andre!! Litt trist, men det er vel det som kalles utvikling.
Etter et par dager på Mayreau tuslet vi over til Union Island, ca en times tid unna. Her skulle vi sjekke ut fra Grenadinene. På vei dit skyet det over og vinden økte. Vi fikk snirklet oss inn bak korallrevet som ligger ute i havnen i Clifton Harbour rett før det første regnskyllet kom. Neste dag dro vi inn til byen for å gjøre litt matinnkjøp samt sjekke ut. Etter utsjekking, der customs lå inne i byen og immigrations lå på flyplassen ca 10 min spasertur unna – veldig praktisk!, fikk vi gjort unna innkjøpene før vi tok oss en øl! Mens vi satt med hver vår øl kom Susann og Tommy fra Con Amore. De hadde vi snakket litt med tidligere da det var de som var primus motor for julefeiringen på Bequia. De hadde seilt mye i området og vi fikk en del tips om steder å se og hvor det var greit å ta opp båten i Trinidad. Om ettermiddagen traff vi dem igjen i den lille baren som var bygget opp midt i havnen. Det var en lokal ildsjel som hadde brukt alle de tomme konkyliene som fiskerne slengte fra seg som fyllmasse. Deretter hadde han fått tak i et lass med betong som var feillevert til øya og dermed var den lille øya et faktum! På den bygget han et lite hus, med gamle utbrukte seil som sol/regnbeskyttelse for bargjestene! Inne i det lille huset som var på 2 x2 meter hadde han en seng og en benk. Her bodde han, og serverte drinker.
Stemningsfullt, og populært blant båtfolket, det lå mange joller fortøyd langs "øykanten" i løpet av kvelden.
Neste morgen var det fortsatt grått og kraftig vind, men vi tok den korte turen på et par timer ned til neste øy Carriocou, Tyrell Bay. I Tyrell Bay har de en relativt stor mangrovelagune som vi ønsket å se. Her plukker de lokale innbyggerne brakkvanns-østers. Vi hadde lest at man kunne bli syk av å spise dem, og at de ikke smakte så godt, så vi avsto tilbudet om å kjøpe et dusin østers for 10 US$. Derimot sa vi ikke nei når en annen lokal båt kom innom for å selge fransk vin! De kostet 15EC$, dvs litt over 30 NOK pr flaske, rimelig her i Karibia! I tillegg var den god. At selgeren hadde vinlageret sitt på nærmeste fiskebåt var kanskje litt spesielt, men så er jo øya kjent for sine nattlige "fisketokter" der det ikke nødvendigvis var fisk som fylte lasterommene…..
I et lite pustehull i regnbygene tok vi jolla inn i mangrovelagunen, det var en hyggelig tur der vi så østers, store fisk som spratt, hegrer som satt inne i mangrovetrærne og et par båter som hadde funnet sin "kirkegård" her.
Neste morgen var det atter regn og grått, men det var lite vind. Vi tok en motorseilas videre ned til Grenada, øya der Ivan "den grusomme" hadde herjet i august i fjor. På vei nedover langs øya så vi fullt av hus med knallblå tak – etter hvert viste det seg at det var blå presenninger som var midlertidig lagt i påvente av tilgang på taktekkere og takkledning. Vi gikk gjennom diverse kraftige squall og vi satt med fullt regntøy på oss hele turen. Da vi rundet inn i Prickly Bay, helt sør på øya for å slippe anker kom selvsagt den verste regnbygen av alle – det bøttet ned, og den relativt kraftige vinden gjorde ikke situasjonen noe bedre – surt og vått! Vi fikk slengt ut ankeret og krøp ned i båten for å få av oss regnklærne og spist litt lunch. Så etter litt tid stoppet regnet og vi fikk besøk av Jens fra den danske båten Towanda. Jens og Lene hadde vi truffet i Puerto Rico like før de tok en tur hjem til Danmark. Vi hjalp dem med å få fylt opp gassflasken deres mens de var borte, og siden vi ikke ville ta i mot forhåndsbetaling ble vi enige om at hvis vi traff hverandre igjen skulle de spandere øl på oss!
Som sagt så gjort - vi ble først invitert om bord til kaffe og rom. Så ble vi kjørt inn med jolla til land for å spise middag og øl, det var en veldig hyggelig kveld og en særdeles fin betaling for gasspåfyllingsjobben! Dagen etter tok vi en rekognoseringstur på land og en tur inne på verftet for å se det triste synet av alle båtene som lå der, ødelagte, hull i skutesidene, avrevne master osv – alt som et resultat etter Ivan. Det lå også mange båter for anker som manglet fullstendig rigg og rekkverk, men som var i såpass god stand at de fløt! Vi hørte også at mange båter var satt midlertidig i stand for å kunne fraktes ned til Trinidad for videre reparasjoner.
Om kvelden inviterte vi Lene og Jens på middag i vår båt siden de skulle reise neste morgen. De skulle nordover til Martinique så det er liten sjanse for at vi ser dem igjen, men slik er seilerlivet, man treffes, har det hyggelig en periode for så å skilles igjen.
Neste dag tok vi en drosje inn til St. Charles, hovedstaden på øya. Vi gikk en tur rundt og så på alle takene som var blåst av! Det er 3 kirker i byen, og alle var ødelagte; uten tak, delvis uten vegger, og det meste av inventaret var borte! Det var ikke stort bedre med husene i byen, men særlig restaurantene, barene og butikkene hadde fått taket på plass igjen – det var vel viktig for å holde cruisebåtturismen i gang, og dermed inntektene til øya. Grenada er verdens neste største produsent av muskat, trærne må bli 15 år gamle før de begynner å bli produktive, så når mesteparten av trærne ble ødelagte av orkanen kan man tenke seg hvilken katastrofe det er for øya. (I tillegg er Indonesia verdens største produsent av muskat, og den ble jo truffet av flodbølgen, så nå vil nok prisene på muskat gå kraftig opp på verdensmarkedet!)
Vi var i Grenada i seks dager, og det regnet hver eneste dag, i loggboken står det; regn, grått og trist! Det eneste positive var at vi fikk gjort en del småting inne i båten, slike ting som er varmt og kjedelig når solen skinner og det er fint vær! Som en kuriositet kan jeg nevne at det pr 22. januar hadde regnet 500 % mer enn hele januar året før – forteller ikke så mye, men det hadde regnet over 500 millimeter på 3 uker – så det er ikke uten grunn at regnvær er nevnt i dette reisebrevet!
For å komme videre ned til Trinidad må vi ta en nattseilas, og den sjette natten så det ut til at været skulle bli litt lettere og vinden gunstig for vår seilas. Vi sjekket ut og la oss ytterst i bukten, dette fordi de fleste båtene som lå for anker ville spare strøm og derfor er det nesten ingen som bruker ankerlanterne! I ni-tiden om kvelden halte vi opp ankeret og satte kursen mot Trinidad. Vi hadde en overraskende skarp kryss nedover, og de siste timene inn til Trinidad hadde vi 1-2 knops motstrøm samt en kraftig squall, lyspunktet var en flokk med delfiner, det er lenge siden vi har sett dem! I 12-tiden la vi oss ved customs-kaien i Chaguaramas og fikk klarert inn. Vi ble tatt i mot på kaia av en amerikaner som også hadde en Nauticat 43, og etter at vi var innklarert kom han og hans kone (Herb og Barb fra Black Cat) om bord for å "sjekke" hvordan vår båt var sammenlignet med deres! Vi har for øvrig sett mange Nauticat 43 her i Caribien, de fleste er eid av amerikanere, og er omtrent like gamle som vår – tydeligvis en populær båt for amerikanerne. Så la vi oss for anker, og vi traff igjen våre venner fra Alice, som også hadde kommet hit samme dag fra Tobago. Dagen etter fikk vi bestilt plass og tid for opptak av båten. Det var om 4 dager, så i mellomtiden ble vi liggende for anker ute i havnen. Lavtrykket lå over oss fortsatt, og det regnet jevnt og trutt – begynner å føle at vi har en typisk norsk sommer, regnbyger og ikke alt for varmt! I de påfølgende dagene gjorde vi oss litt kjent i området og sammen med Gretha og Eirik fra Alice tok vi en tur inn til Port of Spain, hovedstaden på øya. Det var en relativt lite sjarmerende by, men ok å ha sett den. For å komme dit tok vi en minibuss, veldig enkelt og koster nesten ingen ting. Tilbake gjorde vi det samme, men denne gangen havnet vi i en minibuss der sjåføren var av de mer fartsglade, og gjorde sitt ytterste for at vi skulle få en opplevelsesrik tur; pressing av trege foranliggende biler (les ligge 2 cm fra støtfangeren og presse!), raske forbikjøringer midt i en sving samt en gjennomsnittsfart på over 100 km/t på veier som egentlig var laget for 50 km/t! I tillegg var det fascinerende å se hvordan sjåføren bokstavelig talt "lå" i setet mens han kjørte, mens han samtidig var opptatt av å se på/klå på et bilde av en nesten naken dame som var stukket opp i solskjermen!! Min eneste trøst var at jeg regnet med at sjåføren var like ivrig etter å komme helskinnet hjem som jeg var!
Endelig var det tid for opptak av båten. Det gikk greit, og vi var positivt overrasket over hvor lite grodd båten var. Det var mest grodd i vannlinjen, på propellen og i baugpropellen – resten var nesten helt rent. Vi hadde bestemt oss for å sette bort jobben med å vaske og polere båten. Her er arbeidskraften så billig at vi kunne ta oss råd til det. Planen var at vi skulle ta all jobb under vannlinjen selv, men da det viste seg at det var dyrere å kjøpe bunnstoff for å gjøre jobben selv, enn å sette bort jobben var saken klar – den ble også satt bort! Dermed hadde vi god tid til å pusle med andre ting som å pusse og male propellen og baugpropellen, male opp ankeret, skrubbe og polere jolla etc.
Samtidig holdt vi et øye med "arbeiderne" våre slik at de gjorde en god jobb – og det gjorde de, båten har aldri vært så ren og blank! Tredje dagen vi lå på land greide jeg å trampe ned i et "hull" i dørken. Svein Erik hadde tatt vekk luken for å ta ut loggen for rengjøring. Uheldigvis har vi et teppe liggende over denne luken og teppet hadde falt over hullet slik at jeg, min kløne, greide å trå skikkelig ned og falle overende med påfølgende smertefulle strekk. Det gjorde skrekkelig vondt i begynnelsen, men ingen ting var knekt, kun noen sener/muskler som var forstrekt (tror jeg). Dermed var jeg satt delvis ut av spill, oppholdt meg mest mulig oppe i båten der jeg utførte alle de små oppgavene. Det å klatre ned 4 meter stige for å gå på do var en stor prøvelse de to første dagene! Nå falt det meste av jobben på Svein Erik, og sannelig var det godt at vi hadde fullt av "arbeidere" til å gjøre de største oppgavene! Siden vi hadde satt bort mesteparten av jobben fikk vi tid til overs til litt sosial aktivitet. Gretha og Eirik på Alice hadde tatt opp båten samtidig med oss, og så dukket Lars fra båten Luna opp også. Han hadde vi truffet på Trinidad, og det var hyggelig å treffe ham igjen. Vi hadde middag om bord hos oss og Svein Erik og Alice- mannskapet tok en tur inn til Port of Spain for å se og høre på steel- band og få en liten smakebit av karnevalsstemningen.
Vi hadde nå bestemt oss for å reise før selve karnevalet, både fordi jeg var blitt litt hemmet av foten min, men det aller viktigste var at det er så mange steder som er fine å se i Venezuela, og vi har litt dårlig tid siden vi skal møte Jon i Panama den 12. mars. Så etter 8 dager på land er vi klare for å settes i vannet igjen. Da er båten pen, nystoffet og ren, jolla er ren, dekket er vasket og nypolert, innvendig er det støvsuget og vasket og vanntankene og gassflasken er full. Vi har vært veldig fornøyde med oppholdet på land, jobben er ok utført og menneskene som jobbet der var veldig hyggelige og imøtekommende. I 16.30-tiden er vi ferdig utklarert og vi legger kursen ut til Scotland Bay, en times motretur unna. Her treffer vi igjen Alice, og en annen norsk båt, Malin med Kari og Erling ombord. Scotland Bay var en stor kontrast fra den skitne havnen utenfor Chaguaramas. Her kunne vi bade, og i jungelen rundt bukten kunne vi høre brølaper og fuglekvitter. Over oss fløy det pelikaner og en slags type ravn, og vannet var så full av morild, at det formelig var selvlysende!
Etter to dager i denne idylliske bukten sa vi farvel til våre norske venner og tok en ny nattseilas – denne gangen mot Venezuela. Vårt første stopp var den lille øygruppen Los Testigos. Her bor det ca 160 mennesker, de lever av fiske, og turister er ikke-eksisterende (bortsett fra oss seilere)! De fleste bor på to av de små øyene, og de har skole, kirke og en militærbase, der vi må sjekke oss inn. Dermed får vi tillatelse til å være her i 48 timer, akkurat passe! Vi bader, tar en tur på land og sjekker husene og tilværelsen der og avslutter med en tur til et stort sandbankområde som ligger som en liten ørken midt på en av øyene. Her var det fullt av spor etter salamandere, samt noe som så ut som digre ormespor – uæh! Fine sneglehus lå strødd utover sanden, tydeligvis brakt dit av fugler. Nå føler vi at vi er skikkelig på tur på steder der det ikke kryr av seilbåter, turister, butikker og restauranter på hvert hjørne!
Etter 48 timer dro vi videre, og hadde en motorseilas på 10 timer til Isla Margareta, Venezuelas største øy. Vinden var fraværende og solen skinte varmt hele veien. Da vi hadde ankret opp i havnen dro Svein Erik for å sjekke oss inn. På veien dro han innom en norsk båt som lå i havnen og det viste seg å være Blåmann, en båt vi har truffet tidligere. På vei inn til brygga traff han også et amerikansk ektepar som vi traff i Trinidad. Både Blåmann og amerikanerne fortalte skrekkhistorier om tyveri, ran i båten der man våkner med pistol mot pannen, behov for nattpatruljer for å sikre båtene om natten, at man burde lukke alle luker før man la seg for å sove osv….. Ikke morsomt å høre, så Svein Erik lot være å sjekke oss inn (tar et døgn pga stort byråkrati), og om natten lå vi med låst båt og jeg hadde kniven klar under hodeputa! Neste morgen dro vi videre til Puerto La Cruz. Her skulle vi ligge i marina! På vei inn til marinaområdet (det er 6-7 marinaer innenfor et relativt lite område) passerte vi ankringsplassen, ikke en båt lå for anker, senere hørte vi at også her hadde de store problemer med ran og overfall av båtene, slik at alle trakk inn i marinaene. Det var fullt på den første marinaen vi kalte opp, men vi fikk positivt svar fra Maremares, den mest luksuspregede marinaen i området! Vi ble møtt av en jolle som geleidet oss inn, og hjalp oss med fortøyningen. Siden det var onsdag var det hotellets aften der de inviterte alle seilerne til gratis drinker ved bassenget fra klokken 18 til 19.00! Vi rakk akkurat å sjekke inn og rydde opp i båten før vi stilte opp ved bassenget for en drink! Her traff vi en del amerikanere som lå her på 2-3 året – båten ligger fast og de pendler mellom den og hjemmet i USA. Det var akkurat som å havne inn i et lite samfunn der alle kjente hverandre, og alle var veldig hjertelige, som amerikanere er når man treffes for første gang!
Det er mye annerledes man opplever her i Venezuela; først og fremst penger.
Vi hadde blitt fortalt at det lønte seg å ta med tilstrekkelig med dollar når vi dro til Venezuela, og det tok vi ikke tilstrekkelig seriøst! Det viser seg at myndighetene her har satt den offisielle kursen på bolivar mot dollar til 1.920 bolivar for 1 dollar. Når vi vekslet inn dollar på marinakontoret fikk vi en kurs på 2.500 bolivar, dvs ca 30 % bedre kurs! Derfor er det direkte ulønnsomt å bruke kredittkort, og ta ut penger på minibank! Merkelig system!
En del av lokalbefolkningen snakker engelsk, og forbausende mange snakker fransk – hvorfor vet vi ikke. Ellers går det jo i spansk som er nasjonalspråket.
Øl, kjøtt, diesel og bensin er superbillig, mat generelt er relativt rimelig, og man kan kjøpe rødvin til en grei pris, særlig chilensk.
Det er slutt på den svarte befolkningen som dominerer de karibiske øyene ned til Trinidad. Nå er det mer indianske trekk som dominerer.
Planen vår var at vi skulle benytte sjansen når vi lå i en sikker marina til å ta en tur inn i landet. Vi kom så langt at vi fikk bestilt billetter og betalt reisen for en 4-dagers tur til Angels Falls (verdens høyeste foss). Vi skulle reise dagen etter, men så var det Svein Erik sin tur til å få problemer med kroppen! Han pådro seg ryggproblemer – de verste han har hatt siden vi startet på seilturen vår! Ikke snakk om at han ville klare 4 timers busstur, flytur, padle i kano, sove i hengekøye, vandre i jungelen osv….! Depresjon, depresjon! Siden det er karnevalstid overalt her i området så er det erklært fridager for all offisiell virksomhet, og dermed kan vi ikke sjekke ut herfra før om 5 dager. I tillegg er karnevalet her bare barnemat i forhold til karnevalet i Trinidad som vi droppet fordi vi skulle prioritere tur her i Venezuela! Nå er stemningen laber. Når vår splitter nye vaskemaskin i tillegg streiker; nekter å pumpe ut vannet, og solen forsvinner og gråværet setter inn så kan vel dette kalles en svart periode i vår langturseilas!!
Nå må vi bare bite tennene sammen og gjøre det beste ut av det. Hotellet her, som er en del av marinaen, har 3.000 m2 svømmebasseng, solen vil nok titte frem igjen, vi får spise god mat, snakke lett med amerikanerne, bade og drikke rødvin! Vi overlever nok!
Reisebrev nr 10
Vår absolutt stilleste periode på overfarten!
Her kommer endelig vinden igjen og vi gjør god fart!
Endelig New Zealand, opp med gjesteflagget
Her er vi på innsjekkingsbrygga i Opua
Ok, når smeller det her da??
Blue Moon er reddende engler i Opua!
Mystisk og fantastisk tåkeseilas ut av Opua!
Hjelpsom og koselig velkomst av Rachel på
Riverside Drive Marina som blir vårt nye hjem!
Vi trives utrolig godt i Whangarei
Kommer kanskje ikke i kategorien "penisforlenger"?
Hæh, enda en løs ledning??!
Og så går vi rundt om en enebærbusk...........
Ingen går sulten herfra!
'
Her er vi på "julebord" på marinaen
Tuamoto - et ekte sydhavsparadis
Juni
Reisebrev nr 05-05
Det tok oss tre dager å komme fra Marquesas til Tuamoto – totalt 430 nm. Vi hadde sol og fint vær hele tiden. Vinden var vekslende, det var super vind helt til de siste 16 timene – da måtte vi motre. En av de store hendelsene (som vi kunne greid oss foruten) var at vi greide å spjære genakeren i et uventet voldsomt vindkast, men vi har heldigvis dobbelt seilsett om bord, riktignok gamle seil, men vi kunne plukke frem en gammel genaker, og den var til god hjelp i en periode med svak vind underveis! Den andre begivenheten var at vi fikk en 12 kg Gullmakrell på kroken – kapteinen tok seg god tid med jobben å få den om bord – det er hardt arbeid! Vel om bord ble det ofret en god dram direkte ned i hjellene på den for å få den roet ned, det er utrolig virkningsfullt! Så begynte jobben med å sløye og filetere den. Jeg kan ikke skryte av å være vant til å håndtere så store fisker, men det gikk på et vis. Mesteparten ble filetert, og noe ble skåret opp i skiver som ble kokt og brukt i diverse gratenger! Noen av filetene gikk i fryseren, så vi har mange gode fiskemiddager på den fisken!
Vi var litt spente på Tuamoto. Når man leser pilotbøkene kan man lese alt fra "grusomme" pass, og dårlige ankringsforhold, liten beskyttelse osv, til de mer nøkterne beskrivelsene som gjør at man i det hele tatt tar sjansen på å gå til disse atollene!
Vi bestemte oss for å seile til den atollen som lå nærmest Marquesas, nemlig Takaroa. Passet her skulle i følge beskrivelsen være ganske komplisert, men vi bestemte oss for å ta sjansen. Det var nemlig i følge den samme pilotboken mulig å legge seg for anker utenfor atollen, og dermed gav det oss frihet til å ankomme utenom full høy- eller lavvann, som var den riktige tiden å gå gjennom passet på.
Vi hadde flaks (kombinert med kapteinens suverene beregning av tidevannet), og kunne gå rett inn i passet. Det var direkte ukomplisert, det eneste man måtte bruke var øynene og sunn fornuft! På vei inn passet passerte vi en liten landsby, og vel gjennom passet og inne i atollen la vi oss for anker ikke så langt fra denne landsbyen. Etter en liten disputt mellom kapteinen og ankringsansvarlig (les Berit) endte vi opp forsvarlig ankret. Spenningsmomentet er å finne det riktige ankringsstedet – ikke for nære høytstående korallhoder slik at hvis vinden snur så gå vi på grunn, helst i sand slik at ankeret graver seg ned og helst ikke slik at kjettingen surrer seg rundt korallhoder og gjør det problematisk å få kjettingen løs igjen!
Vi tok en rolig ettermiddag i båten – ryddet og ordnet litt som man normalt gjør etter noen dager til sjøs. Dagen etter satte vi på 15 hk på jolla og suste inn gjennom passet til landsbyen. Dette var en lørdag, og det var tydeligvis lørdagsstemning - nesten ingen å se. De fleste oppholdt seg ved husene, men etter hvert som vi nærmet oss "sentrum" dukket det opp både folk, et lite "magasin" og en liten kafeteria! Vi stakk hodet innom "magasinet" som er et slags landhandleri – her kan man kjøpe både mat og plastsandaler! Fersk ost, frosne grillpølser og noen poteter var dagens fangst!
Det som slo oss ellers på vår tur rundt i landsbyen var kombinasjonen mellom ryddig og rotete, slitent og godt vedlikeholdt samt åpenhet og gjerder rundt husene – det var rundt 200 personer som bodde i landsbyen – hva slags forhold hadde de seg imellom?? (Senere fikk vi vite at omtrent alle innbyggerne var mormoner – en god forklaring på hvorfor det ikke var mulig å kjøpe en forfriskende øl på kafeteriaen!)
Etter vår lille ekspedisjon i byen satte vi oss ned og tok en analyse av atollene. Det vi ønsket oss nå etter Marquesas og Takaroa var ensomhet og et ekte sydhavsparadis. Da leste vi jordomseilingsboken "Bryllupsreisen" og så at de hadde ligget på Toau, en atoll uten særlig mange mennesker. Dit ville vi dra! Beskrivelsen i pilotboken var at det var et vanskelig pass, som var ansett som farlig selv av de lokale Tuamotoene! Det gav vi f….. i!"
Det tok oss en natt å seile fra Takaroa ned til Toau, og vi hadde skarp kryss hele veien, noe som gav oss en "bølgete" seilas. Vi hadde lagt opp til å ankomme på høyvann, og etter en liten rekognoseringstur rundt passet gikk vi igjennom. Det gikk greit, kun en knop motstrøm og relativt rolig vann – ikke skjønte vi hvorfor de advarte så sterkt mot dette passet.
Vel inne la vi oss til utenfor noen ubebodde hus, sjøen var flat og vi ankret opp i klart vann med en blanding av korall og sand. Vi tok oss en ekspedisjon på land for å utforske omgivelsene. Det så ut til å være en stund siden noen hadde bodd i husene. Det var heller ingen andre seilbåter i nærheten, men vi skimtet en seilbåt et stykke unna, det var alt.
På vår ekspedisjon på land fant vi ut at det ikke var noen god korallstrand her, og jeg hadde drømt om en strand- dag, det har vi ikke hatt enda. Neste morgen flyttet vi derfor på oss og seilte litt lenger inn i atollen. Her fant vi til en fin sandstrand og et hus – men der var det jammen meg en person som bodde!
Svein Erik og jeg hadde litt småting å bedrive i båten, så vi slapp av Jon inne på stranden, (han er for øvrig den som kan snakke litt fransk, og det gjør det jo unektelig litt enklere å kommunisere!). Han presenterte seg, og så viste det seg at Jon traff John! John bodde her 1-2 uker med jevne mellomrom for å produsere kopra. Ellers bodde han på naboatollen til daglig. Han var vel i 40 årene, blid og hyggelig og hadde sånn cirka 5 tenner i munnen!
Jon fikk en omvisning på "bruket", og ble god venn med John! Etter omvisningen tok Jon seg en tur rundt på øya, og da han var tilbake igjen dro Svein Erik inn for å hente ham. Da var det tid for gaver; vi fikk kokosnøtter, tre languster og diverse skjell – i retur fikk han et par pakker med røyk og en Labb-lue! I tillegg hadde Svein Erik og jeg litt tidligere snakket om hvordan man finner palmehjerter, og nå fikk Jon og SE en demonstrasjon på det, samt en passe bit med hjem til båten. Det er godt med ferske palmehjerter – det har vi aldri spist før.
Neste morgen klokken åtte var vi invitert inn på land igjen, ingen av oss visste hva vi skulle bli med på, men noe var det. John tok oss med på andre siden av øya, ut mot havet og på revet. Det var lavvann og nå fikk vi en super innføring i spiselige ting som finnes på korallrevene. Det var snegler og skjell - alt ble knust på stedet og fortært rått. Det smaker mest seigt og salt, men morsomt å ha prøvd det! Han imponerte oss også med å finne en languster innunder en stein – vi ville aldri ha visst at den var der! I tillegg fikk vi en demonstrasjon på hvordan man fanger fisk med hjelp av en kort jernstang som var spiss i enden. John "spiddet" 15-20 relativt små korallfisker, løp inn på stranden og laget "tau" av et palmeblad som han brukte til å tre fiskene på, og for å bære dem hjem. Etter minst et par timer på revet bar det tilbake til huset til John. Der renset han all fisken, vi skulle få med oss halvparten hjem. Resten skulle vi grille til lunch! Dermed fant han fram et tomt oljefat, og ved hjelp av en hammer og en masjete hugget han ut en åpning for "grillkullet" og på toppen la han en passe grillrist (les rustent hønsenetting!) Så fyrte han opp med gamle kokosnøtter, la på fisken, dekket til med kokosblader, og etter en halv time var maten klar! Fisken ble servert på blader, og fingrene fungerte ypperlig som bestikk – godt måltid! Så var det på tide med en siesta, og vi trakk oss pent og pyntelig tilbake til båten, men ikke uten flere kokosnøtter, stor klump med palmehjerter og resten av fiskefangsten. Vi kvitterte med en øl til lunch, og flere sigaretter, noe som tydeligvis falt i smak. Vi dro til Toau for å finne en øde øy, men vi var skjønt enige om at det var et lykketreff at vi traff John. Vi fikk en liten innføring i hvordan det er mulig å bo og klare seg på en atoll ved å spise det havet har å by på, og utnytte kokos-trærne maksimalt. Etter en uke måtte vi reise, vi skulle møte Tone (kona til Jon) på Papetee.
Vi tilbrakte dagene stort sett med å bade, gå turer på øya og ute på revene, og jeg fikk min lille dag på stranden. Den ble ikke så lang, etter noen timer var vi lei, det ble varmt og myggen begynte å bli alt for innpåsliten!
Så var det avreisedag og på tide å si farvel til Toau. Vi stod opp i 6-tiden, klargjorde båten, og i halv åttetiden tok vi opp ankeret for å gå ut på fullt høyvann. Da ankeret var oppe så vi at den andre båten som lå der når vi kom også var på vei ut. Vi tøffet oss pent og pyntelig gjennom atollen, men ble litt betenkte da vi så at bølgene brøt i passet. Jeg gikk ned for å skalke alle luker, og godt var det for plutselig var vi midt inne i noen kraftige stående bølger. Det var slike vi hadde hørt og lest om, men ikke forstått hvilke enorme krefter som er involvert. Båten ble presset ned i bølgene, de slo over hele båten, saltvannet sprutet ned i båten gjennom doradeventilene, og det var et øredøvende bråk når båten ble slått opp og ned av bølgekreftene! Uhyggelig. Svein Erik var veldig i tvil om vi i det hele tatt kom oss igjennom, og vurderte å snu. Så hadde vi tre fire bølger igjen før vi var igjennom – da stoppet motoren, gulp!!
Alle mann på dekk og opp med seilene. Vi fikk ut genoa og fokka, samtidig snudde båten av seg selv i bølgene slik at vi lå med baugen inn mot atollen igjen. Vi bestemte oss for å prøve å seile inn i atollen for å få fikset motoren. Det var enklere sagt enn gjort. Vi hadde 4-5 knop motstrøm, og klarte så vidt å holde en knops fart. Vi presset opp mesanen, og det hjalp litt. Etter en nervepirrende time greide vi å seile oss igjennom og tilbake inn i roligere farvann inne i atollen. I mellomtiden hadde den andre seilbåten valgt en klokere kurs ut passet (de så jo hvordan vi slet!), og den lå utenfor og avventet om vi trengte hjelp. Vi snakket med dem på vfh-en og takket for omsorgen og den psykiske støtten det var for oss å vite at vi kunne få hjelp hvis ting hadde gått verre! Heldigvis gikk det hele greit, vi fikk seilt oss inn til et ankringsområde og fikk slengt ut ankeret. Så begynte Svein Erik med motoren, og det viste seg at det var det vi trodde som var feilen, nemlig luft i systemet! Dermed var det en relativt enkel sak å få startet den igjen. Så tok vi en runde rundt båten, og så at to av teakbordene på baugspydet var knekt og ødelagte, og davitene var blitt bøyde, særlig den ene. Det hadde nok skjedd da båten snudde og vi fikk kraftige bølger bakfra som fylte jolla med vann. Nye oppgaver, nye reparasjoner ……, listen begynner å bli lang!
Vi sikret jollen bedre, roet oss litt ned, spiste lunch og bestemte oss for å prøve på nytt ved lavvann. Denne gangen gikk vi ut på siden av passet og det gikk mye bedre. Vi har lært mye, det er lurt å prøve å gå på siden av de stående bølgene, det er lurt å ha respekt for kreftene som kan oppstå i et pass, det er lurt å bruke hodet! Vi har riktignok en solid og kraftig båt, men det er begrenset hvor mye juling hun tåler!
Vel ute av atollen seilte vi nesten 2 døgn sørvestover til Papetee. Vi hadde lest og hørt at det alltid er fullt av båter inne i havnen i sentrum av byen, derfor ble overraskelsen stor da vi kom inn og så 10-15 båter som lå der (det er plass til minst 60-70 båter her). Ved en liten flytebrygge lå det jammen to norske båter, bl.a. Malin som vi har truffet tidligere.
Vi kastet ut akterankeret, men fikk ikke skikkelig feste. Opp igjen, og da så vi at den ene norske båten var i ferd med å forlate flytebryggen. Det passet oss utmerket for vi liker bedre å ligge longside, og det var enklere adkomst til land. Det er så mye tyveri her at alle båtene legger seg langt ute, og bruker jolla for å komme i land – ganske tungvindt! Det viste seg at flytebrygga var en nød- og reparasjonsbrygge – det passet oss utmerket, vi hadde nok av reparasjoner på listen!
Neste morgen fikk vi besøk av en slags agent som kunne hjelpe oss med vår lange liste. Genakeren ble levert til seilmakeren, daviten ble delvis demontert og sendt til oppretting, dynamoen på hovedmotoren ble sendt til overhaling og nye teakbord ble satt i bestilling. Svein Erik demonterte dynamoen på generatoren og plukket den fra hverandre. To lager var ødelagte, han fikk tak på to nye, og fikk hjelp til å montere dem på – dermed var et av våre viktigste problemer løst – generatoren virker igjen, og vi kan slippe å bruke hovedmotoren for å produsere strøm! Vi har også bedt våre neste feriegjester om å ta med seg en ny dynamo fra Norge, sånn for sikkerhets skyld. Mens Svein Erik satt med nesa begravd i tekniske problemer ble Jon sendt rundt i byen for å handle mat og orientere seg om severdigheter. Jeg gikk lettere amok med ferskvann! Båten ble vasket utvendig og innvendig og vaskemaskinen gikk omtrent kontinuerlig i en periode. Uheldigvis er det 60 hertz på strømnettet her, og ikke 50 som er vanlig i Norge, dermed likte ikke pumpen på vaskemaskinen seg, den nektet å pumpe ut skyllevannet – litt uheldig for en vaskemaskin, og det endte med at jeg måtte gjete den hele tiden, og tømme den manuelt! (det ble en slags halvautomatisk vaskemaskin, men bedre enn å vaske for hånd!). Etter tre intense arbeidsdager på båten var det tid for å ønske Tone velkommen om bord. Hun kom med post, ferske aviser, snus, kaviar og geitost! Topp!
Siden vi ikke har lyst til å tilbringe mer tid enn høyst nødvendig her i Papetee ble det til at Svein Erik og jeg jobbet videre med ting på båten, og Jon og Tone var turister – det fungerte utmerket. Når dette reisebrevet blir sendt er vi fortsatt i Papetee og venter på å få tilbake seil, dynamo osv.., men vi håper å få reist herfra i løpet av et par dager. Da seiler vi rundt på Tahiti og over til Morea, naboøya, som er ansett som en perle. I begynnelsen av juli reiser Jon og Tone videre til New Zealand og Australia. Vi blir igjen her i litt over en uke alene. I midten av juli kommer Truels og Ellen med sønnen Thomas og hans kamerat Kristian. Det gleder vi oss stort til. De skal seile med oss i to uker før de reiser videre til Singapore for å oppsøke gamle tomter der. Da setter vi kursen mot Tonga. Vi har ikke bestemt oss hvilke øyer vi stopper opp ved på veien, det tar vi etter hvert, men det blir det mer om i neste reisebrev.
Ha en god og varm sommer!
Marquesas
Mai
Reisebrev nr 04-05
(Dette reisebrevet er skrevet og sendt via kortbølgeradioen om bord på Fruen. Bilder vil bli oversendt når vi en gang kommer til en skikkelig internettforbindelse)
Overfarten fra Galapagos til Marquesas tok 22 dager. Etter en periode med god vind fikk vi vindstille, og vi måtte motre en del, særlig om natten. Vi prøvde fiskelykken med lite hell, men vi fikk dratt om bord en skikkelig fin Gullmakrell en dag og laget oss en god fiskemiddag. Jon fikk plutselig ryggproblemer og ble satt litt tilbake. Det er ikke gøy å slite med en vond rygg om bord (det er aldri gøy med dårlig rygg, men ekstra ille når man er om bord i en bevegelig farkost!). Det gikk heldigvis over etter hvert. I de periodene vi hadde vind var den lett, og vi brukte genakeren så mye som mulig - hva skulle vi gjort uten den?!
Så den 6. mai ankom vi Marquesas og øya Fatu Hiva. Nå hadde vi gjennomført en av de lengste strekkene vi vil ha på turen vår, og vi følte at vi endelig var kommet frem til "starten " av alle stillehavsøyene.
FATU HIVA
Fatu Hiva er ikke en øy der man kan sjekke inn, men vi tok sjansen på å bli der noen dager før vi seilte videre til Hiva Oa som er den offisielle innsjekkingsøya for de sørlige Marquesasøyene. I tillegg er Fatu Hiva uten flyplass, og er dermed mye mindre tilgjengelig enn de andre øyene på Marquesas - det er ikke mange turister som finner veien hit, stort sett er det oss som kommer med seilbåt. På Fatu Hiva ankret vi opp i Hanavave, som er en ganske liten bukt, og relativt dyp overalt. Det lå 8-10 båter der, vinden var kraftig, og kom ned langs fjellsidene i form av kastevinder. Vi prøvde først å kaste anker på litt over 24 m dyp, men fant fort ut at vi dregget. Dermed var det nye forsøk lenger inn mot land og litt grunnere, endelig godt feste, men da hadde vi også omtrent alle 50 meter kjetting ute! Inne på land var det en liten landsby med en skole, fotballbane - kombinert helikopterlandingsplass, og visstnok et hus der man kunne bytte til seg litt varer, men det fant vi aldri. Uvant for oss, på denne øya var det lite pengeøkonomi og mest bytte av varer.
Fjellformasjonene rundt bukten var imponerende, spisse og bratte, men grønne og frodige.
Vi brukte en del tid på å fylle opp vanntankene våre. Det er et stykke arbeid å ta jolla inn, fylle vannkannene og ut igjen, helle på tankene og ny tur inn. Vi kan hente ca 100 liter pr runde, og når det skal fylles opp 5-600 liter blir det noen runder. I tillegg vasket vi ganske mange maskiner med tøy - det krever også en god del vann! Vannet tappet vi fra en kran på land og det smakte riktig godt. Det var fullt av små gutter som ville hjelpe til med å bære vannkannene, og etter at Svein Erik hadde med seg litt godterier som takk for hjelpen var det ikke måte på innsats - nesten for mye av det gode!
Svein Erik og Jon tok seg også en tur på land for å se på et fint vannfall et lite stykke unna. Det var en varm og svett tur, men de fikk seg en forfriskende ferskvannsdukkert i kulpen under fossen, og det hjalp. På vei tilbake traff de et amerikansk ektepar som visste mye om trær og busker i området, så nå vet vi hvordan papayatrær og mangotrær ser ut!
HIVA OA OG TAHUATA
Etter tre dager bestemte vi oss for å dra videre - det var ikke det beste valget vi har gjort!
Akkurat den dagen var det overskyet, og etter et par timers seilas seilte vi inn i en serie med squalls med påfølgende bølger, vindkast og regnbyger! Det ble en møkkaseilas for å si det enkelt! Etter 8 timers seilas kom vi frem til Hiva Oa og Taaoa Bay. Her var det fullt av båter og masse svell, slik at vi måtte ro ut et akteranker. Vi begynner heldigvis å få litt erfaring med det nå, slik at det gikk relativt raskt og greit.
Vannet var brunt og vi hadde lest at det ikke var lurt å bade her pga fare for hai - æsj!
Ankringsbukten lå et stykke unna byen, Atuona, men det var enkelt å få haik inn til byen, så neste morgen tok vi jolla inn til kaia, slang ut tommelen og vips fikk vi skyss!
Så var innsjekking, veldig enkelt, gratis og raskt! Deretter var det tur til banken for å hente ut lokal valuta før vi tok en spaningsrunde rundt i alle tre matbutikkene! Det var enkle butikker, men alle hadde litt ulikt sortiment, så vi fikk tak i det aller meste av ferskvarene vi trengte - men det var ikke billig! Vi har hørt at alt er dyrt på stillehavsøyene, og så langt stemmer det!
Været er variabelt for tiden, det er en dag med sol, en dag med skyer og en gråværsdag med regnbyger, litt kjedelig. Når vi i tillegg ikke kan bade blir det litt nedtur for meg! Så etter å ha kjøpt inn nødvendige matvarer og gjort litt småting i båten var det på tide å flytte på seg.
Det var mulig å få kjøpt diesel, men det var så mye svell ved brygga, (pluss at den var kjempehøy, beregnet på store fraktebåter), så vi tok ikke sjansen på å legge oss inntil. Dermed ble det en ny haiketur inn til byen for å skaffe dieselkanner. Vi var heldige og kjøpte opp hele beholdningen av 20 liters kanner, dvs. 5 stk! Så tok vi jolla inn og fylte opp to runder med diesel. Det burde holde en stund fremover. Her er dieselprisen 7 nok/liter, så vi bør seile så mye som mulig! Kannene må vi surre tomme på dekk, nå ligner vi mer og mer på skikkelige jordomseilingsbåter med dekket fullt av saker og ting!
Etter fire dager tok vi farvel med Hiva Oa med sin dårlige havn og skitne vann, og motret 9 nm til naboøya Tahuata og Hane Moe Noa Bay (jeg liker de fine navnene de har på øyene og stedene her på Marquesas - de er så enkle å huske!)
I stredet mellom øyene var det en del strøm, og her trives delfinene. Det svømte delfiner overalt, det var morsomt å se hvordan de plutselig skjøt ut av vannet, opp to meter i været og tok en 360 graders "helskru" med kroppen med påfølgende mageplask!
For å si det enkelt - Hane Moe Noa var helt topp! Det var en flott bukt, relativt stor, lite svell, få seilbåter, ingen fastboende på land og med en flott sandstrand og krystallklart vann! Kan man få det bedre?
Vi tok jolla inn på land og gikk på "slang". Resultatet ble en passe stor bananklase (vi har lært!) masse sitroner, pomelo (en søtere variant av grapefrukt) og kokosnøtter. Kokosnøttene var en utfordring - høyt henger de og vonde er de å få i hodet! Etter litt spaning fant vi et tre som ikke var så høyt, og Tarzan (les Svein Erik) spratt oppover trestammen som om han aldri skulle gjort noe annet og fikk plukket ned et par nøtter! Vi hadde vært så forutseende at vi hadde tatt med oss en bitte liten øks på stranden, så etter vel gjennomført "matauke" satte vi oss ned i sanden, hugget hull i kokosen, drakk kokossaften og spiste kokoskjøtt, livet var akkurat som vi har drømt om i de mørke vinterkveldene før vi reiste fra Norge!
Samme ettermiddag fikk vi en passe stor tunfisk som gave fra et lokalt ektepar som kom forbi i båten sin. Vi overleverte en pakke sigaretter som en motgave, og fikk appelsin og guava (søt og god frukt) som en ekstrapresang. Dermed var det fiskemiddag og frukt til dessert den dagen!
Med 30 grader i vannet er det nesten ikke avkjølende, men du verden det er deilig å svømme i klart og fint vann. Siden vi sparer på ferskvannet så er måten å holde seg ren på å ta en dukkert, sjamponere seg inn, svømme en ny runde, og avslutte med en kort ferskvannsdusj.
Jeg kan fortelle at hår -sjampoen Herbal Essences skummer kjempefint i saltvann!
Så greide jeg å få et skikkelig stikk av en veps eller noe sånn på venstrehånden min, og plutselig hovnet den kraftig opp, det dunket og verket i et par dager før det endelig gav seg. Når jeg i tillegg greide å få skikkelig stiv nakke og begynnende mens så hadde jeg et døgn som ikke var av de aller toppeste! Jon og Svein Erik hadde dugnad på middagslaging, mens jeg satt ved siden av og fortalte hvor de kunne finne alle ingrediensene - det ble en veldig god spagetti den kvelden!
17 mai ble "feiret" i Hane Moe Noa med grillede pølser, norske flagg, sol, bading og snorkling!
UA POU OG NUKU HIVA
Neste morgen (veldig tidlig, kl 03.30!) sa vi si farvel til vårt lille paradis og starte på et lengre strekk opp til de nordligste Marquesasøyene. Igjen var vi uheldige med vinden. Det var noen squall i nærheten som gav litt vind, men så døde den helt, og det ble en motredag på sjøen. Etter 12 timer ankret vi opp på Ua Pou, i en bukt som heter Hakahetau. Her lå det et par andre båter og vi kunne se inn på stranden og en fantastisk fjellformasjon, med flotte, steile topper. Innenfor standen lå det en liten landsby, med et par kirker, en skole osv….
Svein Erik og Jon tok seg en liten rekognoseringstur inne i byen, det tok omtrent 10 minutter så var det gjort, men de fant vannposten der vi kunne hente ferskvann for supplering!
Neste dag var det Svein Erik sin bursdag. Han fikk en god frokost, åpnet bursdagspresangen fra svigers (en dvd-film vi ikke hadde sett før - kjempefint!), og så var det en jobbinnsats med å supplere vannbeholdningen igjen, samt vaske litt sengetøy. Ellers ble det ikke den store markeringen av dagen, men det ble lunch og middag etter bursdagsbarnets ønsker, og jeg løp i gang en eplekake for å gjøre dagen litt spesiell!
Vi hadde bestemt oss for å reise neste morgen de 30 nm over til Nuku Hiva. Igjen klarte vi å få fullt av regnvær og dritt på veien over, men like før vi skulle seile inn i Baie de Controleur klarnet det opp og solen skinte atter en gang!
Baie de Controleur består av tre små fjorder omringet av fine fjellsider, grønt og frodig. I tillegg er de såpass lange at det er minimalt med svell som kommer inn - dermed er det flatt og fint vann. Vi satset på å ta den østligste fjorden først, den skulle være den roligste. Det stemte, men det var lite å se og gjøre der, så neste morgen motret vi til den midtre bukten, Hanga Haa Bay. Der var det en landsby, og det skulle være ruiner fra et gammelt, viktig seremonisted med flere store "tikier" (steinfigurer) og en stor tempelplattform av "gamle steiner" som det var mulig å gå til. Riktignok hadde vi lest i en amerikansk pilotbok at det var en lang og tøff tur dit, men siden vi er ekte nordmenn som ikke lar seg avskrekke så lett, (pluss at vi trenger mosjonen) så fylte vi vannflaskene, tok på oss myggspray og la ut på tur.
Det tok ca en time å gå dit - 45 minutter langs veien, de siste 15 minuttene var en bratt sti oppover fjellsiden gjennom tett skog - det var småtterier! Igjen et bevis på at amerikanske bøker har en tendens til å overdrive problemene! Selve stedet var vel verd turen, morsomt å se gamle tikier, og stedet var godt vedlikeholdt.
Jeg glemte forresten å fortelle at da vi ankret opp i Hanga Haa så vi plutselig noe som beveget seg i vannoverflaten. Det viser seg å være store rokker på minst 1 ½ -2 meter bredde - tøft!
Det var ikke fritt for at vi tok en ekstra sjekk i vannet før vi hoppet ut for å bade!
Men som vanlig er det alltid noe som skjer med båten. Denne gangen var det Onan, strømgeneratoren vår som fikk problemer - dynamoen røk! Ikke morsomt, nå kan vi ikke produsere 220 volt, og dermed forsvinner muligheten for å bruke en del av "luksusutstyret" vårt. Vaskemaskinen kan ikke brukes, og mikrobølgeovnen og støvsugeren får hvile! Sannsynligheten for å få fikset dynamoen er liten, Papeete, Tahiti er vel nærmeste mulighet.
I mellomtiden får vi "vår mann i Norge", Truels til å bestille en ny dynamo i Norge som han tar med seg når de kommer på besøk på Tahiti i midten av juli. Da har vi enten en nyreparert dynamo, og en ny i reserve, eller så får vi i hvert fall skiftet den ut den ødelagte!
Alltid er det noe som skjer! Nå er det hovedmotoren som sørger for å holde batteriene fulle.
Etter vår vellykkede ekspedisjon opp til "de gamle steiner" var det på tide å si farvel til Baia de Controleur og dra de 8 nm vestover til hovedbyen, Taiohae. Her lå det ganske mange seilbåter på svai, bl.a. en dansk seilbåt som vi har truffet jevnlig siden San Blas.
Vi ankrer opp og Svein Erik reiser av gårde for å se om han kan skaffe ferske baguetter - vi er jo tross alt på fransk territorium!
Denne gangen uten hell, for sent på dagen! Dermed blir det suppe til lunch! Dagen før hadde vi gått tom for hjemmebakt brød, så til lunch den dagen hadde vi improvisert med en pakke med tysk rugbrød, en boks med islandsk matjesild, leverpostei, egg, kaviar, agurk, kapers, løk osv! Selvsagt var det naturlige følget litt norsk akevitt! Det var lunch det!
Men tilbake til Taiohae! Svein Erik og Jon tok en snartur over til danskene, og det viste seg at dagen etter skulle de på sightseingtur med Landrover og en engelsktalende guide. Det var plass til oss også hvis vi var interessert - det var vi jo! Dermed bar det på tur dagen derpå. Vår franske, engelsktalende guide var en hyggelig dame med en tøff Landrover Defender. Etter hvert skulle vi skjønne hvorfor det bare er 4-hjulstrekkere her på øya! Vi fikk en innholdsrik omvisning på øya. Vi startet klokken 08.30, og var tilbake i 17-tiden - en skikkelig heldagstur på en relativt liten øy. Først dro vi inn midt på øya og så på slettelanskapet som dannet midten av et krater. På vei opp dit kjørte vi gjennom stor og kraftig pinjeskog, og på platået som utgjorde krateret var det fine beitemarker der det gikk Jersey- kuer og beitet! De første kilometerene ut fra byen var asfaltvei, så gikk den over til å bli en krøttersti - dette var veien til flyplassen! I regnsesongen var den nesten uframkommelig, ellers tok det et par timer å kjøre noen få mil!
Så dro vi nordover på øya, og selv de dårligste fjellveiene i Norge blir som autostrada sammenlignet med veiene her! Vi fikk et fint overblikk over øya, mye mer å se enn det vi kan observere fra sjøsiden. Vi stoppet også ved et stort område der de hadde bygget opp en slags seremoniplass etter gammel skikk. Opprinnelig hadde det vært en gammel seremoniplass, med offersteder og boplasser, og nå var den videreført og det var laget en del nye tikier og forsøk på å illustrere hvordan husene så ut osv. Grunnen til dette var at de hvert 4. år hadde en samling på en av øyene for å minnes og markere gamle tider, og i 1999 hadde de hatt en samling på dette stedet. Men som de små "hamsterne" vi er så samler vi på alt som kan spises, og dermed var vi like interessert i å plukke med oss alle de fine papayaene og de røde chiliene vi fant på plassen!
Etter vår kulturelle utflukt måtte vi ta litt tak i båten - det var mange ting som krevde vår oppmerksomhet! Dermed ble det noen dager med vasking og polering av skroget, lakking av rekkverk, skifte av olje på motoren, pusse rustfritt, vasking og smøring av vinduer og luker, smøring av vinsjer osv…..listen er nesten uutømmelig. Jon har som spesialoppgave å holde jolla ren, og nå er den hvit og fin som den ikke har vært på lenge! (godt tips - aldri kjøp hvit jolle, den ser alltid møkkete ut!)
Så opprant lørdag, og det var på tide med en fridag. Vi tok en liten handletur og traff tilfeldigvis en gruppe seilere som hørte på litt info om Tuamoto-øyene fra en amerikaner, greit nok - vi skal jo dit snart. Vi oppdaget også at det ikke var mulig å supplere ølbeholdningen denne dagen fordi det var valg og dermed alkoholsalgsforbud frem til klokken 20 om kvelden. Hva var det de skulle stemme over - jo, skal Marquesas bli en del av EU eller ikke?!! Det tar nok noen dager før resultatet er klart, men det blir spennende å se hva de velger.
Om kvelden var det duket for fest - jeg tror det var en fest som var en hyllest til alle mødre, men min fransk er under pari (aldri lært et ord på skolen!) så det er fri tolkning fra et banner som hang over scenen! Etter at vi hadde vært på en liten restaurant og spist pizza dro vi til festlokalet. Det var stappfullt med lokalbefolkning, ispedt en del seilere. Her var det dans - tradisjonell dans med de perfekte hoftebevegelsene vi norske jenter bare kan drømme om, og grasiøse håndbevegelser som forteller sin egen historie. Det var ulike grupper som danset, fra de ganske unge jentene på 8-10 år, over til tenåringene og opp til voksne damer. Alle like flinke og fine å se på. Klærne var en kombinasjon av gammelt og nytt, litt kokosblader og litt bomullsskjørt og lange kjoler. Her følger en liten avstikker fra dansen: vi lærte av vår guide på vår øytur at i gamle dager spiste man fienden/krigsfanger, dvs at de var kannibaler! Kvinner ble spart! For å unngå at slekter ble totalt utryddet (det var konstant nabofeider på øya) oppfostret de en del av guttebarna som jenter. Skikken består den dag i dag, (selv om kannibalismen og feidene er over, og det nå er mer utstrakt homofili blant "jenteguttene"). Derfor er det helt normalt og vanlig å se gutter som er blitt jenter, dvs det eneste man kan se er at de er mye høyere og kraftigere og har total mangel på pupper, og stemmen er kanskje litt grovere enn vanlig for jenter. Der vi spiste pizza var hun som serverte en "konvertert", hun som jobbet på kommunehuset var "konvertert" - samfunnet her er så lite at vi kjente igjen de vi så! Og poenget med denne lille avstikkeren var at i dansegruppen blant voksne mødre kjente vi igjen to av de tre "damemennene" som deltok - de danset med like stor innlevelse og ynde som resten av damene, men raget et hode høyere! Det er helt tydelig at her er dette en helt naturlig og akseptert del av dagliglivet - morsomt.
Ok, nå er vi kommet frem til 29. mai - vi skulle egentlig ha reist mot Tuamoto i dag, men fordi det er gråvær og regn velger vi for en gang skyld å vente til i morgen. Det er en 4-5 dagers seilas dit og på veien skal vi stoppe opp på Ua Poa for å fylle opp drikkevann. Det får vi ikke tak i her - vannet er forurenset av rotter og geitemøkk, og er ikke anbefalt drikkevann.
Oppholdet vårt på Marquesas har vært fint, vi har sett litt av øyene, de menneskene vi har hatt kontakt med har vært åpne og greie (hadde våre franskkunnskaper vært bedre hadde nok kontakten vært bedre!), øyene er mye mer frodige, høye og "ville" enn det jeg hadde forestilling om, og været litt mer uberegnelig, men totalt sett et kjempefint opphold.
Nå venter de farlige korallrevene på oss!
Panama - Galapagos
Mars, april
Reisebrev nr 03-05
(Dette reisebrevet er skrevet og sendt via kortbølgeradioen om bord på Fruen på vei fra Galapagos til Marquesas. Bilder vil bli oversendt når vi en gang kommer til en internettforbindelse)
ENDELIG GJENNOM KANALEN
Den 12. mars ankommer Jon, vår gode venn som skal bli med oss helt til Tahiti. Det blir et hyggelig gjensyn, og vi får (som vanlig) masse post, presanger, brev og geitost overlevert fra familien hjemme, samt snus, lesestoff, konjakk, kaviar etc fra Jon! Er det noen sak å være hjemmefra?!
Fortsatt hersker det usikkerhet rundt vår dato for gjennomfart, Svein Erik ringer annen hver dag for å sjekke, det er mange meninger rundt hvor ofte man skal "mase" - ringe hver dag eller annen hver dag; ikke virke for masete, men samtidig vise at man er ivrig på å gå igjennom - vanskelig balansegang! Ryktene svirrer, noen båter går tidlig igjennom (som ble "målt" samtidig med oss), andre har fått forskjøvet reisedato med en uke i forhold til den opprinnelige datoen. Vi tar livet sånn passe med ro - Jon er på plass, og vi får dagene til å gå med å proviantere, jobbe litt med båten, viser Jon hvor diverse ting befinner seg om bord, sørge for å få leid inn tau til gjennomfarten, samt bunkre vann. En dag tar vi oss også en tur til andre siden av Panama - til Panama City. Vi tar bussen over, ca 80 km, bussen har air con og viser spansk"dubbet" dvd-film, og koster omtrent ingen ting. Vi spaserer rundt i San Felipe-området, hvor bl.a. kanalmuseet ligger. Her får vi en innføring i hvordan kanalen ble bygget - utrolig byggverk og masse slit, bl.a. døde 20.000 arbeidere pga gulfeber og malaria!
Den norske båten Blåtur kommer også til Colon, og vi har noen hyggelige kvelder sammen, med spill, vin og sang! På Blåtur befinner bl.a. Åge seg, en hyggelig kar som har vært med Blåtur en måneds tid. Han er på en to måneders langferie, og et av hovedmålene er å få se Galapagos. Siden alle båtene må vente i 3 uker for å gå igjennom kanalen begynner Åge å få dårlig tid, og dermed ender det opp med at han mønstrer på som lettmatros (siden Blåtur ennå ikke vet nøyaktig avreisedato) - veldig hyggelig for oss. I tillegg blir Tom (en av Blåtur sine eiere og "teknisk sjef") med som line-handler hos oss gjennom kanalen.
Så endelig den 22. mars er det vår tur - avgang var avtalt til kl 17, og litt over 17.30 kommer piloten vår om bord, en veldig hyggelig og rolig kar. Vi er kun to båter som skal igjennom denne kvelden, oss og en amerikansk båt, noe mindre enn oss. Vi motrer sakte opp mot første sluse, her blir vi liggende en stund i påvente av at en diger containerbåt skal komme ut av slusene på vei til Colon. Foran oss venter en diger lastebåt på å gå samme vei som oss, vi skal inn bak henne i slusene. Når alt er klart for å gå igjennom "binder" vi oss sammen med den amerikanske båten. Siden vi har den største og tyngste båten blir det Svein Erik som fører båtene inn i slusen. Så blir det kastet ned tynne tau med en "liten kule" i enden, og i disse tauene fester vi våre tau. Så blir de dratt opp av slusevokterne og festet i pullertene i slusene. Så fylles slusen med vann, og jobben vår er å stramme inn tauene etter hvert - her er det om å gjøre å ikke miste grepet, vannet strømmer inn og skaper masse strøm og virvler og vi kan lett bli slått inn i sluseveggene - ikke morsomt. Alle om bord i "Fruen" er helkonsentrert, og opptatt av å gjøre en god jobb - vi vil jo gjerne ha båten helskinnet igjennom. Åge og Jon er "vinsjegorillaer" bak, og Tom og jeg passer repet foran. Derfor blir vi oppgitt over å se line-handlerne i den amerikanske båten, der målet å drikke mest mulig øl, snakke mest mulig med hverandre og røyke flest mulig røyk på kortest mulig tid. "Første-mannskap" Berit blir kraftig provosert og ber "vår pilot" om å stramme opp nabobåten, noe han gjør, og ingen av oss blir særlig populær av den grunn!! (men vi unngikk da å få skader på båtene!) Etter tre sluser var vi oppe i Gatun Lake, her skal vi tilbringe natten. Vi fortøyer i en bøye, tar en velfortjent "slusedram" spiser middag og går til sengs. Det er befriende å endelig ligge et sted uten støy og sur lukt fra forbrenningsanleggene i Colon! Neste morgen dukker en ny pilot opp for å ta oss videre gjennom innsjøen og ned slusene mot Stillehavet. Vi motrer i ca 3 timer gjennom den kunstig oppdemmede innsjøen - plutselig kunne vi se trestammer som stakk opp midt i sjøen! Leden er godt merket med bøyer, og turen går veldig greit. Så nærmer vi oss første sluse på andre siden, vi er i rute, men plutselig er det lett kaos - vi får beskjed om at vi må vente i to timer, så en time, så plutselig skal vi "binde" oss opp med amerikaneren igjen - men til slutt er vi gjennom slusene og Stillehavet venter! Vi kan lettet si farvel til den amerikanske båten - vi kan vel trygt si at vi aldri kommer til å ha mye kontakt fremover! Så motrer vi til BalboaYacht Club der vi setter av Tom - han skal tilbake til Blåtur, forhåpentligvis noen erfaringer rikere og vi takker for en særdeles god og hyggelig hjelp gjennom kanalen - takk Tom! Jon, Åge, Svein Erik og jeg drar par nautiske mil videre til en ankringsplass der vi skal ligge over natten.
Neste morgen er det tid for å gjøre alle de tingene som er nødvendig før den store avreisen over Stillehavet. En ting som bekymrer oss litt er at den minste påhengsmotoren streiket siste dagen vi var i Colon - typisk! Begge påhengsmotorene har virket som en klokke siden vi forlot Norge, og nå skal det skje, akkurat når vi skal over en strekning som ikke akkurat preges av merkeverksteder på hvert hjørne!
Vi deler oss i to - Svein Erik reiser for å sjekke oss ut, dette er skjærtorsdag, og vi får høre at langfredag og 1. påskedag er store helligdager, da det meste er stengt. Vi andre tre drar bort til Isla Flamenco der det er en spitter ny marina med restauranter, en liten matbutikk og diverse turistbutikker. Vi treffer en medseiler som kan fortelle at det finnes en Mercury - forhandler på området og vi stikker innom. Jo da, de kan se på motoren (vi har en Yamaha) og dermed forter vi oss tilbake og henter motoren i båten - kanskje vi kan få den fikset før dagen er omme, og påsken setter inn?! Alt ser lyst ut, vi provianterer og får gjort unna diverse småting, kapteinen har sørget for at vi alle er sjekket ut - det eneste problemet er påhengsmotoren. I følge reparatøren er det en liten "dings" som er ødelagt, og de kan ikke skaffe ny før på mandag - kan vi vente? Ja, ja - det er jo dumt å starte turen over Stillehavet uten begge motorene i orden, særlig fordi den som er i uorden er den lille 3 hk motoren som er mest hendig for oss å bruke til daglig! Dermed har vi tre dager å "slå i hjel". Langfredagen blir tilbrakt i båten med diverse små oppgaver. Påskeaften hyrer vi en drosje som tar oss inn til Panama City på sightseing. Vi får en runde gjennom byen, og stopper opp i gamlebyen for å se på "gamle ruiner". Så tar vi en ny tur inn til San Felipe, spiser lunch og tar livet med ro.
Søndag tilbringes igjen i båten, men vi tar en tur i land om kvelden og spiser en god middag.
Så endelig er det mandag og vi drar inn for å få ordnet ferdig med påhengsmotoren - det viser seg at det ikke er mulig, de har egentlig ikke funnet feilen, og dermed tar vi motoren med oss tilbake til båten, lettere irriterte over å ha "kastet" bort flere dager på å vente! Vi fyller opp diesel og vann og setter kursen mot Galapagos.
PÅ VEI TIL GALAPAGOS
Det blir en treg start. Først har vi motvind, så forsvinner vinden helt, og havet er speilblankt. Det blir til at jernseilet må gå. Fordelen er at vi kan sette på radaren om natten, det er ganske fullt av båter i området, store båter på vei inn til kanalen, og fiskebåter som "surrer" rundt! Vi kjører doble vakter første natten slik at "lettmatrosene" får en innføring i nattseilas!
Dag to er også vindstille og i tillegg får vi små regnbyger. Eneste begivenheten er at vi ser en relativt stor havskilpadde! Det begynner også å tynnes ut med båter og dermed tar vi sjansen på å la lettmatrosene sitte nattevakt alene!
Dag tre er det mer action. Ut på formiddagen skjer alt på en gang; en regnbyge nærmer seg og vi pakker vekk puter og lukker luker, samtidig biter en fisk på snøret og vi må begynne å hale den inn. Heldigvis er det en liten fisk, 2-3 kg - aner ikke typen, men den hadde rødt kjøtt omtrent som en tunfisk. Når den er vel om bord har regnbygen forsvunnet uten å gi fra seg noen dråper, men vinden har frisknet til. Dermed setter vi seil, men mens vi jobber med det stopper motoren - uten påviselig grunn! Det er ikke en god følelse! Vi skifter over til den andre dieseltanken i tilfelle det er noe galt med dieseltilførselen, og motoren starter igjen!
Etter å ha satt opp spribom for genoaen og kursen er satt kan motoren stoppes, og roen senker seg over forsamlingen - det er stor overgang fra ingenting som skjer til at alt skjer på en gang!
Ut på kveldingen spaknet vinden igjen og det ble atter en motretur gjennom natten. Fisken ble for øvrig filetert og spist som forrett, stekt på nybakt brød!
Som dere skjønner ble det en vindfattig start på turen vår, men etter nesten tre døgn kom vinden, riktig nok på en meget skarp kryss, men vi kunne seile! Jon og Åge fungerte godt som lettmatroser om bord, ingen ble sjøsyke, men Åge fikk en lei forkjølelse som vi prøvde å ta knekken på med store doser med C-vitaminer, vet ikke om det hjalp noe særlig!
Dag fire hadde en stor begivenhet. Vi hadde igjen fiskesnøret ute og plutselig fikk vi napp. Denne gangen var det større saker. Kapteinen var som vanlig utnevnt som "førsteinnhaler" av snøret, denne gangen var det tøft! Det ble så tungt at Jon måtte trå støttende til for å bidra med å sveive inn, og etter minst en halv time begynte vi å ane en fisk! Først trodde vi det var en barracuda, men så så vi at det var en sverdfisk, minst 2 meter lang og den måtte veie 20-25 kg! Jon og Svein Erik fikk dratt den opp langs skutesiden og jeg fikk satt kleppen fast i den, men vi ble veldig betenkte! Etter en stund med vill spruting og febrilske sprell fra sverdfisken besluttet vi å la den gå. Vi så med gru på hvilken skade den kunne gjøre på dekk (og på oss) med sitt langs, spisse sverd og kraftige kropp. En sportsfisker ville være superstolt av å fange en slik fisk, men de har jo litt erfaring og mer tilpasset båt! (i tillegg så hadde vi jo måtte spise sverdfisk i ukesvis skulle vi spist opp den ruggen der!) Vi kan vel trygt konstantere at fiskelysten ble vesentlig redusert etter vår storfangst!
Resten av turen gikk sin vante gang uten alt for store begivenheter, bortsett fra at vi krysset ekvator kvelden før vi ankom Galapagos. Vi har lest om diverse markeringer når man som "føstereisegutt" passerer "linjen", men vi tok "light"- varianten; markerte med et glass Gammel Opland (nå blitt "Linje"-Opland). Jon drikker ikke alkohol, så hans glass ble ofret til Neptun mens Jon selv koste seg med en kubansk sigar!
Etter knapt åtte dager seilte vi inn til Porto Ayora på Santa Cruz, Galapagos.
GALAPAGOS
Jon, Åge og Svein Erik dro i land mens jeg var igjen for å foreta den sedvanlige rydding og vasking av båten etter en lengre overfart!
Etter innsjekking (som for øvrig gikk fort og greit) orienterte de seg om diverse turer og aktiviteter på Galapagos. Dermed ble det bestilt en en-dags dykkertur, og en tredagers båttur for å se andre øyer. Om kvelden dro vi alle inn for å spise middag på land.
Neste morgen var det tid for små ting. Vi fikk vasket litt tøy, fylt diesel (som ble levert ut til båten i fat), vasket og støvsugd innvendig, Jon og Svein Erik fikk en runde under hårklipperen, og Åge var en tur i land for å ordne med flybilletter fra Galapagos til Equador.
Etter lunch dro vi ut til Darvins research- senter og så på arbeidet deres med å bevare skilpaddene og iguanaene på Galapagos.
Neste morgen litt over kl 7 ble vi plukket opp av en relativt liten, åpen båt for å dra den 2 timers lange turen sørover til Floreana, der vi skulle dykke. Det var oss 4 fra Fruen, tre andre meddykkere og to dykkerguider samt båtfører. Åge har ikke dykkersertifikat, så han ble med for å snorkle. Både Svein Erik og jeg er litt "rustne", det er lenge siden vi har hatt noen ordentlige dykk, og jeg måtte låne ekstra bly for å komme ned - første gang det har skjedd!
Vel nede hadde vi et fint dykk med masse fargerike fisker, lavaformasjoner, og en havskilpadde. I lunch- pausen snorklet vi blant sjøløver. Det var morsomt, de er utrolig grasiøse under vann, finnes ikke redde så de kommer svømmende rett mot deg, og viker ikke før det er nødvendig for å unngå kollisjon! De ruller rundt og leker med hverandre som små unger!
Dykk to var litt mer innholdsrikt, da fikk vi se white-tip shark og den mer ordinære grå haien, ikke så stor, 1 ½ -2 meter lang. Vi så også to relativt store stingray, og en liten "havslange" på i underkant av en meter lang. Vi hadde håpet å få se hammerhai, men de var "borte" den dagen!
Åge, som hadde snorklet i samme område hadde sett en hel gjeng med hai som sirklet rundt et par meter under ham, når han svømte videre fulgte de etter - stor opplevelse!
Dagen etter dykker - turen fikk vi fylt opp vann (levert ut til båten), vasket litt mer tøy og Svein Erik sjekket nærmere hva som hadde blitt gjort med den lille påhengsmotoren. De hadde renset alle filtrene og plukket fra hverandre forgasseren - da oppdaget Svein Erik at en pakning var montert tilbake feil vei! Ved å snu pakningen tilbake slik den skulle stå - vips så virket motoren igjen til stor glede for oss alle! Utrolig hva som kan skje.
Så den 9.april var det min bursdag som ble feiret med god frokost og gaver fra familien. Så gikk vi en lang tur ut til Tortuga beach, en lang fin sandstrand med lumske understrømmer i vannet. Vi var blitt fortalt at 20-25 mennesker druknet her hvert år. Utrolig, for vi var blitt advart av en vakt på vei til stranden, og det var satt opp skilt langs hele stranden med advarsler. Ved å gå ca 10 minutter videre til en ny liten strand kunne vi bade trygt - det gjorde godt med en dukkert før vi tok fatt på veien tilbake. Om kvelden ble vi plukket opp av en jolle som tok oss over til "Free Enterprise", båten vi skulle være med på en tre- dagers tur rundt på de andre øyene på Galapagos. Båten var en motor/seilbåt uten seil og med plass til ca 20 personer. Vi var 15 gjester om bord. I brosjyren var båten definert som en "luksusbåt", med bar, air condition, dusj og bad på alle lugarene osv. Alt dette stemte jo på en måte, men etter et døgn brøt air con - systemet sammen (og ble ikke fikset så lenge vi var om bord), saltvannspumpa for toalettene virket bare delvis, så i lengre perioder var vi uten "fluch"-muligheter, ferskvannspumpa var så svak at det ikke var trykk i dusjen (kun noen dråper piplet frem), madrassene var så slitne Åge hadde følelsen av at han datt ut av køya og Svein Erik fikk ryggproblemer og vi måtte løpe etter betjeningen hvis vi ønsket en øl, i baren var det i hvert fall aldri noen! Da er det deilig å ikke ha noe ansvar for båten! Men alt var ikke mørkt, maten var god og sengetøyet rent!
Når det er sagt så var selve turen kjempefin, Vi hadde dessverre en "matlei" guide som ikke gjorde mer enn høyst nødvendig, men han hadde masse kunnskaper og snakket brukbart engelsk. Dagene var delt opp med formiddagstur til en øy, med påfølgende snorkletur. Ny tur til en ny øy om ettermiddagen da også med innlagte snorklemuligheter.
Vi fikk se masse natur, øyer som var frodige og grønne, og øyer som nesten bare var lavalandskap. Det er sant at dyrene på Galapagos er lite redd for oss mennesker. Vi "snublet" omtrent over sovende sjøløver, og "blue-footed boobies" la eggene sine midt i stien - ikke det minste affisert av alle oss turister som gikk forbi. Vi så pingviner, fregattfugler, landiguanaer og sjøiguanaer. På snorkleturene våre så vi sjøskilpadder, hai, sjøløver og flere pingviner, i det hele tatt så vi yrende dyreliv hver dag. Etter tre dager vendte vi nesen hjem til egen båt, stappfulle av inntrykk og veldig glade for at vi valgte å ta en slik tur. Tror vi har fått en god smakebit av det Galapagos har å tilby.
Så nærmer det seg avreisedag for Åge. Han skal fly fra Galapagos til Equador der han skal tilbringe noen dager før han flyr hjem til Norge. Vi forbereder turen videre over til Marquesas. Før Åge reiser får han bli med som kuli når vi skal handle inn grønnsaker og frukt for de neste ukene. Grønnsaksmarkedet ligger litt inn i byen så det er et stykke å bære. Vi kjøper bl.a. en diger bananklase som sikkert veier 20 kg - da er det greit med bærere.
Vi avslutter oppholdet på Galapagos med en hyggelig middag i land, og tidlig neste morgen reiser Åge. Litt trist, Åge var en usedvanlig trivelig "lettmatros" å ha om bord.
Men vi må fokusere på vår neste etappe som er 3000 nm seilas over til Marquesas- en av jordomseilingens lengste etapper. Vi får fylt opp vanntankene, klargjort båten for seilas og 4 timer etter at Åge dro drar vi opp ankeret og sier farvel til Galapagos!
PÅ VEI TIL MARQUESAS
Turen starter dårlig - det er lite vind og det er på med motor, av med motor, opp med seilene for noen få timer før vinden dabber av og motoren må på igjen, slik holder vi på de to første dagene. På toppen av alt blir Svein Erik dårlig, han har feber og er stiv i hele kroppen. Fant ut at det var en blanding av solstikk/for lite væskeinntak med påfølgende urinveisinfeksjon. Etter et par dager med antibiotika ble han heldigvis bedre. Da blir også vinden bedre og vi kan seile ordentlig! Det blir en blanding av genaker og genoa, avhengig av vindstyrken. Det som er forunderlig og ganske frustrerende er at de første 6 dagene har vi ½ -1 knops motstrøm - det er motsatt av alt som står i bøkene!
Dagene går sin skjeve gang, spise frokost, lese, sitte vakt, lunch, lese, sitte vakt, middag, lese, sove, gå på nattevakt…..
Vår største utfordring er at bananklasen blir veldig fort moden, etter to dager var de første bananene klare for spising, etter tre dager var 50 % klare for spising og etter fire dager var alle bananene klare for spising! Hjelp - vi har kilovis med bananer, hva gjør vi?
Det blir bananer som frokostpålegg, bananer til lunch, banankaker, bananer til middag, bananer til dessert, bananer som nattmat - vi klarer med et nødskrik å spise opp de aller fleste bananene, men det er greit med en bananfri periode fremover!
Den 7. dagen om bord har vi endelig fått ordentlig medstrøm på ½ - 1 knop, og vi gjør en skikkelig døgnseilas på over 170 nm og en gjennomsnittsfart på over 7 knop. Vi begynner å bli optimistiske, hvis dette holder seg vil vi få en rask overfart. Det som forundrer og gleder oss er at havet er såpass rolig. Selv når det blåser opp i 10 m/s er det så vidt det er skumtopper på bølgene, det er mest lange dønninger, noe som gjør det relativt behagelig å leve om bord!
Jon begynner også å få taket på seiling og klarer oppgavene med glans. Ennå er det en liten stund før han kan sette skikkelig sjøbein, men det kommer seg!
Dag nr. 10 kan vi markere halvgått løp, nå er det i underkant av 1500 nm igjen!
Neste reisebrev blir skrevet etter at vi har ankommet Marquesas, inntil da; chio!
Dagens middag - languster og iskald hvitvin!
En periode bestod livet av hvite strender og blågrønt hav!
Dagens fangst av flyvefisk
Ivrige kunadamer i sine uthulte trestammer
Innsjekking i San Blas
Unge kunagutter
Båten full av fendere
Vårt nyankomne mannskap, Jon
Proviantering
Avskjed med Tone og Jon 
Truels, Thomas, Berit, Ellen og Christian, venter på Le Truck 
12 kg Gullmakrell gir mange gode middager!
Det var den genakeren!!
På land i Takaroa, utenfor magasinet (dagligvarebutikken)
Handletur i magasinet
Tur på revet sammen med John
John
En grill blir til
Et gourmetmåltid
Toau et sydhavsparadis
Kan man ha det bedre?
Reisebrev 04-05
Gjesteflagget heises før ankomst til Marquesas, fransk Polynesia
Hiva Oa – på gravstedet til Paul Gauguin
På kokosnøttslang
Robinson og Fredag
"Gamle steiner", fra vår "stabasiøse" tur
på Nuku Hiva
På rundtur med guide på Nuku Hiva
Hellige trær, voldsomme dimmensjoner.
Svein Erik synes så vidt nederst ved stammen!
Halvtamme hester gikk fritt overalt på Nuku Hiva
Vakre marquesiske ungjenter
Lørdagsunderholdning -
ikke lett å se hvem som egentlig ikke er kvinne her!
Reisebrev 03-05
Marinaen i Colon
Besøk av "Blåtur"
Endelig klare - Losen kommer ombord
Tom og Berit - linehandlere forann
Åge og Jon - vinsjegorillaer akter!
Konsentrert kaptein som fikk oss trygt og
velberget gjennom hele kanalen
Vi er turister i Panama City
Vi krysser ekvator
Kjempeskilpadder på Galapagos
(Berit og Svein Erik i bakgrunnen!!)
Sjø-iguanaer -
spesielle, men ikke spesielt vakre!
Sjøløver var det overalt
Ombord i Free Enterprise
Svømmetur med pingviner
På vei til Marquesas -
hjelp, alle bananene er modne!
En diger sverdfisk på kroken -
ingen drømmefisk for oss!
Dobbel feiring -
halveis til Marquesas og Svein Erik har blitt farfar på nytt!
Suwarrow og Tonga
September
Reisebrev nr 07-05
På Bora Bora fikk vi spist lunch på Bloody Marys, som er et "must" når man besøker BB - hyggelig sted, sand på gulvet, røffe møbler og trivelig folk. Maten var i tillegg god! Vi fikk også gjennomført målet om å klatre opp på toppen av fjellet. Det var en tøff tur for slappe båtfolk! Stien gikk bokstavelig talt rett opp, etter 20 min pustet jeg som en hval, og svetten rant - Svein Erik nektet å ta pauser, han var redd for å ikke komme i gang igjen! Det tok oss et par timer å nå toppen, da hadde vi klatret hardt, krabbet på alle fire, slept oss opp via tau som var hengt opp og kvittet oss med noen liter svette! Den utsikten som møtte oss med 360 grader fritt utsyn var vel verd strevet - kjempebra! Jeg trenger kanskje ikke nevne at turen ned fra fjellet var omtrent like tøff som å gå oppover - særlig når vi på slutten presterte å miste stien og måtte jobbe oss nedover uttørkede bekkefar, steinete urer og tett skog, men vel nede i byen igjen ventet lunch og en iskald øl. Det smakte så godt at alle tanker på å strekke ut såre lårmuskler forsvant - det straffet seg de neste dagene!
SUWARROW
Så etter å ha fylt opp diesel og vanntankene var det på tide å si farvel til Blåtur og La Familia. De ville bli noen dager til. Vi dro videre sammen med nye seilervenner, Ventana med kaptein Rachel og hennes norske mannskap Elisabeth. Ikke ofte man treffer rene kvinnebåter på langtur. Målet var å seile til Suwarrow, en ubebodd atoll omtrent halvveis mellom Bora Bora og Samoa, en av de nordligste øyene av Cook Islands. Ubebodd var et feil ord, for øya er en nasjonalpark, og det bor et ektepar der som fungerer som parkvoktere. Seilturen fra BB til Suwarrow har kommet inn på listen som en av de minst behagelige så langt. Det første døgnet var det lite vind, feil retning og masse gammel sjø som gjorde at båten rullet kraftig og seilene slo og bråkte. Vi seilte inn i kraftige squall som gjorde at vi måtte håndstyre fordi vindretningen skiftet hele tiden - det er en spesiell følelse å styre i stummende mørke, regnet pøser ned og står som en vegg rundt deg og båten kaster seg rundt i bølgene - da er det greit å vite at squallene stort sett er over i løpet av en halv time, regnet er behagelig varmt og snart er det min tur til å krype ned i køya for å få noen timers søvn!
Det tok oss seks dager å komme dit - det siste døgnet måtte vi reve alle seilene for å komme inn om morgenen - vi tar aldri sjansen på å gå inn i ukjente ankringshavner midt på natten.
Ventana lå der allerede - de har en større og raskere båt enn oss og klarte å komme inn kvelden før. På veien hit hadde vi hatt jevnlig kontakt på radioen, og vi hadde også kontakt med to andre amerikanske båter som seilte samtidig, og ankom noen timer etter oss. Det er første gang vi har hatt et organisert radionett mens vi seilte - det var en ok opplevelse, hver morgen og kveld hadde vi et høydepunkt når vi snakket med de andre båtene for å høre hvor de var, hvordan vinden var, og om de hadde fått noen fisk!
Suwarrow ble et stort høydepunkt så langt på turen. Vi var pluss/minus 15 båter der hele tiden. John og Veronica, som var parkvokterne, var usedvanlig vennlige og imøtekommende. Det ble arrangert turer til de små øyene rundt i atollen for å se på fuglelivet og nesten hver kveld ble det arrangert fiske- barbeque inne på øya der John og Veronica bodde. På stranden var det satt opp volleyball -nett og hver ettermiddag var det full rulle med uhøytidlige volleyballkamper. Jeg har ikke rørt en volleyball på minst 20 år, og hadde ganske såre armer de første dagene! Svein Erik, som ikke er en utpreget fan av organisert lagspill førte an i boccia- kasting, til stor begeistring for de som av ulike grunner ikke fant gleden i en volleyball! I tillegg hadde Svein Erik greid å slå kneet sitt, og etter hvert begynte det å hovne opp og bli ubehagelig å bevege - det var veldig synd for det ble vanskelig for ham å snorkle og dykke. I en periode ble det mye stillesitting med lesing av bok og med kneet høyt!
Elisabeth, det norske mannskapet på Ventana er en ivrig dykker, og klarte å dra meg med på et par fine dykk der vi fikk se hai, barracuda, masse småfisk og fine koraller. Siden hun også er en ivrig volleyballspiller endte det opp med at vi tilbrakte ganske mange timer sammen hver dag - veldig koselig å ha litt jentekontakt innimellom.
I 12 dager hadde vi det kjempefint med masse aktiviteter og felles måltider, og for vår del førte det til at vi ble godt kjent med mange nye seilere. Et av høydepunktene var en kveld der vi alle hadde spist en god middag sammen og så ble underholdt med en liten fiolinkonsert! Det var en israelsk dame som stilte opp og bl.a. spilte Bach - Det var utrolig stemningsfullt å sitte der - midt på en liten sydhavs- atoll med flott solnedgang, masse hyggelige mennesker og så lytte til Bach!
Men dagene og ukene raser av gårde, og vi bestemte oss for å seile videre. Det ble en splitting av de ulike seilbåtene - alle som hadde tekniske problemer (og det var ikke rent få!) dro videre til amerikansk Samoa for å få bestilt deler og prøve å få reparert alle feilene. Vi andre (som bank i bordet) ikke har store tekniske feil akkurat nå dro videre enten direkte til Tonga eller som vi gjorde, seilte til Western Samoa. Hovedgrunnen for oss var å fylle opp med litt mer proviant og øl, samt å se litt av Samoa.
SAMOA
Det tok oss fire dager med relativ ok seilas å komme dit. Vi er midt i en lavtrykksperiode, så det er regn og gråvær nesten hele tiden - ganske kjedelig, varmt og klamt inne i båten og vått og klamt ute! Ved ankomst i Samoa måtte vi legge oss longside en taubåt og vente på å få klarert inn - det tok omtrent hele dagen, med besøk av tollmyndigheter, helsemyndighetene, immigrasjon osv. Det er forresten ikke hver dag vi har besøk av mannlige myndighetspersoner om bord som stiller opp i skjørt - deres tradisjonelle plagg!
Siden vi hadde tilgang til vann benyttet jeg muligheten til å vaske tøy, mens kapteinen sjekket oss inn.
Dagen etter dro vi til et legesenter der Svein Erik fikk noen piller for sitt ikke fullt så hovne kne, men det var greit å få en sjekk på det. Så dro vi videre og fikk gjort en del ærend, bl.a. kjøpt en volleyball i tilfelle vi finner andre steder og andre seilere å spille med!
Boccia- kuler fant vi ikke, så det blir en av de tusen tingene som havner på listen over ting som må ordnes i New Zealand.
Om kvelden inviterte vi over noen seilere til en liten "sun-down`er" før vi dro ut for å spise pizza. Pizzaen var usedvanlig smakløs og stedet var usedvanlig enkelt med fire plastbord, ingen gjester utenom oss (på en fredagskveld!) men det skulle være byens beste pizzarestaurant…..
Lørdagen var, som alle andre dager den siste tiden, grå og regnfull. Vi tok en drosje til Robert Louis Stevenson`s hus/museum, (forfatter av bl.a. skatten på sjørøverøya) der han og familien hadde bodd de fire siste årene av hans liv. Flott hus som var utrolig fint restaurert av en amerikaner.
Om ettermiddagen dro vi til fruktmarkedet - masse å velge i mellom, men vi hadde allerede fått en e-mail om at all frukt og grønnsaker ble konfiskert i Tonga, så det ble mest å gå rundt og titte på alt!
Neste dag leide vi bil sammen med et par unge karer fra en engelsk båt, Skardu med Mark og Quintin om bord. Vi fikk se mer av hvordan de lever i enkle hus, og har siesta i felles "talaer", dvs gulv med tak over. Vi pratet med en kar som var veldig stolt av å vise frem familien sin og alle åtte barna, samt vise oss alle tatoveringene han hadde på kroppen - vi har langt igjen før vi slår ham!
Siden det var søndag fikk vi også se alle kirkegjengerne på vei til kirken i sin beste finstas, hvite skjørt på mennene og hvite kjoler og hatter på kvinnene.
Så på mandag var det tid for å gjøre diverse innkjøp. Svein Erik greide å få kjøpt nytt startbatteri til motoren, det gamle var nesten ubrukelig. Dermed la vi oss til brygga for å få skiftet ut det gamle (veier jo et tonn!). Så sjekket vi ut og Svein Erik fikk ordnet med duty- free innkjøp av øl og vin. Så vasket vi litt mer tøy og fylte opp vanntankene igjen - en travel dag! Tidlig neste morgen satte vi kursen mot Tonga, og den første øya Niuatoputapu, også kalt "New Potato" av en eller annen grunn!
TONGA- NIUATOPUTAPU
Rett utenfor Samoa gikk vi inn i en kraftig squall samtidig som vi ble kalt opp på vhf`en og ble fortalt at det var plukket opp en may-day melding et stykke utenfor Samoa. Vi bekreftet at det ikke var oss, og at vi skulle holde utkikk. Vi vet ikke hvordan det gikk, men det er en ekkel melding å få, det setter noen tanker i sving.
Midt opp i dette roper Svein Erik til meg fra sin styreposisjon ved rattet og peker på tre gedigne knølhvaler bare 10 meter fra båten. Det ser ut til at de hviler eller sover, for de ligger veldig stille i vannet, men du verden så gøy det er å se dem. Vi har sett etter hvaler hele veien over Stillehavet, men dette er de første vi ser! Siden det regnet så mye fikk vi ikke tatt bilder av dem, men det skal være masse hval rundt Tonga, så vi satser på nye muligheter.
Turen var unnagjort på litt over et døgn, vi hadde god vind hele veien og seilte stort sett i 7-8 knop, det er høy fart for vår trege Frue.
Vi merker at vi begynner å bli vant til lengre turer, vi har omtrent ikke hatt enkle dags- seilaser siden vi forlot Marquesas (med unntak av all seiling mellom Tahiti og Moorea da). Døgnseilaser har derfor blitt det korteste vi opplever, og kanskje det mest slitsomme - kroppen blir liksom ikke vant til rytmen før vi er fremme. Jeg, som gjerne blir sjøsyk det første døgnet, synes at det på mange måter er enklere med lengre seilaser på 5-8 dager. Kroppen kommer inn i en rytme, sjøsyken forsvinner og dagene forsvinner i måltider, vakter, lesing, fiskefangst og små høneblunder!
Inne i havnen i Niuatoputapu treffer vi igjen en del av våre gamle seilervenner. Vi får også besøk av innsjekkingsmyndighetene - tre stk, en toller, en fra karantene, og en fra immigrasjon. Det er to damer og en mann, alle tre smilende og greie. De blir servert cola og hjemmelaget banankake - stor suksess, her er alle veldig glade i sukkertøy og søtsaker!
Etter den vanlige runden med å fylle ut skjema etter skjema er det på tide med en båtinspeksjon. Vi hadde gjemt vekk mesteparten av det vi hadde av grønnsaker, og etter en grundig tenkepause ble det lille de fant godkjent, men vi måtte love å ikke ta det inn på land!
Deretter fant de en stor pakke med 50 kulepenner som Ivar, Berits far, hadde gitt oss. Lykken var stor da de fikk halvparten. De ble omhyggelig fordelt mellom alle tre, og karen fra karantene (som hadde 8 barn) ville gi dem til skolebarna slik at de hadde noe å skrive med!
Vi plukket også frem tre klokker som Jon hadde lagt igjen da han reiste hjem til Norge. Tanken var å bruke dem til byttehandel, men nå gav vi dem bort. To av dem hadde flatt batteri, men senere hørte vi at de hadde fått andre seilere til å skaffe batterier til dem - de var ikke tapt bak en vogn, nei!
Etter innsjekkingen var det på tide å ta en runde rundt og hilse på kjente før vi endte opp i en sveitsisk båt, Moana med Rolf og Yolanda for å spise middag.
Lørdag var alle seilerne invitert til årets store fest på øya til inntekt for kirken. Alle ankom pent antrukket midt på formiddagen. Først var det kava - seremoni for mennene. Kava er en rot som knuses i vann og ser ut som skittent oppvaskvann. Den skal gi en svak narkotisk virkning. Tradisjonen tilsier at det er kun menn som drikker kava, og det gjør de hver eneste dag!
Siden dette var en stor fest var det en større seremoni rundt det hele, morsomt å se på, og være en del av. Det som ikke var fullt så morsomt for oss kvinner var at etter seremonien samlet alle mennene seg i gruppe under et tak og fortsatte kavadrikkingen. Kvinnene fikk hver så god å vente til de var ferdige. De fleste av oss begynte etter hvert å bli sultne, så når presten endelig bestemte at det var på tide å be bordbønn var de fleste raskt på plass ved matbordene! Alle familiene hadde hvert sitt bord. Matbordene var i seg selv et syn, pent pyntet med godterier og stappfulle av mat, særlig helstekte smågriser var det flust av! Etter en times matgilde var det slutt og bordene ble løftet opp på lasteplanene og kjørt hjem til de respektive familiene for å fortsette spisingen der. Mennene gikk tilbake for å fortsette kavadrikkingen, og vi dro hjem til båtene!
Neste dag hadde vi et par dykk, et dykk på et vrak og et dykk på en korall- vegg. Moana har luftkompressor om bord, og dermed er det enkelt å få fylt opp flaskene.
Dagen før vi reiste videre var det noen driftige seilerdamer som hadde greid å arrangere en kavasamling der vi kvinner også kunne delta. Jeg var ivrig etter å smake kava, så dermed tok vi turen ut på en liten øy der en lokal gruppe bestående bl.a. av tre skolelærere serverte kava og sang og spilte lokale sanger fra Tonga.
Vi satt i en stor ring og kavabollen (laget av en kokosnøtt) ble sendt rundt. Heldigvis fyller de den ikke helt opp i begynnelsen, for man skal drikke opp alt sammen, og jeg kan fortelle at det smaker ikke så veldig godt. Det smakte allikevel mindre vondt enn det jeg har hørt og lest om tidligere, mer som veldig besk grønn te med et innslag av sigarsmak!
Etter å ha drukket 2-3 boller med kava begynte jeg å merke en svak prikking i munnen, men det var det eneste jeg merket. Svein Erik hadde heller ikke følt noen store virkninger, og han gikk løs på fulle kavaboller etter hvert!
Det var en koselig kveld med musikk og sang, og vi fikk høre historier om kavaens opprinnelse, hvor lite penger Tonga har til utdannelse og skoleutstyr, og vi ble etter hvert godt kjent med våre verter! Du verden så stor forskjell det er å være et sted der alle kan engelsk, det var den store ulempen i Fransk Polynesia, der alle snakker fransk, utenom oss! Man kommer ikke like langt med fingerspråk.
Neste dag var det et værskifte, og de fleste båtene bestemte seg for å dra sørover til Vava`u- øyene lenger sør på Tonga. Vinden var meldt sørøst, dermed ble det motvind og vi bestemte oss for å bli en dag lenger enn de andre for å slippe å krysse. Vi stod opp og så at 7 andre båter tøffet ut av passet. Så åpnet vi en værmelding og fant ut at enten måtte vi ta sjansen på en kryss i dag, ellers måtte vi vente flere dager, vinden var i ferd med å forsvinne helt dagen etter.
Dermed kastet vi oss rundt og etter en times jobbing var jolla på plass, alt var stuet forsvarlig under dekk og vi kunne heise seil.
Rett utenfor øya så vi plutselig en knølhval-mor med en unge. Ungen hoppet opp av vannet gang på gang, og et par ganger så vi den gedigne halen til moren stikke opp av vannet. De var kanskje 150 meter unna, men det teite digitalkameraet egner seg overhode ikke til å ta bilder av dyr i bevegelse - det er for tregt. Alternativet er å ta en filmsnutt, det gjør vi neste gang!
Uansett, det er gøy å se på disse enorme dyrene så nært, og i virkeligheten!
Vi fikk, som forutsett, en skarp kryss sørover, den var så skarp at vi ikke greide å holde kursen, men ble presset alt for mye vestover. Kanskje vi skulle droppe resten av Tonga og seile rett til Fiji? Om kvelden hadde vi to valg, enten ta et skikkelig slag, og få 60 nm ekstra seilas, eller håpe på en vinddreining. Vi bestemte oss for å vente til midt på natten før vi tok beslutningen, og godt var det. Vinden dreide litt og ble gradvis svakere. Vi hadde allerede satt på motoren for å lade (i stedet for generatoren) og samtidig presse oss litt høyere inn på riktig kurs. Etter hvert ble vinden så svak, og sjøen så flat at vi bestemte oss for å ofre noen liter diesel og motorseile gjennom natten. Vi gikk i 7-8 knop hele veien og suste av gårde. Etter hvert begynte vi å se lys fra de andre seilbåtene og i løpet av natten passerte vi halvparten av de båtene som hadde startet tidlig den morgenen. Vi kom inn til Vava`u og hovedbyen Neiafu som båt nr 4 midt på dagen, godt fornøyde. Vi hadde fryktet at vi måtte tilbringe en natt ekstra med motvind og bølger - nå kunne vi kose oss med en dvd-film og et glass rødvin istedenfor!
Neiafu er hovedbyen i Vavaù - gruppen. Det er en enkel liten by med et fint grønnsaksmarked, og noen få matvarebutikker med et særdeles sparsommelig utvalg av varer. Hvis man er glad i cornbeef er derimot utvalget upåklagelig!
Vi fikk sjekket inn, kjøpt et fersk, men ganske søtt brød og spist en god lunch på seilernes stamsted, The Mermaid! Om kvelden, siden det var fredag, var det stor samling igjen på Mermaid og vi drakk øl, snakket med andre seilere, spiste middag på byen og avsluttet kvelden igjen på Mermaid med levende musikk og dans. Det er lenge siden kapteinen og jeg har "swingt" oss rundt på dansegulvet.
Vava`u er kjent for å være et fint seileområde. Det er fullt av små øyer. Moorings har en utleiebåt-base her, og det er ankringsplasser overalt. Vi har nå forflyttet oss ut til en vakker liten øy med kritthvit strand rundt, og fine koraller hvor det er flott å snorkle. Vi vil seile rundt i dette området noen dager før vi begynner planleggingen for neste passasje over til Fiji der vi skal møte Svein Eriks bror, Per og hans kone Kirsten.
Å kalle dette et reisebrev er kanskje overdrevet, siden de eneste reisene vi har foretatt i juli er mellom Tahiti og Moorea, ca 20 nm avstand mellom øyene!
Vi har, som skrevet i forrige reisebrev, hatt to feriebesøk fra Norge. Først var det kona til Jon, Tone som kom på besøk. Etter å ha tilbrakt en liten uke i Papeete med å fikse ferdig båten, dro vi litt sørover på øya, ned til marina Taina. Her lå vi for anker utenfor marinaen og hovedgrunnen til at vi dro dit var for å gjøre mat- og vin innkjøp på Carrefour. Det var "handlevognavstand" fra det store handlesenteret Carrefour og til brygga – veldig praktisk når det er snakk om supplering av diverse fludium! I tillegg var det mulig å bade her, og ta en liten snorkletur på revet utenfor. Jon og Tone inviterte oss en kveld på middag på restauranten på marinaen, et skikkelig fransk gourmetmåltid, vi lever lenge på det.
Etter nødvendig proviantering dro vi over til Moorea, en liten øy som ligger ca 3 timer unna, en øy vi skulle bli ganske godt kjent med etter hvert! På Moorea er det to bukter nord på øya med gode ankringsforhold, og utenfor begge buktene er det fine ankringsplasser rett på innsiden av revet. Vi dro først til bukten lengst vest, Baie de Opunohu. Den er omringet av høye fjelltopper, flott natur og mer eller mindre øde på land. Her lå vi et par dager, vi gikk bl.a. en tur opp til Belvedere, et utsiktspunkt ca 5 km unna stranden og opp i fjellet – relativt langt for oss som er mest vant til å gå frem og tilbake på dekk – det ble rene overdosen, vi ble kjent med en del uvante muskler dagen etter!
Ulempen ved å ligge inne i bukten var at solen forsvant ned bak fjellene veldig tidlig, og dukket opp alt for sent på morgenen – det var kaldt, under 20 grader om natten, og det liker vi jo ikke! Dermed ble det til at vi dro ut på revet og koste oss, solen kom tidlig opp og gikk ned i havet, akkurat som det skal være. Jon og Tone tok noen turer på land og studerte floraen – begge to er veldig interessert i planter, og det er alltid lærerikt å gå på tur med dem.
Etter noen dager dro vi videre til Cooks Bay, (Cook lå visstnok der en natt, men ankret opp for en lengre periode i Opunohu bay, der vi allerede hadde vært, men navnet ble hengende ved den første bukten han var i). Her lå vi på samme måte, noen netter inne i bukten, så noen dager ute på revet. Det ble noen små turer på land, snorkleturer på revet, soling og spising – skikkelig feriefølelse! Men tiden går fort når man har det hyggelig, og snart var tiden inne for å reise tilbake til Tahiti for å slippe av Jon og Tone. De skulle ta fly videre til New Zealand, Australia og Singapore før de dro hjem til Norge.
Plutselig var vi alene – det er nesten 4 mnd siden sist. Ganske merkelig følelse, uvant tomt, men vi hadde en del oppgaver vi kunne henge fingrene i så vi kom greit inn i "tosomheten" igjen. Vi ble liggende sør for Papeete, ved marina Taina, som tidligere, og vi tok Le Truck inn til byen noen ganger for å gjøre noen innkjøp. Truckene var lastebiler som var bygget om til busser, med en stor "trekasse" bak styrhuset der vi passasjerer satt på trebenker, veldig enkelt, men bussene gikk bestandig og kostet nesten ingen ting.
Ellers er det meste dyrt i fransk Polynesia, matvarene har minst norske priser, det samme gjelder vin og øl. Det eneste som er rimelig er ferske baguetter og lokalproduserte grønnsaker.
Vi lå for anker i nærheten av en annen norsk seilbåt, Cintra, med Liv og Knut om bord, et hyggelig ektepar i 60-årene. Vi hadde en trivelig kveld sammen, og vi hjalp dem også med å få sendt med en nødvendig postpakke fra Norge – Truels og Ellen fungerte som postbud.
Vi traff også Blåtur en formiddag inne i Papeete, det var like før Tom skulle reise hjem til Norge for et lengre opphold, og vi fikk en liten prat før han dro.
NYE FERIEGJESTER
Så etter 10 dager var det duket for nye feriegjester – båten var nyvasket og polert og sengene var ferdig oppredd!
I 3-tiden om morgenen tok vi jolla inn til land og stod klare for å ta imot våre nye gjester – Truels, Ellen, sønnen Thomas og kameraten Christian. De hadde fløyet fra Norge til Los Angeles hvor de allerede hadde hatt fire dager ferie. Ut av drosjen "veltet" det ut to "lange slamper" av noen ungdommer, både Christian og Thomas nærmer seg et "par meter kropp", veldig praktisk når en av hovedinteressene er basketball, men ganske upraktisk i en båt – det ble nok en del "hodeskalling" de første dagene, før dørhøyder og luker var innlært!
Det var så morsomt å se dem igjen, et år siden sist vi hadde sett Ellen og Thomas, og et halvt år siden vi hadde sagt "hade" til Truels på Barbados.
Resten av den natten, (eller morgenen) ble det lite søvn og mye prating. De hadde også med seg en etterlengtet dynamo til generatoren – så kapteinen hadde den siste uken kjempet med samvittighetsproblemer når han skulle avgjøre hva han så mest frem til å se, gjestene eller dynamoen-.
Utover dagen tok vi Le Truck inn til Papeete for å se om det var noe "action" der – det var den 14. juli, den franske nasjonaldagen – byen var omtrent død, men vi fant (litt for sent) plassen der byen var samlet for å høre taler og spille musikk. Det var på tampen av feiringen, så vi var innom, men dro ganske snart videre for å spise lunch, og så returnere til båten.
Neste morgen var det hamstringstur til Carrefour for noen middager og litt vin før vi dagen derpå igjen satte kursen mot Moorea. Det var en tur uten veldig mye vind, og det ble en motretur med gammel sjø, noe som gjorde at båten rullet mye. Vi prøvde å sette storseil, og Truels ble gitt oppgaven med å heise det. Han tok i det han kunne, men på slutten måtte han gi opp – det var før vi var klar over at det siste revet fortsatt var i, ikke rart det var tungt å heise det! På grunn av sine anstrengelser klarte Truels å påføre seg en kink i ryggen, noe som skulle plage ham en del resten av ferien. Christian synes nok at Moorea lå veldig langt unna – han ble blekere og blekere om nebbet, og vi har sjelden sett noen som har tødd så klart opp når vi rundet inn bak revet i Cooks Bay! Vi ankret opp innerst i Cooks Bay, og neste morgen tok vi fatt på turen opp til Belvedere igjen. Denne gangen gikk vi fra Cooks Bay, og turen ble et par km lengre enn sist – et slit! Vi hadde tatt med oss alt for lite vann, det var helg og alt var stengt. Ikke er det mulig å drikke vann fra springen på Moorea heller, så øltørsten var usedvanlig sterk da vi endelig kom tilbake til Cooks Bay. Truels strenet inn på en liten restaurant som for oss så veldig stengt ut, men han sjarmerte damen i restauranten så mye at hun åpnet bare for oss! Sjelden har en øl smakt så godt! Etter en god salat og et par øl til var vi så gode som nye igjen, og klar for en svømmetur og siesta om bord i båten!
I de neste dagene gjorde vi stort sett det samme som når vi hadde Jon og Tone om bord. Vi seilte fra Cooks Bay ut til revet utenfor Opunohu Bay. Der ankret vi opp og snorklet og badet. En formiddag dro Svein Erik, Thomas og Christian av gårde et relativt langt stykke vestover langs revet for å snorkle på et spesielt sted der man kan se rokker og hai. De ankom samtidig med en turistbåt der turistene hoppet ut i vannet og matet rokkene. De stimlet rundt dem og spiste av hendene deres. Verken Svein Erik eller "gutta" synes det var noen stor stas å få rokker "klistret" rundt kroppen, så de trakk seg litt unna og studerte i stedet haiene som svømte litt dypere i vannet!
En kveld tok vi jolla inn til et lite hotell for å se en danseoppvisning, med tradisjonell polynesisk dans. Etter oppvisningen, som var flott å se på, ble vi turister bydd opp til dans. Både Ellen og jeg måtte i ilden – jeg kan garantere at det er ingen estetisk nytelse å se stive nordmenn (kvinner) prøve seg på polynesisk hoftevrikk! Jeg la forresten merke til at Christian og Thomas gled ned i stolene sine og prøvde så godt de kunne og gjøre seg usynlige, og Truels fikk det plutselig brå- travelt med å sjekke om det var ledige bord for middag – feiginger!!
Det er hyggelig å ha besøk, det blir masse liv og røre. Hver morgen var det "smørebu" i cocpit, med lange og vitenskaplig diskusjoner om hvilken faktor på solkremen som skulle smøres på de lett stekte delene av kroppen. Så var det tid for et opphold på dekk for å få en lekker brunfarge man kan være stolt av når man kommer hjem til Norge igjen.
Deretter var det treningstime.
Hver formiddag trente Thomas og Christian på dekk. Det var armhevinger, leggtrening og spensthopping så det drønnet i hele båten – så var det avkjølende bading før det var på tide med en stor dose karbohydrater (les en stabel med brødskiver med sjokoladepålegg)!
Ettermiddagene var gjerne brukt til ekspedisjoner på land, særlig Truels hadde behov for å røre på seg, det har han alltid, men nå var det ekstra viktig å holde ryggen i bevegelse.
Så de siste dagene av ferien dro vi tilbake til Tahiti igjen. Jeg hadde greid å få betennelse i noen sår på hendene og den ene armen. I tillegg hadde jeg fått en kraftig betennelse på helen på den ene foten. Foten og leggen hovnet opp og det begynte å bli veldig vondt å gå. Dermed var det på tide med et doktorbesøk. Legen var en franskmann med flagrende og blomstrete skjorte hengende utenpå buksene, og løp omkring barbeint! Han kunne ikke særlig mange engelske ord – omtrent like få som vi kan på fransk! Han så på sårene mine og sa; "terrible, terrible, very bad, no good". Så lo han godt med en stor og åpen munn – både Svein Erik og jeg begynte å lure litt på hva slags lege vi var kommet til…..
Deretter begynte han med klare håndbevegelser og kroppsbevegelser å forklare at jeg trengte antibiotika- sprøyte i baken, en vaksine i armen og at jeg måtte spise 6 antibiotika- piller hver dag i 6 dager! I tillegg måtte jeg komme tilbake de påfølgende neste dagene for å få nye antibiotikasprøyter i baken! Årsaken til problemene mente han var at jeg hadde fått en smitte fra insekt/moskito som førte til betennelsen. Så hadde jeg tatt på gnagsåret bak på helen og overført smitten dit – veldig dumt!
Jeg følte meg litt slapp etter doktoreringen, og det var deilig å ha feriegjester som ordner med alt fra matlaging, vinopptrekking til oppvask!
Siste dagen før avskjedens time leide Truels og Ellen en bil med plass til oss alle seks, og så dro vi på biltur rundt øya. Gøy å få se øya fra landsiden, det var ingen store attraksjoner, men et visst inntrykk får man av øyas vegetasjon og befolkning, og vi fikk en hyggelig lunch og kjøretur!
Så klokken 01 var det igjen tid for en nattlig ekspedisjon inn til land med bagasje og feriegjester – snufs, snufs og farvel for denne gang!
ALENE IGJEN
Jeg var ikke blitt så veldig bra ennå, så vi bestemte oss for å bli på Tahiti en stund til. Magen var ikke helt god på grunn av hestekuren med antibiotika. Armen der jeg hadde fått vaksine (som viste seg å være en helt alminnelig stivkrampesprøyte, helt unødvendig siden jeg allerede har den), ble stiv og øm, og nesten ubrukelig i flere dager! Svein Erik ble midlertidig omskolert til doktor/sykepleier, og renset sår og skiftet bandasjer hver morgen og kveld. Så dagen etter at antibiotika-pillekuren var over våknet jeg med rødt utslett over hele kroppen – hva har jeg gjort galt??
Igjen tok vi turen til doktoren (eller fastlegen som han nå ble kalt!). Han så på kroppen min, så tittet han på Svein Erik før han gikk bort til sin digre søplebøtte, pekte på meg og så pekte han ned i bøtta mens han lo voldsomt– det er lege å ha det! Heldigvis var ikke Svein Erik enig i at jeg var moden for skraping ennå, så dermed måtte legen sette seg ned og skrive ut en ny resept med utallige kremer og piller – antagelig til stor glede og fortjeneste for apoteket som lå vegg i vegg!
Nå begynte heldigvis ting å rette på seg. Etter et par dager var utslettet borte, de fleste sårene begynte å gro med unntak av helen – den tok lang tid. Det er kjedelig å være dårlig, ikke kunne jeg bade, og ikke kunne jeg gå på turer.
Bare for å få en forandring, og for å få følelsen av å komme i gang med seilingen igjen så bestemte vi oss for å dra over til Moorea igjen. Svein Erik hadde vurdert lenge å ta en tatovering her i Polynesia, tatoveringens "vugge". På Moorea var det visstnok noen gode tatovører i følge Lonely Planet. Som sagt så gjort. Svein Erik fant Purotu tatto og fikk bestilt time. Dagen etter troppet vi opp sammen med tre norske nyervervede venner fra den norske båten La Familia. De vurderte også å tatovere seg, og ville bli med for å "sjekke ut stedet".
Svein Erik valgte å ta et tradisjonelt mønster fra området, som et bånd rundt overarmen. Han fikk en beskyttende "tiki" (lokal gud) som hovedmotiv, og border med hav, land, fjell, fugler og Moorea som andre deler av motivene. Alt ble frihåndstegnet rett på huden, vi var imponert over hvor stødig og sikker tatovøren var på hånden. Resultatet ble riktig stilig!
Jeg ble inspirert av Svein Erik og La familia, og dermed tok jeg en tatovering dagen etter. Samme sted, på overarmen, men et enklere motiv med hav og bølger. Det var helt ok, men det var litt ubehagelig å bli tatovert på den tynne huden under armen!
Så nå er det blitt riktige sjøfolk av oss også!
ENDELIG VIDERE
Nå var det på tide å riste av seg reisevegringen og sette kursen videre vestover. Opp med ankeret, og så en vindstille motorseilas gjennom natten til Huahine. Vinden tok seg litt opp rett før vi rundet øya for å gå inn gjennom passet, og det ble små bølger. Jeg lå nede og sov, og synes det var litt tøft av kapteinen å styre båten slik at vi fikk en bølge som hoppet inn et av våre små vinduer og traff meg rett i fleisen! 50 liter saltvann i senga er en våt fornøyelse, men man kan si at jeg våknet ganske fort!
Vi kom oss på innsiden av revet og dro sørover til en bukt vi hadde sett på kartet. Det var ganske dypt der, det er sjelden vi kaster anker på 27 meter, men vi har et godt anker og kastet ut alle våre 50 meter kjetting. Deretter var det tid for stortørking av sengetøy, madrasser og bøker før vi kunne nyte en ankerdram med god samvittighet!
Etter et par dager på Huahine dro vi videre til Raiatea. Der la vi oss i en beskyttet, men ganske kjedelig bukt. Vi tok jolla opp en fin elv som rant der, og hadde en trivelig kveld sammen med et særdeles hyggelig og interessant engelsk ektepar fra båten Shamaal.
Innenfor samme revet som Raiatea ligger øya Tahaa. Vi motret oss opp til hovedbyen i Raiatea, la oss ved brygga og fikk handlet inn diverse proviant – igjen. Så motret vi oss videre rundt til nordspissen av Tahaa. Der var det vanskelig å finne gode ankringsplaser, men vi slang ankeret rett ved en revkant, og satset på at vinden skulle være stabil. Neste morgen våknet vi og så at vi hadde dreid rundt, og nå lå vi en halv meter fra digre korallhoder. Vi så liten grunn til å utfordre skjebnen så vi fikk opp ankeret i en fart, og motret oss stille videre rundt øya. Ut gjennom passet til en topp medvindsseilas opp til Bora Bora.
Her traff vi igjen Blåtur og Morten. Han var alene om bord så vi inviterte til middager om bord, og ble utfordret i Geni, noe jeg kan konstatere at jeg ikke er! Og Vera; Morten slo oss i Geni, men jeg kan røpe at han var en skikkelig natteravn, sent i seng og sent oppe!
BORA BORA
Bora Bora er jo kjent for å være en perle, men andre dagen vi var her var det grått og regnfullt – en typisk innedag med mailskriving og reisebrev. Heldigvis varer ikke styggvær så lenge her, så dagen etter dro vi over til den andre siden av hovedøya. Her kom vi til det grønneste og klareste vannet man kan tenke seg – utrolig flott. Morten traff unge venner fra andre båter og de moret seg med kaiting og seilbrett – vi ble litt misunnelige på hvor gode de var, men det er klart at man blir jo ikke god hvis man aldri prøver!
Vi la opp til et litt roligere tempo, turer på stranden, bading, strand- dag og krusing rundt for å finne gode snorklesteder. Det var ikke enkelt, mange koraller døde av temperaturøkning under siste El Ninjo, og i 1999 hadde de et så kraftig regnvær her at vannet ble for "ferskt", og det fikk også katastrofale følger for korallene.
Vi vurderte å reise videre, men så ankom La Familia for å ha dykkerkurs med Morten som instruktør. Dermed besluttet vi å bli noen dager til. Det er friheten med å seile, og ikke ha stressende avtaler som presser oss videre.
I skrivende stund ligger vi fortsatt her på Bora Bora. Vi vil bli her noen dager til, ta en tur opp på øyas fjelltopp, sjekke ut et par "berømte" restauranter og ikke minst hygge oss i norsk selskap.
Så setter vi kursen mot de siste atollene i Fransk Polynesia før vi starter overfarten til Tonga og nye opplevelser.
Reisebrev nr 9-05
Vi ønsker Per og Kirsten velkommen til Suva!
Kavainnkjøp på markedet i Suva
Vanua Levu, en ubebodd øy
En typisk stranddag!
Snorkling og bading i 29 graders vann - huff
vi har det vondt!
En velkomstseremoni med kavaoverrekkelse!
Vakre utskjæringer i kirken - godt tildekket!
Et velutstyrt klasserom på Navati
Mange ivrige sjeler som gjerne vil se seg selv på
video. Det var en stor suksess!
Her tilberedes kavaen - det ser ut som sølevann!
Her har mor også ankommet for å delta
Kirsten drikker kava for første gang
Det er første, og muligens den siste gangen jeg
ser disse brødrene i skjørt!
Prestens kone og datter kledd for kirkebesøk
Her er kirketjeneren i ferd med å "slå på
"kirkeklokken!
En typisk dag på stranden!
Luksusfølelse på Musket Cove
Tradisjonell dans, damene har tapa som pynt
rundt hoftene
Per på seilbrett., noen får ikke nok av
vind og seiling!
Reisebrev nr 8 - 05
Det er flotte koraller på Tonga
En typisk klesbutikk på Tonga. Legg også
merke til det flotte vevde palmeskjørtet den
lokale damen har på seg!
Her står Svein Erik utenfor det lokale bakeriet
i Neiafu
Skandinavisk samling på stranden
Spennende dykkertur på vrak, ganske uklar
sikt
Ny volleyballsamling med fullt av ivrige seilere!
Reisebrev nr 7 - 05
Lunchbesøk på Bloody Marys.
Rustikke omgivelser og god mat!
Endelig på toppen av fjellet etter en slitsom klatretur,
Bora Bora
Vakker utsikt fra toppen av fjellet
På vei ned fra fjellet - vi måtte bruke tau flere steder for å
komme oss både oppover og nedover - så bratt var det!
Koselig besøk av La Familia, fra høyre; Therese, Hilde, Yngve
og Berit
John og Veronica, "sjefene" på Suwarrow. Utrolig blide,
gjestmilde og imøtekommende mennesker
En typisk felles middag på Suwarrow
Vakker fiolinkonsert på Suwarrow, hvem skulle tro at det var
mulig, men alt kan skje på en jordomseiling!
Suwarrow - enkle leveregler
Tøff kar med store deler av kroppen full av tatoveringer -
Samoa
Et besøk på markedet i Samoa
Viktig kavaseremoni ved festen på Nuiatoputapu, Tonga.
Bare menn fikk delta på dette, mens kvinnene serverte
kavaen!
Bugnende matbord på landsbyfesten. Kledd med myggnetting,
og pyntet med sukkertøy og små potetgullposer! Nam, nam...
Stor fest med masse mat , bak i bildet står presten klar til å
velsigne maten
Kavaservering for oss seilere, der vi jentene også fikk smake
og servere kava - morsomt!
Vakre øyer i Vavau, Tonga
Nydelige steder å snorkle, klart og fint vann med masse små
fisker og koraller på Tonga
Avreisedagen mot Fiji startet med sol og flott vær, vinden var grei nok og sjøen rolig. Vi seilte ut fra Vava`u i følge med La Familia. La Familia skulle seile til New Zealand, og hadde lest og hørt at den beste ruten var å seile mot Fiji først og så dra sørover derfra. De begynte å få litt tidspress, for Yngve hadde flybillett fra New Zealand den 15 nov hjem til Norge, og den ville han forståelig nok gjerne rekke.
Det er koselig å ha følge med en annen båt, og vi holdt jevnlig kontakt på vhf. Utover dagen roet vinden seg litt for mye så vi satte genakeren for å holde tempoet oppe. Ut på ettermiddagen fikk vi høre at La Familia hadde fanget en diger fisk på minst 12 kg, dermed var fiskekonkurransen i gang! Neste dag hadde vi fortsatt kontakt med La Familia, og fiskesnøret hang ute. Ved 12-tiden, akkurat da vi skulle sette oss ned med vår 12-øl, surret det i alarmen på fiskesnella – typisk! Vi kastet oss rundt og etter kort tid hadde vi dratt om bord en 8 kg Mahi Mahi – vi var skikkelig i gang med konkurransen! Mesteparten av fisken ble filetert og lagt i fryseren, men noen biter ble saltet og hengt opp under solcellepanelet til tørking.
Om natten ble det vindstille, og jernseilet måtte trå til. Neste dag bedret vinden seg såpass at vi igjen kunne heise genakeren, og denne gangen måtte vi vente frem til vi skulle sette oss ned for å spise lunch før neste fisk bet på kroken. Det ble en 6 kg Mahi Mahi denne gangen! Også denne havnet i fryseren, men med litt fisk hengt opp til tørking. Nå hadde vi mistet kontakt med La Familia, så vi måtte leve i uvisse om vi nå ledet konkurransen eller ikke.
Værmeldingen viste at det skulle bli lite vind fremover, så vi bestemte oss for å stoppe ”ulovelig” på Lau-øyene, en øygruppe som er en del av Fiji, men som man ikke kan besøke uten spesiell tillatelse. Vi seilte inn i en ubebodd atoll, kastet anker og ble der gjennom natten. Neste morgen regnet det og vinden var kommet tilbake, så vi bestemte oss for å seile det siste strekket frem til Suva, hovedstaden på Fiji. Det var gråvær og regnbyger hele dagen, og fisken som hang til tørk så ganske våt ut – ikke ideelle forhold for tørking av fisk kan man si!
Om kvelden rett etter mørkets frembrudd begynte det å lyne og tordne, og vi som skulle gå inn til Suva i mørke – ikke gledet vi oss veldig til det! Vi bruker jo alltid å planlegge slik at vi ankommer mens det er lyst, men denne gangen var det ikke mulig, og vi hadde lest at det var en godt merket innseiling til Suva – dermed tok vi sjansen.
På vei inn til byen kalte vi opp havnemyndighetene, men de svarte ikke. De som svarte var derimot La Familia – stor var vår overraskelse – de skulle jo ikke være her!
For oss var det en god ekstraforsikring, de hadde seilt inn her dagen før, og kunne bekrefte at det var en enkel seilas, og de fortalte oss hvor vi kunne kaste anker mellom alle fiskebåtene som lå i havnen. Da vi akkurat hadde ankret ferdig begynte det å høljeregne og vinden ulte i riggen. Gjett om vi var glade for å kunne gå nedenunder og kose oss. Vi hadde invitert La Familia over til oss for å delta på ankerdrammen, men da de så hvor ille været ble, takket de nei og vi ble enige om å snakkes dagen etter i stedet for.
Neste dag fortalte La Familia at de, pga tidspresset hadde motret mesteparten av veien, og dermed fikk de problemer med dieselbeholdningen. De dro derfor inn til Suva for å fylle opp tankene igjen før de satte kursen ned mot New Zealand. Vinden og været var ikke ideelt, med mye motvind, men de var fast bestemte på å gjøre et forsøk.
Så sa vi farvel til La Familia med ønske om en god seilas videre.
SUVA - FERIEBESØK
Vi brukte dagene før vårt besøk skulle ankomme til å orientere oss litt i byen, samt handle inn litt proviant og fylle opp vanntankene. Det regnet hver dag, ganske deprimerende selv om vi visste at Suva er som Bergen, ligger på feil side av fjellene slik at alt regnet havner her.
Så gjorde vi en avtale om å leie bil. Målet var å kjøre de 20 milene opp til flyplassen for å plukke opp Per og Kirsten. De skulle lande 02.45 på onsdag den 2. november. Det var da jeg fikk bekreftet at jeg iblant kan være utrolig dum og sløv i hjernen! Jeg var skråsikker på at 02.45 var midt på dagen – det stemte jo overhode ikke. Så da vi lå og sov vår uskyldige søvn hørte jeg at det pep i mobiltelefonen (for første gang siden karibien virker telefonen igjen!).
Jeg stod opp og der lå det beskjed om at Per og Kirsten hadde landet, ikke sett noe til oss, og nå hadde tatt inn på et motell – gjett om det var en som ble lys våken! Ille, Ille, hvordan går det an å være så teit!
Vi fikk ringt dem tilbake, forklart at vi hadde bil klar for å hente dem senere på dagen, men det endte opp med at vi ble enige om å kansellere leiebilen, og at de tok en buss til Suva i stedet for.
Dermed ankom de om ettermiddagen – utrolig hyggelig å se dem igjen.
Et par dager før hadde vi fått en e-mail fra Per der han fortalte at Kirsten hadde knekt et eller to ribbein – ikke ideelt så tett opp til en lang flytur og et ferieopphold på en seilbåt, men Kirsten var tøff og bestemt på å reise.
Det hadde nok vært en slitsom reise, først så langt med fly og så en lang kjøretur på en humpete vei i en trang buss. Dermed var det første som ble servert om bord etter siste prøvelse som bestod i jolletur ut til båten, og en kronglete klatring opp trappen, et digert glass med rødvin (og et par smertestillende piller)!
Så var det som vanlig når vi får besøk, overlevering av gaver og etterlengtet post. Vi fikk igjen ny geitost og kaviar, en haug med ”noen dager gamle” aviser og en liter med Gammel Opland – hurra!
Neste morgen dro vi inn til Suva for å besøke museet der – vi hadde lest av det var et fint museum som viste litt av historien til Fiji – og det stemte. Etter runden på museet spiste vi lunchbuffet på en kinesisk restaurant og så gikk vi en runde i gatene og så i butikker før vi avsluttet med et besøk på grønnsaksmarkedet og håndtverks- markedet. Vi fikk handlet noen typiske souvenirer fra Fiji, bl.a. tapa som er stoff som er laget av barken fra morbærtreet påmalt ulike mønstre med naturfarger. Veldig typisk for området, og det ble også laget små vesker og andre duppedingser av det samme stoffet. En annen ting vi også kjøpte var bitte små kavaboller som kunne settes på bordet som salt og pepperskåler – morsomt.
En ting som slo oss når vi vandret rundt i Suva var den store forskjellen på innbyggerne her sammenlignet med alle øyene vi så langt har besøkt i Stillehavet. På Fiji er det nesten 50 % Indere som kom hit ved forrige århundreskiftet for å jobbe på sukkerplantasjene. Resten av befolkningen er de opprinnelige Fijianerne.
Det er stor uro i Fiji mellom inderne og de lokale fijianerne, særlig fordi Fijianerne føler at inderne er i ferd med å overta landet deres. Inderne får ikke lov til å eie land, så de har måtte satse stort på forretninger og handel. Det har de tjent penger på, så dermed er det mange velstående indere i Fiji.
Vi gikk rundt en lørdag formiddag og studerte det yrende folkelivet. Vi så alle de velkledde indiske damene, fullt oppkledd med fargerike sarien, masse gullsmykker og velsminkede ansikter. Så tittet vi på de lokale Fiji-damene som gikk rundt i vestlige klær, men det som skiller dem mest fra damene på f.eks Tonga og fransk polynesia er at de har masse kort, svart krøllete hår, (i stedet for langt bølgete hår) og mye grovere ansiktstrekk. Det føltes nesten som vi var kommet til en helt annen verdensdel!
Ellers var utbudet av matvarer og prisnivået betydelig bedre enn det vi var blitt vant til – dette går den rette veien!
Neste dag var vi igjen en tur inne i byen. Denne gangen for å sjekke ut av Suva, og for å handle litt fersk brød og grønnsaker. En annen viktig ting vi måtte anskaffe var poser med kava. De skulle gis bort som presang senere når vi skulle besøke de lokale landsbyene. I annen etasje på grønsaksmarkedet var det fullt av kava- selgere, og man kunne enten kjøpe ferdig pulver eller hele røtter. Vi valgte pulver både fordi det var enklere å håndtere, og vi ble fortalt at det var det de lokal også foretrakk.
Så spiste vi en avslappende lunch før vi dro tilbake til båten for en rolig ettermiddag om bord, bortsett fra litt jobbing med vann og dieselfylling som måtte skje ved hjelp av kanner – gratis muskeltrening!
Vi var for øvrig imponerte over Kirsten som ved hjelp av smertestillende piller og passe doser med vin klarte alle oppgaver med å bevege seg opp og ned i jolla, inn og ut av drosjer og butikker og alle små ulemper det fører med seg å bo tett i en liten båt.
PÅ SEILTUR RUNDT VITI LEVU
Så etter to dager med regn og gråvær i Suva var det på tide å bevege seg videre rundt Viti Levu, som er øya der Suva ligger og som er den største øya på Fiji. Målet var nå å seile over på vestsiden der det er bedre vær og fine øyer man kan seile mellom.
For å unngå en lang nattseilas valgte vi å ta strekket i tre etapper. Den første dagen var det sol og lettskyet, men det var mye ”gammel” sjø, med påfølgende bølger. Per, som hadde spist en alt for lett frokost, begynte å se mistenkelig smågrønn ut i ansiktet og var påfallende stille med blikket klistret til horisonten. Ingen god følelse, men etter å ha presset i ham en brødskive og litt vann hjalp det litt, og etter hvert kom vi også i le bak noen øyer slik at sjøen roet seg litt ned. Om kvelden kastet vi anker i Vunaniu, en leirete bukt der vannet ikke akkurat innbød til bading. Neste morgen i 6-tiden bar det videre. Våre gjester hadde ennå ikke tilpasset seg den lokale tiden, så de hadde ingen problemer med å stå tidlig opp. Kirsten, som ikke kunne sove i annen stilling enn på ryggen var som regel først oppe! Vi fikk en lang dag på sjøen, med vekslende vind og overskyet vær. Vi prøvde å fiske, men det var dårlig med napp. Så endelig rundet vi vestsiden av øya og gikk inn på innsiden av et pass i et digert rev. Der kastet vi anker igjen i en grumsete bukt kalt Momi Bay, men det var ikke så farlig for været innbød ikke akkurat til å ta en dukkert selv om vanntemperaturen er på 28-29 grader.
Endelig etter tre dagers seilas kom vi opp til Lautoka, Viti Levu`s nest største by. Her måtte vi sjekke inn igjen – et evig mas.
Vi kastet anker utenfor en liten øy med en liten ”resort” på. Nå kunne vi endelig bade i ok vann, og Per og jeg feiret det med å ta en runde med vasking og skrubbing av vannlinjen på Fruen – det var på tide for den så absolutt ikke pen ut!
En kort stund etter vi hadde kastet anker og tatt den obligatoriske ankerdrammen dro Svein Erik, Per og Kirsten inn til byen for å handle inn litt ferskvarer.
Tidlig på kvelden fikk vi se den engelske båten Skardu komme seilende inn – de har vi jo hatt mye med å gjøre hele veien fra Suwarrow, så det var koselig å se dem igjen. Vi ble enige om å treffes over en øl inne på resorten, og det ble en hyggelig samling før Per, Kirsten, Svein Erik og jeg gikk for å spise middag på samme sted.
Neste morgen var det sol og fint vær så vi satte av Per og Kirsten inne på resorten på formiddagen for at de skulle kunne sole seg og bade. Kirsten, som ikke kan svømme for tiden foretrekker, naturlig nok, å vasse ut i vannet fra en strand. Svein Erik og jeg jobbet med litt småtterier på båten, stikker innom Skardu for å utveksle noen bilder, og får låne en beskrivelse over øyene vi har planlagt å seile til som Skardu har og som vi ikke hadde. Vi er så glade for at vi har kopimaskin om bord – det har hjulpet oss gang på gang.
YASAWAØYENE
Neste morgen er det avreise, målet er å seile noen dager langs en øygruppe som heter Yasawa. Vi motrer oss til nærmeste øy, Vanua Levu, den er ubebodd. På veien dit prøver vi å fiske, vi har flere napp, men ingen vil bite skikkelig på kroken! Den såkalte tørrfisken vi prøvde å lage på vei til Fiji er forøvrig kastet nå, den mugnet!
Vanua Levu var et vakkert sted med hvite strender og palmer, akkurat som man ser i turistbrosjyrene. Jeg tror at Per og Kirsten begynte å føle at de endelig var kommet dit de hadde drømt om når de planla reisen.
Vår plan var at de skulle få en stigning i programmet – først besøke Suva som er verd et besøk synes vi, for å se hvordan folk lever i en by på Fiji. Så noen dager seilas slik at de fikk en følelse av livet om bord i en langturseilbåt og så endelig komme til paradisøyene!
Vi boltrer oss i halvannen dag i dette lille paradiset, med snorkling og avslapping på fin sandstrand. Per synes solen ble litt sjenerende så han fant sin egen lille hule der han kunne trekke seg tilbake med et glass hvitvin og en god bok.
Men vi må videre. Neste stopp er en øy som heter Navati, Soso bay. Det ble en motretur i lettskyet vær, og på veien fikk vi fisk! Vi har aldri sett en slik fisk, men i fiskeboken vår så vi en fisk som lignet og som het Rainbow Runner og veide sånn ca 2-2,5 kg. Den ble filetert og skulle bli kveldens middag.
Etter at vi var vel ankret opp og ankerdrammen korrekt inntatt låret vi jolla og satte kursen mot land. Det var fortsatt tidlig ettermiddag og vi ble møtt på standen av en av landsbyens innbyggere. Han hilste blidt på oss og spurte forsiktig om vi hadde med oss kava. Vi kunne bekrefte at det hadde vi, en halv kg kava (pluss en ekstra i tilfelle!) lå trygt i ryggsekken!
Vår vert tok oss med til landsbyhøvdingen, eller mer korrekt, til sønnen av landsbyhøvdingen, for høvdingen selv var ute og reiste et eller annet sted! Vi ble invitert inn i huset og bedt om å sette oss ned på en vevd stråmatte. Så overvar vi en seremoni der kavaen ble overbrakt til landsbyhøvdingens sønn. Så var vi velkommen til å se landsbyen. Vår vert tok oss med rundt i den lille landsbyen. Vi så høvdingens hus, kirken, byens telefonantenne og så kom vi frem til skolen. Den dagen vi var der hadde skolen såkalt friidrettsdag, så alle barna hadde hatt utendørsaktiviteter hele dagen. Vi fikk overvære ”kaste ball på tomme blikkbokser”-øvelsen, og det var full konsentrasjon og iver blant skoleelevene. Selveste rektor kom og hilste på oss og tok oss med på en guidet tur rundt på skolen. Det var en fin skole med masse utstyr, sammenlignet med skoler vi har sett f.eks på Tonga. De hadde til og med en skolehage der elevene lærte å dyrke lokale grønnsaker. Det neste som stod på investeringsprogrammet var datamaskiner og internett slik at elevene fikk en innføring i data. Sånn generelt har vi lest at Fiji satser sterkt på grunnutdanning. Videreutdanning koster penger, så der faller en del elever vekk pga dårlig økonomi. På Tonga sender de en del elever til Fiji for å få tatt videreutdanning, særlig lærerutdannelse er et populært yrke å ta for Tonganesere!
Etter omvisningen på skolen dukket vår lokale vert opp igjen og tok oss med inn i kirken slik at vi kunne se de flotte utskjæringene i taket og rundt prekestolen. Det er et uvanlig syn på disse kanter. Treskjæringene var behørig dekket til med tøy slik at de ikke skulle bli utsatt for sterkt sollys, så verten vår måtte lette litt på tøyet slik at vi fikk se dem, og tatt bilder.
Vi regner med at tøystykkene blir fjernet ved søndagsgudstjenesten!
Tilbake på stranden spør Svein Erik pent om det var mulig for oss å delta på en kava-seremoni slik at også Per og Kirsten fikk smake og oppleve dette.
Verten vår tenker seg om og inviterer oss så til å komme hjem til ham litt senere på ettermiddagen. Vi overrekker vår ekstra kavapose til ham som takk, og reiser ut til båten for en liten siesta og en tidlig middag med Rainbow Runner, som for øvrig viser seg å være en god matfisk.
Om kvelden kommer vi atter tilbake, og finner frem til vertens hus. Vi blir på veien møtt av et par unger som ivrig følger oss frem. Vel fremme hilser vi på vertens kone, vertens barna og noen andre slektninger. Vi tar noen bilder og Per og Kirsten tar video som alle ivrer etter å se. Etter hvert har vi flere som poserer foran kamera for å bli tatt bilde av. Dermed lover vi at vi skal skrive ut en del bilder som vi vil overrekke dagen etter. Så dukker verten opp (navnet har jeg glemt, jeg skjemmes!) og han setter i gang med å lage kava. Så setter vi oss ned og starter med kavaseremonien. Det er gøy å se hvordan Per og Kirsten smaker kava for første gang – det går strykende, skulle tro de hadde drukket kava hele sitt liv!
Etter at seremonien er over er det på tide med ”normal” kavadrikking, og da kan vi prate og stille spørsmål, og vertens kone dukker også opp for å ta en bolle kava. På Fiji, i motsetning til på Tonga, kan også kvinnene drikke kava, selv om de innrømmet at de ikke synes det var så veldig godt!
Etter et par timer takker vi for oss, og lover å komme tilbake neste dag for å overrekke bildene. Vi legger også igjen litt kjøtthermetikk som vi har hørt er en populær gave å få.
Neste morgen reiser Per, Kirsten og Svein Erik inn og overleverer bildene, som ble veldig godt mottatt.
Neste dag motrer vi videre til neste øy, Sawa-i-Lau. Her er det igjen en landsby vi må besøke før vi får lov til å oppholde oss på øya. Per, Kirsten og Svein Erik reiser inn og igjen blir de møtt og ført til landsbyhøvdingen, men det var ingen seremoni denne gangen. Istedenfor fortet alle damene i landsbyen seg med å legge frem stråmatter med fullt av hjemmeproduserte smykker og skjell. Jeg tror Kirsten følte seg litt presset, men hun kjøpte noen fine halskjeder og skjell fra de ulike damene slik at alle var fornøyde.
Neste dag var det søndag, og vi var blitt fortalt at vi var velkomne til å delta på gudstjenesten. Vi pyntet oss - jentene i kjole og skjørt, og mennene i langbukser, - og putret inn med jolla litt før klokken 10 om morgenen. Der ble vi møtt av prestens kone som tok oss med hjem. Der ble vi fortalt at mennene måtte ha skjørt på seg for å gå til kirken, og overrakte Per og Svein Erik hvert sitt skjørt. Så var det bare å ta av seg buksene og ta på seg skjørtene – ganske stilige brødre!
Så tok vertinnen på seg finstasen sin og av gårde bar det til kirken. Der fikk vi anvist plass bakerst i kirken. På andre siden av midtgangen satt alle barna og på bakerste benk satt det en eldre kar med en lang bambuskjepp som han flittig brukte hvis barna ikke oppførte seg bra!
Så var gudstjenesten i gang. I kirken var det et sangkor der bl.a. vår vertinne deltok. Når de begynte å synge fikk jeg gåsehud på armene, det var utrolig vakkert å høre på. De sang flerstemt med en innlevelse og kraft som var helt praktfull! Presten holdt en kort tale på engelsk der han ønsket oss velkommen, og så slo han over til det lokale språket. Midt inne i seremonien holdt han en liten preken for oss på engelsk! Så var det på tide med en pengeinnsamling til menigheten, og vi gav et bra seilerbidrag som takk for at vi fikk delta!
Etter gudstjenesten var det tilbake for å skifte over til bukser igjen før vi takket pent for oss og dro tilbake til båten. Der pakket vi ned en enkel lunch, kald hvitvin, badetøy og snorkleutstyr – og satte kursen mot nærmeste strand. Der snorklet vi og koste oss resten av dagen. Vi koste oss så mye at vi nesten ikke oppdaget at jolla løsnet fra fortøyningen og drev utover havet – men SE oppdaget det tidsnok til at han fikk kastet seg ut i vannet og berget den. Ble det for mye lunchvin mon tro???
MUSKET COVE OG RETUR TIL LAUTOKA
Tre ukers ferie går fort, og nå var det på tide å sette kursen sakte tilbake mot Lautoka igjen. Der skal Per og Kirsten slippes av når den tid kommer for å ta en kort drosjetur til flyplassen.
Men før vi seiler tilbake til bylivet igjen vil vi ta en stopp på Musket Cove Marina på øya Malolo Lailai Island. Det er en marina som ønsker alle langsturseilere velkommen, og her får vi full tilgang på Musket Cove Resort`s fasiliteter. Det vil si at vi kan boltre oss i badebasseng, restaurant, barer, underholdning og utleie av seilbrett osv.
Det blir en motorseilas til Musket Cove. Når vi begynner å nærme oss må vi vike for en katamaran som kommer på kryssende kurs. Svein Erik øker turtallet på motoren med den følge at den svikter og stopper - det har vært litt småproblemer med motoren i det siste, og jeg kan se at det begynner å plage kapteinen en del. Vi får den i gang igjen, men siden vi har motvind og motoren ikke kan presses uten å stoppe må vi krysse oss fremover. Egentlig litt morsomt siden det er såpass kort distanse, og alle må delta aktivt under seilasen.
Endelig vel fremme legger vi oss i en av Musket Cove`s bøyer. Så tar vi en jolletur inn for å sjekke opp fasilitetene. Ikke dårlige, så vi bestemmer oss for å bli noen dager. Dermed koser vi oss i saltvannsbassenget, bader i sjøen, drikker paraplydrinker, spiser gode luncher, dusjer i ferskvann så lenge vi ønsker, ligger på solsenger og pleier brunfargen, Per leier seilbrett, kort sagt vi koser oss. Rett før vi drar inviterer Per og Kirsten oss til en middag med påfølgende lokal underholdning med tradisjonell Fiji-dans. Det var morsomt å få med seg. Ganske annerledes dans enn det vi opplevde på Marquesas og Tahiti, mer armbevegelser og ”krigerbevegelser” og mindre av roterende hoftebevegelser!
Så er det definitivt slutt på ”øyhopping”, og vi må sette kursen mot Lautoka. Fortsatt har vi noen dager igjen, men vi har som mål å ta en dag på markedet i Lautoka, og en dag med biltur rundt på øya før gjestene setter nesa hjem mot Norge.
Det er forresten en stund siden jeg har gitt en situasjonsrapport om Kirsten, og nå kan jeg fortelle at hun er blitt mye bedre. Hun klatrer opp og ned båten som en apekatt, og kan til og med ta noen svømmetak i sjøen. Inntaket av smertestillende piller er nede på et minimum, men vininntaket er nok fortsatt konstant!
Jeg kan også benytte anledningen til å gi full honnør til innsatsen om bord, lunch og middager ble laget, og oppvasken ble tatt hver dag, vi ble riktig så bortskjemte!
Vi setter nesa mot Lautoka en regnfull morgen, men det gir seg etter hvert. Det blir en kort stopp innom en marina for å fylle opp diesel og vanntankene før vi ankrer opp på samme sted som sist vi ankom Lautoka, utenfor resorten!
Neste morgen drar vi inn til byen for å sjekke leiebil, samt ta en tur på håndtverksmarkedet. Det er en litt trist dag, overskyet og full av små regnbyger, men vi får handlet litt småtterier, spist lunch på et ok sted, og før vi returnerer til båten stopper vi opp ved en Sikh-synagoge.
Vi titter nysgjerrig inn porten og blir møtt av to indiske sikher. En med turban og fjeset fullt av skjegg, den andre med kort hår og nybarbert. De tok godt i mot oss, og inviterte oss inn. Der brukte de masse tid på oss, og forklarte grundig om bakgrunnen for religionen. Så tok vi av oss skoene og ble med inn i selve ”kirkerommet”. Der tok vi på oss et hodetørkle og ble introdusert til skikkene. De fleste sikhene kommer fra Punjab, og det religiøse sentrum er det gyldne tempel i Amritsar. Religionen ble grunnlagt på 1500-tallet, og avviser bl.a. kastevesenet og kvinneundertrykkelse! Alle menn skal i følge religionen ha skjegg og bære turban, og de skal ta navnet Singh, men av hensyn til resten av omgivelsene og muligheter for unge menn å få seg jobb, så avviker de fra disse prinsippene når det er nødvendig – ganske pragmatisk syn med andre ord! Jeg kan jo også nevne at kvinnene tar etternavnet Kaur som betyr løvinne! Det var et veldig morsomt og lærerikt besøk!
Dagen før avreise drar vi på biltur nordover på øya. Det blir en biltur som de fleste vi har hatt underveis i Stillehavet, ikke alt for mange opplevelser. Men vi får se litt av øya, vi får studert sukkerroeåkrene, vi stopper opp ved en gullgruve som dessverre er stengt siden det er en søndag, og vi spiser en god lunch på en resort der vi også benytter anledningen til å ta en dukkert i bassenget og en siesta ved bassengkanten. Eneste ulempen med bilturen er at Kirsten ble mye dårligere i ribbena sine pga all risting og humping i bilen. Konklusjonen er at det er bedre å ha brukne ribben på en båtferie enn på en bilferie!
Så er dagen for avreise der. Heldigvis starter den med strålende sol, og våre gjester benytter anledningen til å ta en doven dag på stranden og en siste fres på brunfargen, som for øvrig er blitt bra på tross av ganske mange regndager. Vi unner dem en fin soldag, og selv sitter jeg i båten og legger siste hånd på bilder og brev som skal sendes hjem til familie i Norge.
Feriens siste middag blir inntatt og så er det på tide å si farvel før Svein Erik kjører dem inn med jolla for å finne en drosje til flyplassen. Heldigvis reiser de tidlig!! – heldigvis i den forstand at vi i ettertid har blitt fortalt at flyet gikk en time før oppsatt tid – utrolig at det går an! Det gikk heldigvis bra, men det ble ytterligere forsinkelser på de neste flyavgangene så det ble en sen ankomst til Norge. Ikke så morsomt når man må på jobb dagen etter.
Jammen er vi glade for å slippe det!
Så plutselig er vi alene igjen – det har vært en intens, opplevelsesfull og koselig ferie for oss (om vi kan kalle det det, vi som har ferie hele tiden!) . Nå står turen ned til New Zealand for tur – mer om det i neste reisebrev!
Tonga
Oktober
Reisebrev nr 08-05
Som nevnt i forrige reisebrev består Vava`u, som er den nordligste øygruppen i Tonga, av mange fine ankringshavner. Da vi seilte inn til hovedbyen, Neiafu, seilte vi opp en fjord som gav klare assosiasjoner av å seile i Oslofjorden. Det var grønt og frodig, og fjorden var omgitt av lave, runde åser, ingen hvite strender, bare berget som gikk rett ned i sjøen. Det eneste forstyrrende elementet var innslaget av palmer!
Neiafu var en hyggelig liten by med noen enkle matvareforretninger, et velfylt grønnsaks- og husflidsmarked, bakeri og små spisesteder med alt fra pizza til lokal mat.
Havnen utenfor byen var så dyp at de hadde lagt ut bøyer som vi kunne fortøye i.
Etter å ha tilbrakt noen dager i Neiafu dro vi ut for å ankre opp i de ulike havnene rundt omkring. Siden Moorings har en stor utleiebase her så har de laget et oversiktskart over alle ankringshavnene, men de lokale navnene er så vanskelig å uttale så de har valgt å gi dem et nummer i stedet for, egentlig ganske praktisk! Et eksempel på navn på ankringshavner er f. eks Luaafuleheu, Lua ui vaha, Foneua`one`one osv, -skjønner hva jeg mener?!!
Derfor ble det til at vi reiste fra ankringsplass nr 41 over til nr 8 osv. Mye av tiden ble brukt til å snorkle og bade. Vannet var stort sett klart og fint, temperaturen lå på 28-29 grader og det var masse flotte korallområder og fullt av små fisk å se. Vi fikk kjøpt en enkel liten bok med fargebilder av fiskene, og prøvde å lære navnene på noen av dem.
En dag var det skandinavisk samling på nr 8! Nr 8 er en ankringshavn med fine hvite sandstrender og grønt vann med masse snorklemuligheter. Det var overraskende mange skandinaviske båter som plutselig dukket opp. Vi har alltid følt at det har vært en overvekt av norske båter, men før vi visste ordet av det så seilte det inn den ene svenske båten etter den andre! Et par danske båter dukket også opp, men de var i klart mindretall.
Det ble en livat kveld, der vi ble kjent med flere skandinavere, det er ikke til å komme unna at man har mer til felles med andre nordboere enn man har med f. eks tyskere og franskmenn.
Et annet arrangement vi fikk med oss var en såkalt fullmånefest. Denne gangen var fullmånen omtrent samtidig med hallowen så vi ble oppfordret til å kle oss ut. Det krever litt rødvin og en dose fantasi å finne ut hva vi har om bord som egner seg til utkledning! Resultatet ble Ola nordmann for Svein Erik, og jeg endte opp som FK- reparatør! Det var masse fantasifulle kostymer å se, jeg tror noen har for god plass i båten….
Svein Erik sitt kne var blitt i orden igjen, så nå var det hans mulighet til å kaste seg ut i dykkingen. Vi hadde også et dykk sammen der vi dykket ned på et vrak. Vraket var en gammel kopra- fraktebåt som på vei inn til Neiafu fikk varmgang i kopraen, og det begynte å brenne i lasterommet. Dermed gikk den ned, båten var fra århundreskiftet, over 100 meter lang og var ganske intakt der den lå på 25-30 meter. Jeg synes alltid det er litt skummelt å svømme rundt vrak, og denne gangen var det i tillegg dårlig sikt så jeg holdt meg ganske tett til Svein Erik!
Ellers hadde vi det hyggelig med La Familia, spilte Geni, spiste hjemmelagde kaker, drakk litt vin innimellom og hadde også hyggelig middag på byen sammen. Ventana med Rachel og Elisabeth dukket også opp rett før vi måtte reise fra Tonga, men vi fikk da tid til en runde med volleyball før avreise!
Siste dag før avreise til Fiji måtte vi inn til Neiafu for å sjekke ut. Det gikk ganske greit, men vi hadde planer om å toppe opp dieseltankene våre slik at vi kunne motre oss mot Fiji om nødvendig! Plassen der man kunne fylle opp diesel var tomme for drivstoff, men ventet på en tankbil som skulle komme i løpet av kort tid!
Vi dro derfor til utsjekkingsbrygga for å sjekke ut, og der stod dieselbilen og fylte opp en annen seilbåt. Kapteinen løp av gårde for å gjøre en avtale, men det var ikke helt enkelt. Først måtte tankbilen reise til dieselbrygga for å fylle opp den – ikke helt unaturlig, men han lovte å komme tilbake etter det. Vi ventet tålmodig i noen timer, men det var varmt og ikke veldig gøy å ligge ved en brygge en hel dag å bare vente! Så dro Svein Erik med jolla for å sjekke om dieselbilen hadde utført ærende sitt, og fikk beskjed om at, jo da, om en liten time kunne de garantere leveranse på vår båt – da var klokken tre på ettermiddagen, og vi hadde ventet fra i 10-tiden, tålmodighet, tålmodighet…
Ingen ting skjedde, og da vi sjekket om vi skulle dra bort til dieselbrygga i stedet for å vente på bilen fikk vi høre at de nå selvsagt hadde fått diesel, men at pumpesystemet deres hadde brutt sammen, så sorry, ingen diesel i dag før vi får reparert pumpen!
Klokken halv fem gikk tollerne hjem for dagen, og da måtte vi eventuelt betale overtid for å få lov til å få dieselleveranse på brygga – da gav vi opp, så lite diesel hadde vi dog ikke igjen!
Sånn er det bare innimellom – ikke alle dager tilbringes på hvite strender og snorklende i sjøen – det finnes noen dager der man sitter pal og venter på at ting skal skje, varm, svett og etter hvert ganske grinete!!
Da var det deilig å seile ut til nr 6 og legge seg for anker for kvelden, ta et avkjølende bad og si farvel til alle seilervennene. Vi var en av de få båtene som skulle videre til Fiji. De fleste andre hadde planer om å seile videre nedover til de andre øyene på Tonga, før kursen gikk direkte derfra til New Zealand.
På vei til New Zealand
Desember
Reisebrev nr 10-05
Når skal vi kaste oss ut på den siste lange overfarten for i år – det var det store spørsmålet vi satt med etter at våre kjære feriegjester hadde forlatt oss og satt kursen hjem til jul i Norge.
Værmeldingene viste mye vind rett fra sør, og det var jo den veien vi skulle! Etter at Per og Kirsten reiste brukte vi en dag på å proviantere litt ferskvarer (men ikke så veldig mye i og med at alt blir tatt fra deg i NZ) og fylle vann i tankene. I tillegg fikk vi skiftet olje på generatoren – den er vi totalt avhengige av for å produsere nok strøm til Otto – håndstyring er noe dritt, så det prøver vi å unngå hvis vi greier!!
Svein Erik satte seg også i jolla for å sjekke om de andre båtene som lå for anker skulle samme vei som oss – kanskje kunne vi få selskap nedover? Han fikk kontakt med en sveitser som skulle seile samme dag, i følge med en gruppe tysktalende båter. Vi var skeptiske, siden vinden kom fra ”feil” retning – men den ”tyske” oppfatningen var at vinden var grei de første dagene, og når den dreide alt for mye fra sør så ville den bli så svak at man måtte motre allikevel – dermed så var det ikke så farlig! Ok, vi besluttet å vente litt til, men dagen etter at de tyske båtene hadde reist fikk kapteinen et anfall av akutt reiselyst! Han reiste inn og sjekket oss ut av Fiji, vi gjorde de vanlige forberedelsene og ved lunch- tiden satte vi kurs mot New Zealand. Den eneste ekstra- forsikringen vi gjorde denne gangen var å legge jolla på dekk. Ellers har den alltid hengt i davitene, selv på de lange strekkene. Turen ned til New Zealand er ikke mer enn ca 1.100 nm, omtrent 9-10 dagers seilas med god vind, men det er et faktum at man må være forberedt på mye dårlig eller uventet vær og til dels sterke vinder. Med vår dårlige erfaring med voldsomme bølger ut fra Toau, Tuamotos der vi fikk fylt hele jolla med vann og påfølgende ødeleggelse av davitene tok vi ingen unødige sjanser – jolla ble surret godt fast på dekk!
OVERFARTEN
Turen startet hyggelig med sol og fint vær – det ble en ekstra spiss på avreisen da det første vi ser når vi kommer ut i åpent hav er en liten flokk med hvaler – de er ikke så veldig store, men det er alltid gøy å se liv på sjøen.
Siden vinden kom fra en sør, sørøstlig retning legger vi opp til en skarp kryss for å seile så langt mot øst som vi klarer. Det vil teoretisk gi oss en mye bedre vinkel når vinden dreier over på øst slik den normalt skal blåse! Ut over ettermiddagen øker vindstyrken og vi ligger kraftig over til vår båt å være. Jeg tar meg en liten hvil etter middag før det er min tur til å ta første nattevakt. Plutselig hører jeg Svein Erik rope på meg fra badet! Han hadde gått ned dit og oppdaget at vannet rant inn gjennom vasken og fylte hele gulvet. Dermed bestemmer han seg for å stenge stoppekranen, det har vi aldri gjort før! Stoppekranen er like gammel som båten og ryker tvers av – dermed flommet vannet inn i båten. Ikke gøy, og da jeg ankom badet så jeg kapteinen sitte med et håndkle som han prøver å tette hullet med, han har greid å få et ganske dypt kutt i tommelen så det fløt vann og blod over hele gulvet! Jeg får hentet en del kluter, plast og hyssing som vi etter beste evne prøvde å få tettet lekkasjen med. Så var neste jobb å få plastret igjen såret på tommelen – det var heldigvis et rent kutt som sikkert trengte et par sting, men vi fikk presset det godt sammen med kirurgtape, det var ikke så mye mer å gjøre der og da. Deretter gikk vi på dekk for å reve seilene slik at vi ikke lå så mye over på siden. Da oppdaget vi at det var røket to sømmer i genoaen, en nederst på seilet og en ved skjøtefestet, pluss at seilet hadde begynt å løsne nederst i sporet i forstaget – ikke bra. Vi satte stormfokka og revet genoaen til et lite frimerke, satte et rev i storseilet – dermed rettet vi oss opp, men gikk en knop saktere! Litt hektisk start på en lang tur!
Hver 3. time var jeg inne på badet for å ”lense” den – det rant konstant inn en 6-10 liter i løpet av disse timene, men det var jo til å leve med! ”Lensejobben” ble min faste jobb, Svein Erik var immobilisert på grunn av kuttet i hånden!
Vi holdt en skarp kryss gjennom hele natten og fikk en god døgnseilas. Neste morgen var det fin sol og vi seiler fortsatt godt, men utover kvelden og natten dør vinden og vi må supplere med litt motring. Hånden til Svein Erik ser bra ut, og jeg tørker fortsatt jevnlig opp vannet som lekker inn på badet!
Den tredje dagen er det fortsatt motring, men så lenge det går i riktig retning og vi har fullt av diesel er vi ikke så bekymret. Etter over 30 timer kontinuerlig motorseiling merker vi at motoren svikter. Vi reduserer turtallet på motoren, og fortsetter, men jeg kan se en bekymret rynke i pannen til kapteinen!
Uroen over motorproblemene har nok holdt kapteinen våken mange timer da ha egentlig burde sove, men en god ting kom ut av det – han fant plutselig ut en bedre løsning for å tette lekkasjen vår. Dermed fant han frem en gummikloss og en trebit, renskar rundt hullet slik at det ble jevnt og fint og festet gummi og trebiten med en tvinge – dermed ble det helt tett! Lensejobben var over for denne gang! Såret i tommelen var også grodd fint, så nå var det glede i heimen for en stakket stund!
Så den fjerde dagen dreier vinden rett på sør – vi må virkelig krysse og presses lengre og lengre mot øst. Vi prøver oss på noen slag mot vest, men det fungerer dårlig. Det positive er at vinden øker og at motoren kan skrus av. Vi begynner å bli litt utålmodige – vi har en døgnetappe på mellom 90-120 nm pr døgn, men kommer i praksis ikke mer enn 20-30 nm nærmere målet – hvor lenge skal vi egentlig seile? Etter seks dager var vi halvveis. Vi merket at det ble mye kjøligere, særlig om kvelden, så sommerdynen måtte hentes frem, det samme måtte langbukser, sokker og sko!
Uvant for oss som ikke har hatt sokker på siden vi reiste over Atlanteren for et år siden!
Underveis har Svein Erik lyttet på kortbølgeradioen der den tyske ”flotiljen” har radiokontakt to ganger i døgnet. Det var en grei anledning til å friske opp tyskkunnskapene igjen, og på mange måter var det greit å høre at alle de andre båtene også slet med de samme problemene med vindretningen. Vi var nok den båten som satset sterkest på å holde en østlig kurs, så vi var spente på hvordan det ville slå ut totalt sett!
Så den syvende dagen begynte vi endelig å få vinddreining i positiv retning for oss, og vi kunne sette kursen direkte mot NZ. Sjøen var veldig urolig med mye ”skvalpesjø” der bølgene gikk i alle retninger, det er litt ubehagelig for slike som meg som får en ”lett kvalmende følelse” under sånne forhold. Den åttende dagen ser vi at vi nærmer oss, og har ca to døgn igjen. Vi sender en e-mail til tollmyndighetene og rapporterer at vi er på vei. Noen timer senere blir vi også oppkalt av tollmyndighetenes fly som kommer susende mot oss i lav høyde. Da er det bare å gå gjennom alle spørsmål, særlig da vi blir bedt om å stave navnet vårt – det tar en stund; Foxtrot, Romeo, Uniform, Ecco, November osv………Vi har en huskelapp hengene, så det går ganske kjapt tross alt, det er mest jobb for tollerne å skrive det ned!
Nest siste dagen var det blikk stille - motoren måtte startes igjen, men på min første nattevakt stoppet motoren helt! Kapteinen spratt opp av sengen, meget bekymret – det er ikke gøy å tenke på å seile helt inn til Opua der vi skulle sjekke inn! Mistanken var at vi så lenge hadde gått med lavt turtall slik at dysene var tettet av sot – da trengtes det en mekaniker, og ville vi finne det i Opua? For å ha følelsen av å gjøre noe, forsvant kapteinen inn i motorrommet. Etter en stund kommer han fornøyd ut igjen – grovdieselfilteret vårt hadde vært full av møkk – vi hadde nok fått fylt dårlig diesel et eller annet sted. Det var ikke så lenge siden vi hadde skiftet alle dieselfiltrene, derfor var det ikke det første som poppet opp i hjernen som et problem. Etter filterskiftet gikk motoren atter som en klokke, og kapteinen gikk for å ta seg en velfortjent hvil!
Heldigvis for oss at motorproblemene ble løst, for det siste døgnet inn til Opua var bortimot vindstille. Dermed kunne vi etter litt over 10 døgn motre oss inn til Q-kaia i Opua.
Den sveitsiske båten som hadde startet et døgn før oss hadde akkurat sjekket inn, men han hadde hatt riggproblemer, så det forklarte litt av hans lange overfart. Det som var ”litt gøy” var at en del av de andre tyske båtene som hadde reist før oss fortsatt lå flere dager unna – vår strategi om å holde østlig kurs så lenge som mulig hadde nok vært fornuftig!
Etter at vi hadde fortøyd båten og snakket litt med sveitseren åpnet vi en sjampanjeflaske. Målet var nådd, vi hadde kommet frem til New Zealand etter et år der vi har seilt over 11.000 nm og opplevd store deler av Stillehavet.
Tollerne dukket opp, vi hadde forhåndsutfylt de fleste papirene så det tok ikke lang tid før vi var innklarert. Så var det å vente på karantenemannen. Han dukket opp, fylte ut noen pairer og så gikk vi en runde rundt i båten for å finne alle matvarene som ikke var lovlig å ta med seg inn til landet. Vi hadde lest om det meste fra før, så underveis hadde vi gasset oss i kjøttvarer, egg, bacon, frukt og grønnsaker – dermed var det meste tømt, selv i fryseren var det nesten ekko! De siste hvitløkene og løk ble puttet i en plastsekk sammen med en del bønner som jeg ikke visste var ulovlig å ta inn i NZ. Alt gikk høflig og effektiv for seg, og siden vi verken hadde skytevåpen eller dyr med oss var det hele fort gjort. Vi fikk oppholdstillatelse for 3 mnd, men det er ingen problemer med å få forlenget det senere.
Etter at vi var vel klarert inn gikk vi ut og la oss for anker. Planen var å reise direkte til Whangarei neste morgen. Vi tok en rolig kveld med det vi hadde igjen av mat – det ble ikke mye grønnsaker til den middagen! Neste morgen striregnet det, så vi ombestemte oss – vi ble en dag til. Dermed måtte jolla pumpes opp før vi tok en tur i land. Jeg kan forsikre om at Opua ikke er en stor by, det er et bitte lite sted med en liten, dyr matbutikk og en del båtverksteder. Minibank fantes ikke, og vi hadde ikke en eneste NZ-dollar! Dermed var det ikke stort vi kunne finne på, nærmeste by lå noen km unna og dit gikk bussen en gang om dagen!
Vi bestemte oss for å rusle rundt i marinaen for å se om det var noen kjente båter som lå der. På første flytebrygge fant vi først Skardu, den engelsk/amerikanske båten med to unge karer som vi har seilt sammen med siden Suwarrow. De var ikke om bord siden de var på rundreise på Sørøya. Litt lenger ned skimtet vi et svensk flagg, og gleden var stor da vi kjente igjen Blue Moon, en båt vi traff på Tonga. Lena og Kenta var om bord så vi ble invitert inn på en øl. Klokken var riktig nok ikke mer enn 11 på formiddagen, men hva gjør vel det når man har det hyggelig og regnet strømmer ned ute!
Blue Moon hadde vært der i flere uker og hadde kjøpt bil. Dermed endte det opp med at de kjørte oss til byen slik at vi fikk tatt ut penger og kjøpt inn fersk mat. Som takk spanderte vi en lunch – du verden det var en stor opplevelse å gå i en by med masse restauranter, butikker og ikke minst å gå i en velutstyrt matvarebutikk.
Neste morgen våknet vi i 6- tiden til tett tåke, men etter en halv time kunne vi skimte konturene av nabobåtene så vi bestemte oss for å reise. Det var en spesiell stemning da vi tøffet ut fra Opua, og gradvis kunne skimte mer og mer av land, båter og bøyer. Kartet stemte bra, så det var ingen problemer med å navigere oss ut fjorden, og ta fatt den 65 nm lange etappen vi hadde foran oss. Vi hadde en fin medvindseilas sørover, men den siste etappen inn til ankringsplassen vi hadde valgt ut var det stiv motvind på 40 knop (20m/s) Vi fant ankringshavnen rett utenfor elvemunningen til elven som fører opp til Whangarei. Der lå det en fiskebåt som også ventet på full flo, og dermed visste vi at det var et godt valg av ankringsplass.
WHANGAREI
Neste morgen tok vi fatt på årets siste etappe. Whangarei ligger 15 nm opp en elv som er godt merket, men man er avhengig av å komme inn på stigende høyvann. Nesten fremme kalte vi opp marinaen, men ingen svarte. Vi hadde en backup-plan så vi kalte opp Rachel på Ventana, som ligger i samme marina. Dermed ordnet hun med opplysningene vi trengte for å kunne vite hvor vi skulle legge til, og det ble selvsagt en midlertidig plass. Det var for så vidt greit for da marinasjefen så hvor lang og bred båten vår var (43- fots båter er ikke alltid like store!) måtte han finne en større plass enn opprinnelig planlagt. Prisforskjellen for oss var ubetydelig, vi var bare glade for at det var en ledig plass til oss.
Det var hyggelig å bli møtt på brygga av Rachel, Elisabeth hadde reist hjem til Norge for å jobbe og treffe familien, men henne treffer vi nok igjen i mai.
Siden vi lå på en midlertidig plass de neste 24 timene bestemte vi oss for å ta en tur inn til byen og til Town Basin Marina der vi visste at det lå 3 andre norske båter.
Det var en 15 minutters spasertur, noe som gjorde godt for en slapp kropp! Første stopp var Cintra med Knut og Liv om bord. De traff vi første gang på Tahiti og har truffet dem igjen, sist på Tonga. Det ble et kort, men hektisk møte siden de allerede var på vei for å spille petanque, men vi ble invitert til middag senere på kvelden. Deretter gikk vi videre til neste norske båt, Pomona med Vegar og Lisbeth om bord. Der ble det et hjertelig gjensyn. Vi traff dem for første gang så sent som på Tonga, men de er utrolig koselige og trivelige mennesker så det føltes som om vi hadde kjent dem mye lengre enn som så!
Den siste norske båten som ligger her i Whangarei er 3-T, en stor båt med en familie med tre barn om bord. De ble vi også litt kjent med på Tonga, men nå var de reist av gårde rundt på NZ for å sjekke om de fant et egnet sted for å slå seg ned her for en perioden slik at barna kunne gå på skole.
Lisbeth og Vegar fortalte at vi på lørdag (dette var på onsdag) var invitert til å være med på den norske klubbens julesamling. Eneste ulempe var at det var en 2 timers kjøretur dit. Dermed fikk vi det ganske travelt med å skaffe oss bil!
Om kvelden gikk vi igjen de 15 min tilbake til byen og hadde en hyggelig middag om bord i Cintra. Der fikk vi også masse nyttig informasjon om byen, siden de allerede hadde ligget der noen uker.
Neste morgen ble vi plukket opp av Knut og Liv i deres bil for å bli kjørt til bilauksjonen.
Vi ruslet rundt og så på diverse biler, men endte til slutt opp med en Hyundai Sonata, 3 liters motor, automatgir, A/C, 10 år gammel, gått 138.000km (ikke akkurat noen prestisjebil, men noen ganger må man innse realitetene!). Vi fikk ikke kjøpt den direkte, men måtte møte opp om kvelden for å kjøpe den på auksjon. Det gjorde vi, og dermed hadde vi anskaffet bil til 20.000 NOK. Da var den saken i boks – ikke dårlig å anskaffe bil et døgn etter ankomst!
Neste morgen fikk vi ordnet med NZ- telefon nummer til mobilen, og trådløs internettforbindelse i båten! Det var store greier. Det er utrolig behagelig å kunne sitte i båten og sende mail, og for ikke å snakke om å kunne finne en masse nødvendige opplysninger på internett – helt maks opplegg. Eneste ulempe er at Svein Erik omtrent ikke klarer å slite seg vekk fra datamaskinen!
Så i løpet av to dager hadde vi utført de første viktige tingene – her gikk det unna!
På lørdag dro vi sørover mot Auckland, ut til en norsk/NZ familie som eide tre gårder, og levde av å kjøpe, klippe og selge sau! Mannen, som var NZ, har til og med jobbet i Nord-Norge med å klippe sauer, det var der han traff sin norske kone. De hadde invitert en masse nordmenn som er bosatt her i NZ. Mange hadde bodd her i over 40 år, og bar nok litt preg av det i dialektene sine! Andre var yngre mennesker som var her nede for å studere. Morsom dag med risengrynsgrøt med mandel, pepperkaker, sang rundt juletreet og tilslutt en tradisjonell New Zealand barbeque med enorme mengder med kjøtt!
Søndag fikk vi før første gang jobbet litt i båten. Den var nå vel plassert i sin permanente plass og vann og strøm var koblet til. Dermed var det muligheter for å bruke så mye strøm som vi ønsket, dusje hver dag og ikke minst få vasket båten og vasket maskin etter maskin med skittentøy – luksus! Det var et utrolig syn å studere det beksvarte vannet som rant av teakdekket når det ble lett skrubbet og spylt – der lå det mye dritt! Resten av dagen var preget av å løpe opp og ned med nye maskiner med tøy som skulle henges opp til tørk. I tillegg hadde vi allerede fått kontakt med en seilmaker som dukket opp for å hente alle seilene slik at de kunne bli reparert – enda en ting som kunne strykes av listen!
Mandag var alle butikkene og båtforretningene oppe og Svein Erik kunne sette seg i bilen og levere alle tingene som måtte repareres; den fastmonterte vhf`en virket bare delvis fordi flere av knappen hadde sluttet å fungere, ssb-radioen hadde uleselig display og hoveddynamoen ble levert til reparasjon, den sluttet å virke for et halvt å siden og erstattet med reserve. Nye seilinstrumenter (trådløse) ble bestilt, de sluttet å virke for en lang tid siden så vi har klart oss med å seile på Windex`en, noe som jo har fungert greit, men det er dumt å ikke ha instrumentene i orden! Ny propell på den lille påhengsmotoren er kjøpt inn og erstattet med den gamle som var utslitt. Vhf `en viste seg å være vanskelig å få reparert så den er erstattet med en splitter ny! I tillegg jobber vi med å finne en watermaker og snuser også på en dykkerkompressor – her skal ikke pengene støve ned!
Midt oppe i alt dette er det et hektisk sosialt liv. Tirsdag var vi ”nødt” til å delta på seilernes felles middag inne på en av havnerestaurantene der de har spesialpris på middag for oss seilere!! På onsdag dukket Yngve fra La Familia opp. De sa vi jo farvel til på Fiji, for å sees igjen i Opua, men dit kom de seg aldri. Da de forlot Suva møtte de så kraftig motvind og bølger at de etter 3-4 dages seilas bestemte seg for å dra til Australia i stedet for. (for de som er interessert i å lese mer om det kan gå inn på www.lafamilia.nu ). Yngve reiste hjem til Norge som planlagt, men nå var han på en lynvisitt her i Whangarei på vei tilbake fra Norge før han tok flyet videre til Brisbane.
Han ble boende her i båten noen dager, og da fikk vi med oss både besøk i de andre norske båtene, grilling på marinaen her og avskjedsmiddag for Yngve ute på byen sammen med alle de norske båtene!
Så da Yngve reiste på lørdag dukket Skardu opp med Mark og Quintin og vi inviterte både dem og Rachel til oss på middag. Hektiske dager!!!
Søndag dro vi til Cintra for å overrekke noen norske aviser og blader som Yngve hadde med seg, og som går på omgang blant båtene, (veldig populært!) og for å snakke om planene for julen. T-3 skal ha en ”barnejul” sammen med andre båtbarn, og vi andre tenkte å ha en felles norsk julaften sammen. Så dukker det plutselig opp andre skandinaviske båter, og det begynner å bli litt komplisert – ingen av oss har så store båter at det er mulig å ha en stor felles middag – skal vi gå ut og spise?? Hva vi gjør på julaften er i skrivende stund ikke avklart ennå, men en løsning dukker helt sikkert opp.
Det er fortsatt noen dager til jul og vi var i dag hos slakteren og bestilte ribbe – ikke vanlig å spise her så man må spesialbestille det. Julestjerne er derimot allerede innkjøpt og det er vel det lengste vi strekker oss i julepynting. Rundt oss dukker det opp julepynt på båtene og blinkende lys i mange farger- mange kreative julepyntløsninger er å se uten at vi nødvendigvis hadde valgt noen av dem!
På 1. juledag, som jo er dagen som feires her nede, er det lagt opp til felles grilling på marinaen – så det finnes ingen grunn til å sitte alene og kjede seg i det hele tatt, (det er praktisk talt umulig, egentlig!)
Som dere kanskje har tolket ut av det som er skrevet så kjeder vi oss ikke. Tvert i mot, vi koser oss godt her i Whangarei, og angrer ikke et sekund på at vi valgte å legge båten her. Byen har en veldig liten bykjerne, men er full av butikker og verksteder som vi seilere trenger. I tillegg har de en hyggelig havn med koselige steder å spise, og fullt av sosiale arrangementer…., nesten for mye av det gode!
Vi kommer nok til å bli her i januar for å fortsette jobbingen på båten, bl.a. er det masse lakkeringsjobber som står for tur både innvendig og utvendig. Så når de lokale New Zealanederne er ferdig med sin ferie setter vi oss i bilen i februar og reiser rundt i noen uker.
Det vil bli reisebrev på en litt annen måte herfra – reiser på land i stedet for på vann!
Vi ønsker alle sammen en riktig GOD JUL og GODT NYTT ÅR!
